Major Dundee (1965)

Major Dundee utspiller seg på slutten av den amerikanske borgerkrigen. Unionsoldat og kavalerioffiser Amos Dundee (Charlton Heston) er leder for et fengsel med sørstatsfanger og vantrives med dét. Da en bande med apacheindianere plyndrer noen bosettinger ved grensen til Mexico, ønsker han begjærlig å gripe sjansen til et avbrekk i hverdagen. Imidlertid er han avhengig av å få med seg noen av de fengslede sørstatssoldatene for å få en slagkraftig nok styrke. Lederen på den konføderale siden er kaptein Ben Tyreen (Richard Harris). Han går med på dette i bytte mot løslatelse for seg og sine hvis apachenes leder tas til fange eller blir drept. Oppdraget er noe som skjer utenfor all tjenestevei, og er rett og slett Dundees virkemiddel mot kjedsomheten. Etterhvert utvikler det hele seg til en manns personlige vendetta. Dette har ført til historiens sammenligning med den mer kjente historien om Moby Dick, med Major Dundee som Ahab og apachehøvdingen i rollen som hvalen.

Produksjonen av filmen ble etterhvert et eksempel på den klassiske konflikten mellom ansvarlig produsent og ambisiøs regissør. Men fra starten av var det ingenting som tydet på dette. Alt lå til rette - Columbia Pictures ønsket å lage en film i samme ånd som sin storsuksess Lawrence of Arabia, men i westernstil. Charlton Heston skyldte selskapet en hovedrolle gjennom en gammel kontrakt, og i tillegg var allerede produsent Jerry Bresler nede i Mexico i forbindelse med innspillingen av Love Has Many Faces.
Å finne regissøren tok heller ikke lang tid. Heston, den store stjernen fra Ben Hur, ble forevist lavbudsjettproduksjonen Ride The High Country. Han likte den umiddelbart. Regissøren Sam Peckinpah var vokst opp på ranch i Sierra Nevada, og hadde allerede skrevet god og autentisk dialog for en rekke westernserier. Nå, allerede i sin tredje film, fikk han drømmejobben. Ansvar for en haug med penger og frie tøyler til å lage sin film, på sin måte.

Major Dundee fikk tildelt 4,5 millioner dollar, noe som skulle holde til tre måneder med opptak i New Mexico. Produksjonsstart ble utsatt for at Peckinpah, som også var medforfatter, skulle få tid til å fullføre manus.
Men - da det nærmet seg første opptaksdag kom kontrabeskjedene. Budsjettkutt! Forkort manuset! Knip inn på opptaksperioden! Filmen som opprinnelig var vurdert til å bli en svær 70mm-greie med innlagt pause, skulle nå bli en ordinær actionfilm med litt over gjennomsnittlig budsjett.

Sannsynligvis voldsomt skuffet, men også noe naivt, ga Peckinpah blaffen i dette. Han la i vei ufortrødent med de originale planene i hellig overbevisning om at studioet ville skifte mening. Mens produsenten så til innspillingen av den andre filmen, sydde regissøren sammen en knalltøff skyteplan. Samtidig prøvde han tross alt å spare penger — kombinasjonen gikk dårlig. For eksempel, da en gruppe med meksikansk kavaleri skulle omgjøres til fransk ditto, brukte han billige drakter av vinyl. Etter få timer i den brennende solen hadde disse smeltet. For å spare på uniformsutgiftene kuttet man ut å skifte klær. Alle ble beordret til å bruke de samme uvaskede klærne hele tiden, og noen av skuespillerne kuttet til og med ned på personlig hygiene. Resultatet var en bunch med uflidde og realistisk utseende karakterer. Men den harde innspillingsplanen førte til friksjoner. Man falt selvsagt umiddelbart bak skjema, og stjernen Heston og regissøren kom til åpen konflikt. Dette kulminerte med at Heston med hevet kavalerisabel forsøkte å ri ned Peckinpah.

Konflikten stakk imidlertid ikke dypt, Heston hadde åpenbart sett kvaliteter i den ferske regissøren. Fordi - da studioet etterhvert grep inn og ville bytte ut regissøren på grunn av overskridelsene, tilbød Heston seg å kutte egen lønn mot at Peckinpah ble beholdt. Og dette ble godtatt.

Likevel, da filmingen var over, ble Peckinpah nektet adgang til klipperommet. Regissøren hadde dengang ingen rettigheter i forhold til filmen, og Jerry Bresler tok over redigeringen. Nå handlet det virkelig om tid, og en tredjedel (!) av den ferdige filmen ble kastet ut. Dette inkluderte Peckinpahs åpningsscene på nærmere 10 minutter. Utover i filmen førte klippingen til at karakterer kom og gikk uten nærmere forklaring, og etterlot store hull i plot og subplot. Peckinpah hadde eksperimentert en del med slow-motion opptak i actionscenene, disse ble fullstendig tilsidesatt og erstattet med reserveopptak. Da filmen hadde premiere i april 1965, var den overveiende dommen at dette var det vanskelig å få noe ut av. Senere da Peckinpah fikk sitt gjennombrudd med The Wild Bunch, ryktes det at Columbia tilbød ham å utgi sin egen versjon av Dundee. Peckinpah skal ha avslått. I 1966 fastslo i tillegg Akademiet at filmens råmateriale var gått tapt, dvs de bortklippede delene.
Men - det fantes i det minste en lengre versjon. Problemet med denne var at den manglet lydspor. Det var ikke før i 2002, da Sony foretok en gjennomgang og opprydning i lagrene sine at det faktisk ble avdekt et lydspor med både dialog, musikk og lydeffekter som matchet det lengre opptaket perfekt. Sony tok seg i denne forbindelse råd til å spandere på filmen et helt nytt originalt soundtrack, komponert av Christopher Caliendo.

Filmen har blitt mye bedre og mer sammenhengende. Den etterlater ikke de gapende hullene som originalen åpnet. Selv om dette ikke er en ekte Director’s Cut, så er det en versjon som Peckinpah trolig ville ha vært litt mer fornøyd med enn det som ble resultatet av hans første møte med studiosystemet. Innimellom preges den likevel litt av manglende driv i handlingen, den stopper noe uforklarlig opp ved et par anledninger. Best er filmen når Major Dundee leder sin rufsete avdeling av indianerspeidere, meksikanere, nord- og sørstatssoldater. Det leveres tildels strålende skuespill i de viktigste rollene. Spesielt falt jeg for Richard Harris‘ britiske (!) tolkning av sørstatsoffiseren Tyreen, men også Charlton Heston spiller en innbitt faen som bare han kan det. Jim Hutton (Timothy Huttons far) er svært så overbevisende som den unge artilleriløytnanten Graham som får sin ilddåp. Når det gjelder Hutton senior, så spilte han for øvrig i en rekke filmer og opplevde også å se sin sønn bli skuespiller. Han døde imidlertid ung, knappe året før sønnen ble tildelt Oscar for sin innsats i Ordinary People.

The Searchers (1956)

The Searchers er nok én av de filmene som er veldig hauset og hypet pga sin filmhistoriske signifikans – det finnes jo knapt regissører som ikke er påvirket av den, fra Steven Spielberg og Martin Scorsese til Orson Welles – alle har hyllet The Searchers og John Ford som sitt store forbilde. George Lucas har garantert sett denne filmen mange ganger før han lagde A New Hope, jfr. scenen der Luke kommer hjem og finner hjemstedet brent og familien død er en direkte homage til en liknende scene i The Searchers. Orson Welles har sagt han hadde tre forbilder: John Ford, John Ford og John Ford. Spielberg sier han ser denne filmen hver gang han skal begynne på et nytt filmprosjekt. Da setter man seg følgelig ned med enorme forventninger når man omsider skal se den, og jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at de fleste som ser den for første gang ikke får det de forventer. For denne filmen er alt annet enn hva man forventer …

The Searchers er også en film det er viktig å se i flere kontekster.

Det har blitt sagt at det var på 50-tallet at western-sjangeren ble voksen. Dette tiåret regnes også som noe av en gullalder. The Gunfighter (1950), High Noon (1952), Shane (1953), og Budd Boettichers underkjente The Man from the Alamo (1953) er alle westerns som tar opp alvorlige tema, med tvetydige og ambivalente helter som gjerne har både svin på skogen og skjeletter i skapet (i motsetning til de ofte lettfeldige eventyrene med entydige heltetyper på 40-tallet – skjønt det finnes mange unntak!). Herunder må vi heller ikke glemme de glimrende filmene som sprang ut fra samarbeidet mellom regissør Anthony Mann og westernstjerne James Stewart; Winchester ‘73 (1950), The Naked Spur (1953) og The Man from Laramie (1955) er filmer som både befester 50-tallet som æraen da westerns ble voksne, samt bekrefter gullalderstatusen. Stewart og Mann utviklet og pionerte langt på vei den forpinte helten, som defineres av mørke drifter og følelser, og som gjerne har noe i fortiden som driver ham. Gjennom hele 50-tallet ser man en økende grad av pessimisme i westernfilmene.

Det bør være lett å se at John Waynes Ethan Edwards er et produkt av 50-tallets demytifisering av westernhelten. Han er en mann som drives at den mørkeste følelsen av dem alle; hat! Han etableres først som en midlere helt, og man får inntrykk av at han setter ut på leting etter niesen for å bringe henne tilbake. Men så skjønner man at motivet hans er noe ganske annet; han mener å drepe henne, fordi hun nå er besudlet og ødelagt av indianerne som kidnappet henne. Edwards er muligens den mest komplekse helten i en westernfilm noensinne (noe man neppe forventer av en John Wayne-film, jfr. det jeg sier om forventninger i første avsnitt), og han er vanskelig å få grepet på. Man føler unektelig en stor antipati ved hans motiver, men føler samtidig sympati med ham – han sliter opplagt med en hærskare av indre demoner.

The Searchers og Waynes helt må også sees i kontekst med John Fords regissørskap, samt Ford/Waynes lange og fruktbare samarbeid. Man ser en tydelig utvikling i heltene til John Wayne gjennom John Fords filmografi. I Stagecoach (1939) hadde Ford etablert Wayne som en westernhelt med en framtid, både internt (i filmen) og ekstern (i virkeligheten). Gjennom mesteparten av 40-tallet var han nettopp dét; en klassisk westernhelt, med alle de positive egenskapene en helt skal ha. Han er oppofrende og uselvisk, tøff når det trengs, hendig med en revolver, osv. For et glimrende eksempel på 40-tallshelten Wayne er det bare å se Fords egen 3 Godfathers (1948), hvor tre bankranere, med Wayne i spissen, ofrer liv og lemmer for å bringe et spedbarn ut av ørkenen, mens de har en posse i hælene. For å følge utviklingen til Waynes helt videre må man se Red River (1948). Nå vil de årvåkne av dere påpeke, ganske riktig, at denne er regissert av Howard Hawks, og ikke Ford. Den er likevel essensiell i Ford/Wayne-sammenheng, og uten den ville vi neppe sett The Searchers. Red River markerer en transformasjon i Waynes karriere, da det er den første rollen av signifkant kompleksitet han fikk spille. Legenden sier at Ford, etter å ha sett Red River, skal ha kommet opp til Hawks og sagt: I never knew the big son of a bitch could act! Ford ga Wayne mer krevende roller i etterkant, og deres årlange samarbeid kulminerte i to filmer som med trygghet kan kalles de aller beste – både i Fords og Waynes karrierer, og i western-kanonen: The Searchers og The Man Who Shot Liberty Valance (1962).

Ford hadde i 1956 laget westerns i 40 år, siden tenårene (1900-tallets tenår – selv var han 20 når han kom til Hollywood i 1914), og han hadde langt på vei skapt mytene som westernsjangeren var bygd opp av. Når han lagde The Searchers var han 62, hadde slitt med en økende grad av depresjoner og alkoholisme gjennom hele livet, og hans egne desillusjoner begynte å stor grad å skinne gjennom i filmene han lagde. En journalist som intervjuer James Stewarts helt i The Man Who Shot Liberty Valance sier: This is the west, sir. When the legend becomes fact, print the legend. Dette er et credo Ford hadde levd etter i hele sin filmskaperkarriere når det kom til westerns. Men i The Searchers er det tydelig at Ford begynner å gå lei av legenden – han begynner å rive den ned. Den rådende pessimismen i 50-tallets westerns reflekterer Fords eget syn på livet og tilværelsen. Mytene og legendene han selv har skapt gjennom et helt liv passer ham ikke lengre, de har blitt gjennomsiktige, han tror ikke på dem. Wayne er ikke lengre en vellykket helt, med framtiden foran seg, og med håp om familie og et langt og lykkelig liv – slik som i Stagecoach og 3 Godfathers. Han står på utsiden av samfunnet og på utsiden av familien – noe mesteren Ford viser oss i en genial sluttscene som er gåsehudfremkallende.

(Ford fullbyrdet dekonstruksjonen av westernen i The Man Who Shot Liberty Valance, og avlivet den klassiske helten fullstendig, i det som var hans farvel til sjangeren han hadde vært med på å definere gjennom nesten 50 år. Der The Searchers var spilt inn i Monument Valley, Fords faste location for alle hans westerns siden Stagecoach, er Liberty Valance i sin helhet spilt inn på soundstages – selv utendørsscenene.)

The Searchers er ikke en standardwestern. Den følger ingen av de vante formlene. Den er kompleks, og vanskelig å gripe an. Det er en film som sier at alt du trodde du visste om westerns er feil, men den gir deg ingen fasit. Den bryter ned mytene, og gir deg ingen nye. Det er ikke en film du ser, og så er ferdig med etterpå. Den krever noe av deg. Det jeg sier er at The Searchers verken bør eller kan bedømmes utfra førsteinntrykket etter å ha sett den for første gang. Den er altfor kompleks til dét. Det er en film som må modnes i deg. Og den må garantert sees flere ganger for at alle nyansene skal absorberes. Men dét er den verdt. Garantert!

The Three Burials of Melquiades Estrada (2005)

Three Burials er på alle mulige måter en typisk Guillermo Arriaga-film. Manusforfatteren bak Amores Perros, 21 Grams og Babel har også denne gang skrevet et manus bestående av flere historier delt opp i kapitler og for det meste fortalt ukronologisk. Det som først og fremst skiller Three Burials fra de nevnte filmene er at siste halvdel av filmen fortelles kronolgisk med svært få tilbakeblikk. Dette har ført til at den første halvdelen har virket rotete for noen. Dette er absolutt ikke et problem og hvis man har sett de andre filmene til Arriaga sitter man med en trygg følelse av at alt faller på plass. Tvert i mot synes jeg dette er et effektivt fortellergrep som bidrar mye til at filmen er så bra som den er. Ved å stokke om på historien tidsmessig den første halvdelen, spares mye av informasjonen og avsløres bit for bit. Heldigvis for oss har Arriaga denne gang brutt med dette den siste halvdelen av filmen og ødelegger ikke reisen til Mexico med annen unødvendig informasjon.

En annen ting som skiller denne filmen fra Arriagas øvrige filmer, er at den er mye lettere til beins. Han har en tendens til å svartmale på grensen til det uutholdelige, men denne gangen er det krydret med mye svart humor som gjør at filmen ikke føles så påtrengende. Jeg vil ikke si altfor mye om handlingen for jeg tror det kan ødelegge en del av opplevelsen å vite for mye på forhånd, men den allerede absurde historien styrkes av små komiske episoder. Det er også her det geniale ligger; vedi stedet for snakke ihjel historien vises den gjennom små episoder som etablerer karakterer og driver historien videre. Det er for eksempel veldig lett å få grep om Barry Peppers karakter gjennom den mest uinspirerte sexscenen jeg kan huske å ha sett på film.

Samtidig viser TV’en i bakgrunnen en serie hvor et ektepar krangler, og kona føler seg oversett. Først tenkte jeg at dette ble i tydeligste laget, men når Pepper ser igjen TV-serien mye senere, skjønner vi at dette absolutt er meningen og at manuset viser stor selvironi. Det er mange personer å forholde seg til, men som vanlig hos Arriaga er det absolutt ikke noe problem å forholde seg til alle og enhver. Det gamle The Band-medlem Levon Helms rollefigur gir oss hele livshistorien på rundt ti minutter uten egentlig å si så mye. Filmen tar seg tid til å fortelle, men det blir aldri kjedelig. Karakterene knyttes sammen på en fin måte, og denne gang er det ikke i så stor grad én hendelse som knytter dem sammen. Men Melquides død skal få stor innflytelse på dem selv og forholdene seg i mellom. Mot slutten av filmen understrekes det absurde av at Tommy Lee jones‘ rollefigur får et snev av Don Quijote over seg. Hele reisen til Mexico har forøvrig et snev av dette. Filmen har en fabelaktig evne til å gi oss akkurat nok informasjon uten å føle at vi går glipp av noe eller, enda verre, miste interesse.

Nå er det selvfølgelig ikke bare manuset som gjør dette til et av årets høydepunkter. Tommy Lee Jones er en svært rutinert herremann som skuespiller, og når debutfilmen hans er så bra dette kan man jo begynne å lure på hvorfor han ikke har regissert noe tidligere. Han har virkelig tatt til seg manuset og og viser en enorm evne til å fortelle historien gjennom upåklagelig regi. Det er aldri tendenser til overspill og alt holdes på et “sobert” nivå som står i stil til hvordan livet arter seg i så varme strøk. Det går sakte avgårde, men filmen vet å holde fokus og det er aldri tendenser til å kjede oss med unødvendige bilder av landskap eller dvelende bilder av mennesker som har det vondt. Samtidig lar han bildene fortelle, og det er utrolig befriende på reisen til Mexico at verken Lee Jones‘ eller Peppers rollefigurer ikke kjeder oss med prat. De har nok av muligheter til å forklare sine handlinger, men heldigvis unngås fristelsen for moralpreken. Dessuten er det godt å kunne gjette litt, og trekke egne konklusjoner om hvorfor. Et godt eksempel på å bruke bilder er første gang Pepper forsøker å rømme. Det blir ikke sagt mye under de minuttene han løper gjennom ørkenen med Lee Jones på slep, men det oppsummerer samtidig alt. Fotoet er også helt fantastisk. Utrolig mye herlig lys, flotte landskapsbilder og en utrolig fascinerende måte å avskjære bilder av personer. Det skapes en bredde og mye tomrom som understreker fremmedgjøringen til de ulike karakterene. Foto er forøvrig ved Chris Menges som, hvis jeg ikke tar helt feil, har en Oscar stående i hylla. Ikke vanskelig å forstå. Three Burials of Melquiades Estrada oppsummerer godt håndtverk ute å bli pretensiøs eller uegasjerende. Kombinasjonen av fantastiske bilder, en god historie, bra skuespill og en subtil fortellermåte gjør at denne definitivt kan ende blant topp ti i år.

Dead Man Riding

The Three Burials of Melquiades Estrada (2005) [IMDb]

Hola! Det er vel like greit å få sagt det fra starten av. Dette er en veldig imponerende regissørdebut av Tommy Lee Jones. Det er nemlig lite som tilsier at dette i utgangspunktet skal være en publikumsvennlig film, spesielt ikke i hjemlandet USA. For det første er den tospråklig. For det andre har den en tittel som er umulig å huske. For det tredje beskrives verken de hvite texanerne eller de mexicanske karakterene jevnt over spesielt positivt. Men Tommy Lee Jones setter sporene til, og filmen som sådan er en av årets beste.

The Three Burials of Melquiades Estrada åpner med en muligens nokså forvirrende serie med flashbacks. Dette bør man i det minste ikke irritere seg over, hold på hatten, ting faller på plass etterhvert. I tillegg er historien så vidt engasjerende at man uansett blir hektet. Filmen beretter om et mord i de opprørte grenseområdene mellom USA og Mexico, visstnok løselig basert på en sann historie.
Pete Perkins er en moralsk mann, og, later det til, i så måte en enslig præriehare. Da hans høyre hånd Melquiades Estrada blir myrdet under suspekte omstendigheter, tar Pete lassoen i den andre hånden, så og si. Han ønsker å gjøre det eneste riktige, som er å bringe vennen tilbake til Mexico for en ordentlig begravelse. En coyote har ledet fram til Melquiades’ første gravsted, og sheriffens etterforskning leder i Petes øyne rett vest.

Pete etterforsker dermed selv i det skjulte, og dette leder ham raskt fram til Mike Norton, en grensepatruljemann. På grunn av måten historien fremlegges for oss vet vi allerede at Norton er involvert. Herfra og ut følger imidlertid filmen en rett tidslinje hvor alt som skjer er nytt for oss. Og som filmen rir fremover gjør også historien det, til de grader, som man sier, eller mer korrekt, til sydligere breddegrader.

Tommy Lee Jones‘ nærvær i filmen er imponerende. Men også Barry Pepper er en skuespiller jeg har stor sans for. I andre, litt mindre roller, finner vi Dwight Yoakam og January Jones. Sannelig dukker ikke også Levon Helm fra legendariske The Band opp i en ganske så spesiell birolle. Som Melquiades Estrada finner vi Julio Cedillo.

På fotosiden har Tommy Lee Jones hentet en av de beste til en slik type film, Chris Menges, som tidligere står bak The Killing Fields og The Mission. Man bortimot kjenner støvet kake seg mot den solsvidde huden i bildene. Musikken er også bra, selv om jeg egentlig hater C&W så er det jo det eneste riktige i en slik film. Men når man krysser grensen til Mexico blir det mexicansk musikk. Tommy Lee Jones har kombinert den moderne fortellingen om mannlig vennskap med episke trekk fra de store regissørenes filmer, som John Ford, Sam Peckinpah og, for så vidt, Akira Kurosawa. Og lyktes med det. Ri i fred, amigo.