Rescue Dawn (2006)

Filmen begynner tidlig i Vietnamkrigen. På et amerikansk hangarskip ute i Tonkinbukten befinner Dieter Dengler (Christian Bale) seg. Som én av mange piloter skal han snart på tokt inn mot kysten av Nord-Vietnam. Uoffisielt skal de imidlertid enda lengre, over grensen og inn i Laos. Dette er Denglers første oppdrag, noe som blir behørig markert av de andre pilotene. Kort tid etter at de er inne over fiendtlig territorium får flyet hans noen kritiske fulltreffere. Dengler nekter å skyte seg ut og makter på et vis å ta flyet ned, bare for å finne at fienden er like i hælene på ham. Han flykter og klarer seg en stund, men da han må ned til åpent lende for å finne vann blir han tatt til fange. Og det er for så vidt her handlingen i filmen begynner. Kommuniststyrken fra Laos som har tatt ham til fange transporterer ham hensynsløst gjennom jungelen samt gjennom landsbyer der han blir torturert. Etter flere dager når de fangeleiren dypt inne i Laos’ jungel. Det er en liten leir, bare seks andre fanger er der da Dengler ankommer. To av disse er amerikanere. Det viser seg at disse har vært i leiren i to-tre år, altså fra lenge før USA offisielt markerte seg i konflikten. Her vil det åpenbart aldri bli snakk om en offisiell redningsaksjon. Planleggingen av rømningen begynner derfor umiddelbart fra Denglers side, uten stor hallelujastemning fra de andre institusjonaliserte fangene.

Det blir ikke leflet med kulissene i Herzogs filmer. Som vi kjenner ham fra Fitzcarraldo eller Aguirre har han også denne gang lagt innspillingen til dypt inne i jungelen. Filmteamet oppholdt seg i uker i den thailandske jungelen under nokså primitive forhold. Det er vått, det er igler, det er vanvittig tett buskas. Christian Bale har tidligere vist at han er en mester i å innta karakter. I The Machinist slanket han seg sykelig, og gjør det i nesten like stor grad her. Det samme gjør Jeremy Davies og Steve Zahn som begge gjør glimrende rolleprestasjoner.

Hadde noen andre enn Herzog prøvd seg på denne filmatiseringen ville jeg ha vridd meg i angst og beven. Grunnen til det er at historien er sann og tidligere dokumentert av Herzog i 1997.

Hvem var så denne Dieter Dengler? Opprinnelig tysk statsborger, født like før andre verdenskrig og altså oppvokst i et land herjet av krig. Men det eneste tellende for Dengler var interessen for flyvning. Dette tok ham etterhvert til USA og inn i det amerikanske forvaret. Umiddelbart etter fullført flyskole i marinen ble han sendt avgårde til Vietnam. Han hadde ingen interesse av denne krigen heller så lenge han fikk lov til å fly. Det er helt klart at mannen var barnlig naiv og nettopp en slik person som Herzog kan tillate seg å skildre uten å latterliggjøre.
Little Dieter Needs to Fly er en av mine absolutte favorittfilmer og gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg så den. Jeg har derfor hatt et svært ambivalent forhold til hele greia med Rescue Dawn siden jeg hørte om den. Samtidig er det altså nettopp Herzog, og jeg har undret meg: Hva er det han vil med dette? Syns han at akkurat denne historien er så spesiell at den fortjener å nå ut i større grad? Hvis det er det siste, så gir jeg ham evig kreditt for det. Men, jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at forsøket uansett faller litt mellom flere stoler. For det første vil den kanskje i liten grad tilfredsstille den uforberedte kinogjenger. Actionscenene er tross alt i klart mindretall. Dernest, de som har sett litt film uten å kjenne akkurat denne historien, vil utvilsomt sammenligne filmens hovedinnhold med The Deer Hunter og mer generelt andre Vietnam- og krigsfilmer. Det er veldig mye som er likt mellom det å sitte i vietnamesisk fangeleir og å gjøre det samme i Laos. De som har sett originalen vil savne det eksotiske med den litt rare og naive, men å, så tapre Dieter Dengler. Herzog har lyktes (?) veldig med å Hollywoodifisere filmen, og Christian Bales karakter bærer egentlig veldig lite preg av å være ikke-amerikaner av bakgrunn. Det som gjør at jeg klarer å løfte opplevelsen av denne filmen til over det gjengse nivået er likevel det at jeg kjenner bakteppet. Jeg er usikker på i hvor stor grad publikum vil evne å ta til seg at dette er en sann historie og relatere det hele til det. Alene i konkurranse med alt og alle vil ikke denne filmen stå igjen som en vinner. Men jeg håper med hele mitt hjerte at jeg tar feil, jeg unner virkelig mesteren Herzog en kommersiell suksess. Min anbefaling til de som ikke har sett noen av filmene vil tross alt måtte bli — se denne før du ser dokumentaren fra 1997. Jeg tror at man i sum vil sette enda større pris på begge to på den måten.

Werner Herzog: Tre dokumentarer

En klok mann sa en gang at de fleste av Herzogs spillefilmer har et sterkt dokumentarisk preg, akkurat slik dokumentarene hans ofte (alltid) har innslag av fiksjon. Personlig liker jeg likevel dokumentarene noe bedre enn spillefilmene hans. Jeg tror det har noe med at jeg har stor sans for personen Herzog, måten han kommuniserer med objektene sine på, fortellerstilen og ikke minst stemmen. Han er noe så uvanlig som en som prater engelsk med sjarmerende tysk aksent!

Die Große Ekstase des Bildschnitzers Steiner (1974) eller Treskjæreren Steiners store ekstase, handler om sveitseren Walter Steiner. På den tiden filmen ble lagd var Steiner kjent som en av verdens beste skihoppere. Blant annet ble han verdensmester og tok sølv i de olympiske leker to år før dette foregår. Det er tydelig at Herzog er genuint interessert i skihopp. Det er nesten noe Arne Scheiesk over måten han beskriver Steiner på, som en av de ypperste gjennom tidene.
Så er det vel skihoppene da som er sveitserens store ekstase? Ja, si det. Underfundig åpner Herzog filmen med å vise oss Steiners annet jeg, i treskjærerverkstedet sammen med figurene og emnene sine. Lidenskapelig og kjærlig stryker han med hendene over de uferdige emnene for å forklare og vise oss hvordan det skal bli. Kanskje er det egentlig dette som er ekstasen.

Vi blir med Steiner til Planica der det skal settes verdensrekord i skiflyging. Han er så i en særklasse bedre enn sine konkurrenter at han frivillig starter en og to avsatser under de andre. Dette kan synes arrogant, men det fremgår av filmen at han rett og slett frykter sine egne evner som skihopper. Han er redd for at han vil skade seg, bli knust, i møtet med flat mark hvis han ikke får dårligere vilkår enn de andre.
Likevel vinner han så klart, og setter verdensrekord på 177 meter. Dagen etter hopper han enda lengre, men faller stygt. Steiner blør fra flere kutt i ansiktet og er tydelig rystet. Han vurderer å ikke hoppe den tredje dagen, men kommer til slutt til en annen konklusjon og fullfører konkurransen. Myten Walter Steiner blir delvis skapt med denne filmen. Hoppet der han som førstemann får 3×20 som tellende i skiflyging er med i filmen, selvsagt helt perfekt. Utenom scenene fra hopprennene er det to intervjuscener med Steiner. Er de komplett urelaterte til idrettsmannen, eller er de med på myteforsterkelsen og helteoppbyggingen? Han forteller som nevnt om sitt arbeide som treskjærer, men også en historie fra barndommen er tatt med. Den unge Walter Steiner hadde en tam ravn, som brukte å komme flygende mot ham når han kom hjem fra skolen. Etterhvert fikk ravnen en trist skjebne, og som seer blir man sittende å undre på - i hvilken grad har dette relevans for resten av historien. Dette er strålende film.

How much Wood would a Woodchuck chuck… - Beobachtungen zu einer neuen Sprache (1976)

Herzogs sans for bisarre temavalg bringer ham denne gangen til USA. Nærmere bestemt for å dokumentere en kvegauksjon. Men ikke uten beveggrunner, hans egentlige fascinasjon ligger i auksjonariusenes mildt sagt spesielle uttrykksform. Eller endog et helt eget språk. Derav reglen “How much Wood would a Woodchuck chuck if a woodchuck could chuck wood”, som er én av flere “tongue-twisters” brukt i innlæringen.

For sikkerhets skyld skal det på akkurat denne kvegauksjonen avholdes VM for kvegauksjonariuser (jepp) og Herzog dekker dette like intenst og tilstedeværende som Steiners skiflyging i Planica. I ett amerikansk VM er det som kjent med stort sett bare amerikanere, jeg oppfatter kun en canadier i tillegg som høflig hilses velkommen. Noen av deltakerne presenteres litt nøyere innledningsvis, slik at vi gjenkjenner dem under konkurransen. De forteller om hvorfor de startet med dette og hvor mye slit det har kostet. Men, at de er glade for å være der de er i dag, blant kremen av verdens kvegauksjonariuser.
Jeg merker at det blir veldig mye fra selve konkurransen etterhvert. Jeg tror vi er innom de aller fleste deltakerne og får høre de lire av seg en komplett uforståelig grøt av ord, avbrutt av ett og annet gjenkjennbart tall. Plutselig stopper de og tilkjenner en eller annen person på tribunen sluttbudet. Uforståelig, litt fascinerende, men etterhvert enda mere kjedelig. For meg blir det uklart hva det er Herzog vil. Språkfascinasjonen er kan hende kun et skalkeskjul for det egentlige søkelyset, markedskreftenes ypperste virkemiddel, auksjonen. Er det et forsøk på å vise kontrastene mellom dette livet og amishfolkets, som er tilstede både i nabolaget og under selve auksjonen? I så fall blir det mangellfullt, da Herzog aldri gjør noe forsøk på å komme disse innpå livet. Han viser de i stedet på tribunen som tause iakttagere av en selsom kultur. Det hele faller dermed litt mellom to, ja flere, stoler egentlig.

La Soufrière - Warten auf eine unausweichliche Katastrophe (1977)

Ventingen på den ufravikelige katastrofen foregår altså i La Soufrière, en by på den lille karibiske øya Guadeloupe. Herzog hadde praktisk talt rasket med seg et lite team i all hast og sporenstreks satt kursen for denne øya, rett etter å ha hørt på nyhetene at den var evakuert og ansett som fortapt. Årsak: Et udiskutabelt vulkanutbrudd i nær fremtid, en ufravikelig katastrofe. Hvordan teamet fikk tillatelse til å dra inn kommer slettes ikke fram av dette, sannsynligvis gjorde de heller ikke det. Møtet med den forlatte byen er utrolig sterkt, den ser fortsatt ryddig og fin ut. Trafikklysene står spøkelsesaktig nok fortsatt på. Forlatte husdyr har kommet ut i gatene og tatt over byen, de som ikke selv har sultet i hjel. Filmteamet begynner å bevege seg oppover i høyden, oppover mot vulkanen. De giftige svovelgassene er farlige, man må bevege seg med vinden i ryggen. Utrolig nok finner de så en mann som tilsynelatende har forsonet seg med Vår Herre og ligger og avventer sin skjebne. En frivillig etterlatt. For øvrig sammen med katten sin. Imidlertid blir mannen etter hvert mindre og mindre standhaftig når det gjelder å bli tilbake på øya. Hvis teamet kunne tenke seg å ta ham med når de drar, så er det mulig han kunne overtales…

Filmen avsluttes brått. Undertittelen kan meget vel gis en ironisk tolkning, og er med på å gjøre denne dokumentaren til en av Herzogs aller beste. Til sammen gir samlingen en flott innføring i denne siden av hans kunst, men Woodchuck trekker noe ned. For meg er de to andre helt der oppe sammen med Little Dieter Needs to Fly og Mein liebster Feind.

Grizzly Man (2005) - en nekrolog

schizoid: Kosmorama #3

Ganske tidlig i filmen takker Timothy Treadwell Vårherre for at han får lov til å holde på med dette. Spørsmålet mitt blir da: Hva er dette nøyaktig?
Senere kommer det fram at han betrakter seg selv som den eneste personen i verden som faktisk hjelper bjørnene. Og — bjørnene hjelper ham. Bjørnene hjelper ham til å bli et bedre menneske, hevder han selv. Han var i sannhet en spesiell person ut fra de bildene vi bli vist. I de siste fem årene av sitt liv produserte han over 100 timer med videoopptak som ble stilt til rådighet for regissør Werner Herzog. Filmen viser en noe forstyrret mann med et naivt syn på naturens gang. Familie og venner forsterker også deler av dette, selv om de som er intervjuet stort sett uttaler seg positivt om Timothy.
Enkelte av scenene syns jeg er ganske sterke i sin beskrivelse av hva slags person han var. Blant annet har en teddybjørn med seg i teltet, den har vært med ham svært lenge. Dette skiller ham forsiktig sagt betydelig fra f. eks. Sverre M. Fjeldstad. I en annen scene finner Herzog rett og slett grunn til å imøtegå et av utsagnene til Treadwell. Det er når han finner en død rev, og beklager det triste og meningsløse i dette — at reven bare hadde levd et liv i harmoni med naturen. Hvorfor måtte den da dø? Herzog tar til orde for at etter hans syn, så er ikke harmoni universets fellesnevner, men derimot kaos, fiendskap og mord. Så forskjellig kan man altså se på samme sak. Fatalistisk kanskje, men jeg må nok dessverre helle mer over til Herzogs perspektiv her. Jeg ser ikke Treadwell som en som mentalt var på en voksen, noenlunde opplyst persons nivå hva gjelder å inneha et realistisk syn på naturens gang. I det lyset blir faktisk en del av hans performance litt latterlig. Jeg syns rett og slett litt synd på ham.

Så, hva var så dette? I studenttiden kom han borti både alkohol og narkotiske stoffer, og i det perspektivet har åpenbart hans sterke følelsesmessige engasjement for bjørnene hjulpet ham på rett kjøl. En bjørnebiolog uttaler seg slik: He would like to become a bear. Kanskje var det så enkelt. Kanskje passet han rett og slett ikke inn blant mennesker. Uttalelsene fra foreldrene bærer ikke spesielt bud om dét, alt tyder på at han var en normal ungdom. Men hva vet foreldre egentlig om sine barn?

Én ting er sikkert. Herzog fikk tilgang til et svært unikt kildemateriale. Mange av naturscenene som viser Treadwells opptredener sammen med bjørnene savner sidestykke. Regissøren har også intervjuet de riktige personene i passe doser. For eksempel gir rettsmedisineren oss et svært levende og sterkt bilde av hvordan de siste minuttene i Treadwells liv må ha vært.

Timothy Treadwell levde i 13 sesonger sammen med grizzlybjørnene i Alaska. Han ble 46 år gammel.