Japantrilogi: Rashômon, Hakuchi, Tokyo monogatari

Her kommer svaret på min egen utfordring i Forumet :) I denne tråden ba jeg om ‘hjelp’ til å komme litt i gang med filmbloggingen igjen. Her er altså resultatet.

Rashomon (1950) * Akiro Kurosawa [IMDb]

Marge: You liked Rashômon.
Homer: That’s not how I remember it.

Dette må da være en av de mest genialt konstruerte filmene gjennom alle tider?! Jeg, en Kurosawanovise, er faktisk i stand til å se hans storhet. Den eksperimentelle fortellerstilen i denne filmen er vel nærmest som et landemerke å regne i filmhistorien, og har vært en inspirasjon for mange filmer. Den tradisjonelle amerikanske remaken skal visstnok finnes i filmen The Outrage (1964) som selvfølgelig er satt til westernmiljøet. Det må nevnes at sist jeg så selve konseptet brukt, var faktisk i Hoodwinked! For min kjære nevø McClures del må jeg også nevne at det finnes en kul referanse i Simpsonsepisoden Thirty Minutes over Tokyo (over).
Det får være nok om referanser, filmen går i korthet ut på følgende. Det åpner med en samtale mellom tre menn; en prest, en treskjærer og en bonde, som har søkt ly for uværet i en ruin. Presten forteller om en rettssak han har vært vitne til, som omhandler voldtekt av kvinnen Masago samt drapet på dennes ektemann Takehiro (Masayuki Mori). Mens han forteller blir vi introdusert for de fire mistenkte, eller hovedinvolverte. Den fornærmede kvinnen Masago, banditten Tajomaru (Toshiro Mifune), den drepte ektemannens ånd (manet tilbake av et medium) samt den nevnte bonden som var vitne til udåden. Det ene vitneutsagnet slår det andre i hjel, og sannheten endrer til stadighet perspektiv. Det er ganske vanlig å omtale filmens handling som en søken etter sannheten, men den er vel mer enn det. Gjennom den spesielle fortellerteknikken avdekkes en historie om menneskers skrøpelighet og evne til å svikte, uærlighet og egoisme. Filosofer mener det finnes flere sannheter, men logisk finnes det alltid bare én, og derfor må tre av de fire vitnene i rettssaken lyve. Filmen baserer seg på to noveller av Ryunosuke Akutagawa; In the Grove er utgangspunktet for selv udåden, mens Rashomon er basis for fortellerteknikken. Jeg er imponert, nok en gang, over rolleprestasjonene i Kurosawas filmer. Også nok en gang er Mifune i en særklasse blant disse. Dette er en fantastisk bra film.

Hakuchi (The Idiot, 1951) * Akiro Kurosawa [IMDb]

Dette er nok en av de filmer jeg har sett, i motsetning til ovennevnte, hvor jeg føler at jeg fullstendig mangler referansegrunnlaget for å uttale meg. Etter det jeg forstår, så mener enkelte kjennere at denne 166-minutters versjonen er fullstendig ødelagt. Kurosawa skal visstnok være av samme oppfatning, hans opprinnelige versjon var nemlig 99 minutter lengre. Produksjonsselskapet klipte denne ned før lansering, og filmen floppet. Sagnet forteller at da selskapet ba Kurosawa om å klippe på nytt, skal han ha uttalt noe sånt: Hvis den skal klippes én gang til, så må det bli på langs. Når jeg i tillegg heller ikke har lest Dostojevskis roman som det hele bygger på, vel, da må jeg forsøke å uttale meg på et annet grunnlag. For det første så har jeg ikke tidligere sett noen av regissørens samtidsfilmer. Denne historien er satt til Hokkaido, som ligger nord i Japan. Det er vinter og kaldt, og bebyggelsen fortonet seg for meg som mer vestlig i stilen enn det Japan jeg hadde et bilde av. Mulig noen kan forklare årsaken til dette, i det minste ser det slik ut i filmen. Det hele er svært tragisk, men også rørende. Likevel så følte jeg at jeg ikke kom helt inn i dette, eller ble særlig fengslet av fortellingen. I korthet går denne ut på at Kinji Kameda (Mori) returnerer til Hokkaido etter å vært på et asyl. Han møter den bryske Akama (Mifune), og de to blir på en måte venner. Akama er forelsket i Taeko, mens en annen kvinne er forelsket i Kameda. Han er på sin side klar for begge kvinnene, men med en liten forkjærlighet for samme Taeko. De to mennene slåss om henne og Akama klarer i kampens hete å knivstikke Taeko. Så blir begge mennene sinnssyke. Spesielt nok, dette. Filmen er videre noe spesiell også i og med at det kommer opp flere sekvenser med tekst, som kanskje er til erstatning for de bortklipte scenene? I hvertfall er det meningen at man skal lese seg til den informasjonen som er viktig for å forklare hva som har skjedd mellom overgangene. Jeg må medgi at dette ble litt for mye for meg.
Så kan man jo kanskje håpe på at Criterion (eller noen andre) kan gi ut den originale filmen i hele dens lengde en gang? Men det er kanskje ikke mulig. Man kan jo i mellomtiden merke seg at det foreligger en russisk miniserie fra 2003 på drøye 9 timer i lengde [IMDb]. Det burde holde.

Tokyo monogatari (Tokyo Story, 1953) * Yasujiro Ozu [IMDb]

Ozus mesterverk og en milepæl innen japansk film som ikke nådde USA før 19 år etter sin opprinnelige premiere. Likevel ble de amerikanske kritikerne umiddelbart bergtatt av filmens mektige og sterke kritikk av familien og dens stridigheter. Filmen handler om et eldre ektepar (Chishu Ryu, Chieko Higashiyama) som sammen med sin yngste datter reiser til Tokyo for å besøke legesønnen samt en datter som driver en skjønnhetssalong. Barna er altfor travelt opptatt til å kunne møte sine foreldre og sender de derfor videre til et feriested. Etter en søvnløs natt returnerer foreldrene til Tokyo, men blir fortsatt nødt til å overnatte hos andre før de skal dra hjem. Det viser seg snart at det kun er svigerdatteren som er i stand til å gi de gamle den kjærlighet og omsorg de lengter etter. Barna får imidlertid snart grunn til å angre på sin neglisjering av foreldrene, men på det tidspunktet er forholdet barn/foreldre forlengst ødelagt. For barna går det dermed overraskende lett å returnere til sine egne selvopptatte liv.
Dette høres kanskje ikke som det helt store ut fra denne oppsummeringen. Imidlertid, Ryu er et kjent navn fra flere filmer, og i denne filmen utøver han et praktfullt underspill.
Det er også andre store rolleprestasjoner. Ozus regi er bemerkelsesverdig kraftfull for de som tør å prøve. Regissøren er meget kjent for sin kamerabruk, spesielt tatami-teknikken. Tatami er de tradisjonelle japanske mattene (wikipedia), og teknikken går ut på å filme i den høyde en person har når han sitter på slike matter. Kombinert med små flater å filme på og liten kamerabevegelse, oppnår Ozu å fremstille denne spesielle japanske måten å betrakte omgivelsene på. Som samtidsbetrakter er han i en særstilling, svært fascinerende for de som er spesielt opptatt av Japans nokså komplekse kultur. I denne filmen stiller han noen svært kritiske spørsmål ved elementer i japansk tradisjon og disses nytteverdi. En meget bra film som flere burde gi en sjanse. Man kommer rikere ut av dette.