Rundbordsanmeldelse, runde 7 - Debutfilm: Lasse & Geir (1976)

“Kan’ke du ta å gjemme de fisefingra dine a’? Herregud mann, du ser jo ut som en nysatt bolledeig. Gå hjem og ta deg en runk.”

“Er’u liberal, din jævel!”

“Ska’ru se på kuken, kjerringfaen!”

- Lasse og Geir tar bussen…

Jeg jukser litt i denne utgaven av rundbordsanmeldelsen. Vi ble enige om en debutfilm, og det er Lasse & Geir egentlig ikke. Svend Wam hadde laget en film tidligere, Fem døgn i august, men Lasse & Geir er den første filmen Wam og Vennerød samarbeider om. Wam blir kreditert for de sentrale funksjonene, men dette er likevel en essensiell samarbeidsdebut.

Lasse & Geir er uten tvil en av de mer sitatvennlige filmene på norsk noensinne. Jeg skal prøve å komme meg gjennom dette uten for mye moro med disse, men jeg vil tro at akkurat det utgjør store deler av underholdningsverdien for oss. Ellers har filmen fint lite å si oss i dag utover det å være et tidsportrett og et eksempel på regissørduoens første eskapader. 1970-tallets Norge virker å ha vært en grim tid å befinne seg i. Rett før oljepengene begynte å renne inn var dette landet befolket av mennesker med alt for mye hår og hjemmestrikkede klær. Familiene besto av forfyllede foreldre, angsfylte mødre, psykotiske, paranoide fedre og neglisjerte barn. “Systemet”, fordømmingen og overvåkningen føles påtrengende og trykkende for det alternative i samfunner, her representert ved ungdommene Lasse og Geir. Begge sliter med dysfunksjonelle familier, hasjis og myndigheter. Utrolig nok virker de relativt sikre på hva de ikke ønsker, men har på den andre siden ingen klare mål; apatien er nær, men likegyldigheten blir undertrykt av en slags uforløst aggresjon mot størrelsen “det etablerte”. “Etablissementet” i drabant-Oslo på 70-tallet blir representert av grå og kjedelige murhus, velkledde voksne på bussen, og usympatiske fedre med utilfredsstillende arbeid. Alt i alt virker dette mer morsomt enn spesielt samfunnskritisk, og slik vil nok kultstatusen til Lasse & Geir holde seg i all uoverskuelig fremtid.

Som ren filmopplevelse er dette imidlertid skralle saker. Foto er litt for sosialrealistisk kornete, og rent estetisk er det fint lite å glede seg over. Sceneovergangene er tvungne, unaturlige og resulterer i en sprikende og stakkato opplevelse. Enkelte scener, spesielt de dialogdrevne har en del merkelige jump-cuts som plutselig viser karakterene i helt andre posisjoner enn tidligere. Disse fungerer som statiske tablåer der karakterene begynner en ny samtale rundt et nytt emne. Spesielt i samtalen mellom Lasse og hans lillebror (spilt av en veldig ung Thomas Robsahm) er dette irriterende tydelig. Skuespillet er overdrevent, tidvis melodramatisk, og unaturlig. En bekjent hevdet at dette muligens var slik man pratet på denne tiden, men jeg har mine tvil om akkurat det. Talemåten og ikke minst diksjonen til flere av karakterene er latterlig karikert. Med tanke på at filmen heller ikke oser av subtilitet eller elegant underspill er det liten tvil om at herrene Wam og Vennerød, i samarbeid med de to sentrale skuespillerene Torgeir Schjerven og Lasse Tømte, virkelig ønsket å fortelle Norge anno 1976 noe viktig. Spørsmålet er om det er Lasse og Geir som har noe viktig å si eller filmen som sådan? Guttene virker nemlig svært så ambivalente. Opprørstrangen er tydelig, og klammeri med politiet er ikke uvanlig. Likevel betaler de for seg på bussen, hjelper gamle damer inn i på t-banen og plukker opp søpla etter seg i parken. “Systemet” er overalt. Det som ikke er “dem selv”. Det er “oss” mot “de andre”. Lasse og Geirs anarkistiske holdning er ikke spesielt godt definert, og i mine øyne blir ikke dette annet enn et ungdomsopprør i en tid da generasjonskløften antagelig var en del større enn i dag. Mitt problem med dette er at det virker fryktelig vinglete. Hvor er sympatien hen? Skal vi stille på lag med noen her? Eller er prosjektet rent beskrivende? Hvor plasseres det så i det som vitterlig skal være Wam og Vennerøds sterkeste kort: samfunnskritikken?

Når verken representantene for det rådende eller utskuddene er spesielt samarbeidsvillige eller fornuftige faller filmen på sin egen urimelighet. Det er rett og slett betenkelig at ikke disse tingene blir problematisert i større grad, og man kan fint forfekte regissørenes posisjon med å peke på deres gjennomgående samfunnskritikk. Problemene dukker imidlertid opp ved at denne kritikken i er relativt grunn og unyansert. Dette er kanskje både “punk” og anarkisme på sitt mest påtrengende, men spesielt meningsfylt er det ikke. Filmen Lasse & Geir er et ypperlig tidsportrett fra drabantbyen på 70-tallet og en morsom film å se i lystig lag. Den er kompromissløs i sine beskrivelser, men ikke i sine holdninger og der ligger nok filmens største problem. Noen klare samfunnsmessige mål og poenger kan jeg ikke se at den innehar. Som et talerør for ungdom eller vanskeligstilte på denne tiden fungerer den også dårlig.

I motsetning til den generelle oppfatningen folk virker å ha, så fikk faktisk denne duo-debuten ganske gode kritikker, og den står uten tvil for noe helt nytt i norsk filmhistorie. Filmkritiker Per Haddal trekker frem R.W. Fassbinder som en av regissørenes inspirasjonskilder, og sammenlikner de mer tablåaktige konversasjonene i filmen med denne tyske auteuren. Det har jeg liten formening om, men jeg registrerer også at Lasse i filmen har en filmplakat med motiver fra Warhol/Morrissey-filmer på rommet sitt. Tankene vandret selvfølgelig til Lasses mange likheter med “skuespiller” Joe Dallesandro, og dermed filmens sentrale “slacker”-mytologi. Opprøret ligger i å ikke tvinges inn i det etablerte systemet, men å ta sine egne valg, og som Geir uttrykker, i en av filmens sentrale scener, ville det etablerte valget muligens ha vært en lettelse. Det er et slit å være i opposisjon. Det er en oppgave som må pleies til alle døgnets tider. Det er en livsstil som grenser til selvmord, og det er nesten nyttesløst når man bare er to. Akkurat slik hadde nok Svend Wam og Petter Vennerød det gjennom store deler av sin karriere også.