Jade Warrior (2006)

Mange land har såkalte nasjonalepos. Britene har sin Beowulf, grekerne har Odysséen og finnene har sitt Kalevala. Mange av disse er også takknemlige filmobjekt. Det siste i denne rekken er en avledning fra et element i Kalevala og har resultert i en finsk/kinesisk samproduksjon ved navn Jade soturi (Jade Warrior). Dette er i seg selv utrolig spenstig, og finnene fortjener all mulig kreditt for dette. Når svenskene lager vampyrfilmer og finnene wuxia - hvorfor klarer ingen i Norge å lage en mektig vikingfilmatisering? Vi har da også nok av sagnelementer å spinne på. Noen særnorske nasjonalepos er kanskje mangelvare (kanskje sett bort fra Peer Gynt), men de islandske Edda-ene gir da nok av forbindelser til Norge? En viking-wuxia hadde vært så flott. Selv ser jeg levende for meg Trond Espen Seim som Balder, drept med en pil laget av kinesisk bambus (egentlig var det vel misteltein, men noen kunstneriske friheter må man kunne ta seg). Balder skulle i følgde den eldre Edda også bli gjenfødt i den nye verden — ikke ulikt det som skjer i Jade Warrior. I en tid hvor historiske drama ser ut til å være i vinden, ville jeg ikke tatt dette for å være en så umulig tanke.
Men dette kan vi ønske oss, i mellomtiden er det fritt fram for uavhengige filmskapere å lage mindre epos, så som Mengaloth. Som kanskje kan bli vel så bra.

Jeg likte imidlertid Jade Warrior. Historien er utradisjonell til wuxia å være, da den skifter mellom nåtidens Finland og Kina før det første dynastiet. Bakteppet for historien er at en smed nevnt i Kalevala smidde en maskin ved navn Sampo, som kunne gjøre mennesker lykkelige. Kinesisk folklore forteller om en demon som erobret en gjenstand - Sang Fu - fra menneskene. Etter sigende var imidlertid maskinen smidd så snedig at kun smedens sønn kunne noensinne åpne den.
En finsk antikvitetshandler kommer ved en tilfeldighet i kontakt med en lokal smed. Antikvitetshandleren forsker litt i det skjulte på nettopp nevnte sagn, ikke uten en egen agenda skal det vise seg. Dennes kone, som er arkeolog, har nord i Karelen funnet en gjenstand som nettopp kan være Sampo. De får bare ikke åpnet den. Parallelt med dette forelegges vi historien om den mystiske krigeren som dukker opp i det gamle Kina. Hans uvante trekk skyldes en mor med nordisk avstamning. Herfra er det bare å overlate resten til de som er interesserte i å sjekke ut filmen selv.

Filmen har en fin lengde og er vakkert filmet av Henri Blomberg. Aldeles flott filmet, faktisk. Og besetningen er innertiere. Tommi Eronen i dobbeltrolle er et funn, og for meg er det ingenting som avslører at denne gjengen trolig stiftet bekjentskap med martial arts for første gang under denne innspillingen. Det litt kjølige finske har gått noe på bekostning av sentimentaliseringen vi ofte finner i rene kinesiske filmer av denne sorten. Selvsagt er det likevel plass til romantikk i flere dimensjoner. Filmen får mange pluss i min bok for et utradisjonelt konsept, og kamper som gir klare assosiasjoner til tango. Filmen kostet ikke særlig mer enn 20 millioner kroner å lage, dette skulle vel ikke være noen umulig ramme i Norge heller. Sprekt av finnene å satse på dette materialet med en debuterende regissør.
En sterkt anbefalt film selvsagt.

Fearless (2006)

Når Jet Li sier farvel til kamsportfilmen for alltid er det godt at han gjør det med en film som Fearless [IMDb]. Jeg tror kanskje ikke jeg har sett en bedre kung fu-film (eller wushu som jeg har lært at den riktige betegnelsen er) på veldig lang tid. Fearless er på mange måter kvintessensen av det Jet Li har drevet med de siste tyve årene. Passende er det derfor at dette er filmen regissør Ronny Yu vender tilbake til Hong Kong, etter noen miserable år i Hollywood, for å gjøre. Jeg er mildt sagt over meg av begeistring og vil bombastisk uttale at maken til emosjonell wushu vil verden sjelden se igjen.

Fearless er historien om Huo Yuan Jia, en kinesisk folkhelt og kampsportspesialist som brukte sine evner til å gjenvinne kineserenenes nasjonalfølelse og selvaktelse på begynnelsen av 1900-tallet. I så måte er dette en erketradisjonell biopic, og som alle slike har den måttet tåle en del kritikk. For meg som utenforstående er den bare en knakende god kung fu-film med substans, hjerte og hjerne. Huo Yuan Jia starter sin karriere som en mann med liten selvinnsikt og den store ambisjonen om å bli en ubeseiret mester. Det går selvfølgelig galt og vår mann dreper, blir nesten drept og må til slutt lære noe om livet utenfor sin egen lille verden. Det er denne lærdommen han tar med seg videre og skaper både en skole, en læreretning og en mentalitet kineserene kan være stolte av. Vi snakker selvfølgelig et ganske så svulstig drama her, men likefullt en ektefølt og mistenkelig autentisk film.

Borte er magien, de vanvittige show-off’ene og mye av den melodramatiske stemningen slike Hong Kong-filmer gjerne innehar, og i stedet får vi en film som, riktignok er ganske retro i stil, men også føles farlig frisk. Det må nok godeste Li ta mye av æren for. I mine øyne har han aldri vært noen stor skuespiller, selv om han innehar den rollen bedre enn både Jackie Chan og ja, Bruce Lee. Det spesielle med Jet Li er hans nesten insisterende tilstedeværelse. Jeg vet at når han dukker opp på skjermen (for det er vel et fåtall av oss som har sett mannen på et lerret?) så vil det alltid slå gnister. Enten det er de vaier-pumpede scenene, eller de mer melankolske stundene, så er han en skikkelse man ikke kan ta øynene fra. Vel begynner han også å dra på årene, men i Fearless synes ikke dette i det hele tatt, og det er mulig det er et riktig valg å trekke seg nå. Jeg blir uansett aldri lei av å se denne seriøse og filosofiske wushu-artisten opptre. Og i Fearless er det nok å se på. Historien får riktignok mye tid, og gir kanskje en pekepinn på hva Li planlegger som neste trekk i karrieren, men aldri så mye at det ikke gir seg utslag i en meningsfull kampscene.

Huo Yuan Jia kjempet mot alle de store vestlige og japanske kampsportspesialistene, og det var til slutt bare juks han måtte gi tapt for. I så måte er hans historie en viktig del av den kinesiske historien på begynnelsen av forrige århundre. Flere likheter med Jet Li selv er slående. De kjemper begge på scener for et publikum. De har begge et publikum utenfor deres eget land, og de velger begge til slutt å gi noe tilbake til den kulturen som har skapt dem. Huo Yuan Jia er Jet Li og omvendt. Selv i den siste kampen med den japanske mesteren, der historien kunne blitt brukt til å spe på den alltid så spente stemningen mellom Kina og Japan, er humanismen i Fearless og Jet Lis karriere tydelig. Den japanske mesteren har alt å vinne, men viser at han har møtt sin overmann på den eneste naturlige måten. Jeg sier adjø til Jet Li i denne typen filmer og konstanterer at Fearless er intet mindre enn et mesterverk og en av årets aller beste filmer.