Klassiker: To Kill a Mockingbird (1962)

Jeg har hatt denne stående i hyllen min over en tid nå. Den er kjøpt som et ledd i mitt lille prosjekt: Skaffe alle filmer på IMDb Top 50. Denne er pr i dag på plass nr 40, og det bør jo innebære noe. Når filmen også i tillegg er fra 1962 så gir det noen forventninger.
Historien er lagt til en småby i sørstatenes USA rett etter depresjonen. Atticus Finch (Gregory Peck) er enkemann med ansvar for to barn, og arbeider som advokat. Det er dårlige tider, men familien klarer seg på et vis. Vi ser fort at det er andre som har det verre, blant annet er det en gårdbruker som kommer innom og gjør opp for advokatsalæret med naturalia — produkter fra gården.
Atticus, som han også omtales som av sine barn, kommer snart i søkelyset da han blir oppnevnt som advokat for en farget mann som står tiltalt for å ha voldtatt og mishandlet en hvit jente.
Historien fremstilles i stor grad ved at den dengang seks år gamle datteren Scout (Badham) senere ser tilbake og forteller om sin barndom og opplevelsene knyttet til rettssaken. Atticus arbeider med, og har lyktes med å oppdra sine barn til å bli selvstendige, tenkende individer for hvem familieverdier står sterkt. Barna beundrer sin far og nærer respekt for hans arbeid, selv om han i denne konkrete saken blir stående alene mot de fleste andre.
For de som har lyst til å se filmen skal jeg ikke røpe mer konkret av handlingen. Rolleprestasjonen til Gregory Peck ble belønnet med Oscar, og sluttprosedyren hans i retten blir for alltid stående som en av filmhistoriens beste prestasjoner. Det er videre en varm film om barneoppdragelse, samhold og verdier i et flerkulturelt samfunn. Således slett ikke irrelevant heller i dag.
Det er imidlertid også en del å trekke for. Filmen har kanskje som en av sine hovedmål å sette søkelyset på rasediskriminering. Det kan diskuteres om den greier dette. Det er som jeg nevnte, først og fremst advokatens opptreden i retten som belyses - helten er Atticus - og ikke at det trolig er en uskyldig farget mann på tiltalebenken. De fargede fremstår litt mer som rekvisitter enn karakterer. Og til slutt, nærmest ut av ingenting, kommer Robert Duvall i sin debutrolle. Vel, vel. Til tross for dette likte jeg filmen ganske godt - og gir min anbefaling. Man bør jo se denne.