Harry Potter and The Order of The Phoenix (2007)

Så er den femte filmen ute i denne megaserien. Og for svorne fans av den fantastisk populære bokserien er denne garantert ingen skuffelse. De to første filmatiseringene var veldig så-som-så, takket være Chris Columbus‘ ledelse. Da han ble erstattet av Alfonso Cuaron til den tredje filmen — Harry Potter and The Prisoner of Azkaban, begynte det å svinge seg til. Mike Newell fulgte det hele eminent opp med Harry Potter and The Goblet of Fire, der Harry bl. a. fikk sitt andre møte med Lord Voldemort. Den mindre kjente David Yates har så tatt over pinnen til denne femte fortellingen. Det er ingen lett oppgave, fordi bokens lesere vil vite at dette er en historie som samler opp en masse tråder, sorterer dem og trekker opp linjen videre for den dramatiske sjette boken. Men, Yates viser at han har hjerte for historien han også.
En slik historie vil i stor grad avhenge av gode skuespillerprestasjoner, og dette kommer jeg tilbake til. Dette er først og fremst et drama, der ikke minst Harry selv er i ferd med å forstå sin egen rolle og hvor han står plassert i kampen mellom de gode og de onde krefter. Og de onde kreftene har også invadert Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Det er en tung følelse av regler og forbud som ligger som et mørkt teppe over det hele, og dette er flott ivaretatt i filmen.

Yates starter det hele med en flott scene der Harry må redde sin ekle fetter Dudley fra to dementorer ved hjelp av trolldom. Det hele er svært god regissert og filmet, og leder på en fin måte opp til rettssaken (man kan ikke bruke trolldom utenfor skolen, må vite) hvor Harry må kjempe for sin uskyld. Rettssaken er et spill for galleriet, der den egentlige hensikten er å lamme de gode kreftene ved skolen representert ved rektor Dumbledore. Rettssaken introduserer oss også for en ny karakter i dette universet, nemlig Dolores Umbridge (Imelda Staunton). Som ministerens høyre hånd blir hun rett etterpå utplassert på skolen som årets nye Defence against the Dark Arts-lærer. Staunton er glimrende som den dypt forstyrrede og tvers i gjennom onde Umbridge, som med sitt tilsynelatende uskyldige og tilforlatelige vesen er en av de mest sammensatte karakterene i dette universet til nå.
Historien spinner videre i stor grad rundt det interne opprøret som elevene i det stille starter. Mens vaktmester Filch er travelt okkupert med å henge opp forbudsdekreter utstedt av Umbridge, stiftes foreningen Dumbledore’s Army. Elevene, under ledelse av en først motvillig Harry, må trene i det skjulte på praktisk magi fordi all undervisning nå er teoretisert og øvelser forbudt. I denne sekvensen av filmen syns jeg faktisk å ane en skuespillerfremtid (!) for Daniel Radcliffe. Dette er noe tøys å si, selvsagt. Han får nok uansett mange nok rolletilbud etter at denne serien er over, men måten han fremstiller Harry på her er glimrende. Han trenger virkelig dypt inn i karakteren i dennes brytningstid. På den ene siden er det den unge gutten, med forelskelsen i Cho Chang (Katie Leung) som sentralt element. På den andre siden er det som de gode kreftenes eneste håp, trollmannen Harry Potter. Jeg syns også de to andre kjernemedlemmene i historien, Hermione og Ronnie gis gode tolkninger av hhv Emma Watson og Rupert Grint.
Filmen får pluss av meg for å ta med seg så mange gode karakterskuespillere. Dette tjener selvsagt filmen på, da disse aldri gjør dårlige prestasjoner. Spesielle favoritter er Gary Oldman som Sirius Black og Alan Rickman som Severus Snape. Dumbledorekarakteren fikk en liten knekk da Richard Harris døde og ble erstattet av Michael Gambon, men de andre kompenserer for dette. Selv om filmen har sine svake sider, så bærer skuespillerprestasjonene den over disse, og sammen med med små morsomme scener gjøres filmen til en fullt ut severdig opplevelse.

Femmina 2006

Femmina har gått av stabelen igjen for tredje året på rad. Jeg var der også i fjor og fikk med meg et lite knippe filmer. Denne gang ble det rene Grete Waitz-løpet hvor jeg hadde tatt meg fri fra jobb og satt av en hel dag. Jeg feiga imidlertid ut etter fire filmer. Hele greia tok dermed ikke like lang tid som Katakombene, men det var noen fine opplevelser også her. Evenementet kan kanskje virke lite fristende for en del lesere, men tro meg, her i Nord-Trøndelag er det viktig å sette pris på slike ting og delta når det foregår. Vi snakker tross alt om en internasjonal filmfestival i vårt lille fylke. Festivalfilm skal gjerne være ny, men på grunn av kriteriene som ligger til grunn her - filmene skal være gjort av kvinner, så er utvalget beskjedent. Noen av filmene kan derfor gjerne være opp mot to år i følge IMDb. Noe av forklaringen ligger selvsagt også i distribusjonen.

Filmene jeg så

• Krama mig (2005) * Kristina Humle [IMDb]
  Forfilm: Det vart så stilt
  

  Forfilmen var gjort av to unge filmstudiner og handlet om selvmord blant ungdommer i Trondheim. De hopper fra Bjørndalsbrua, et problem som har alt for lite fokus.
  Hovedfilmen utspiller seg i en svensk småby, der den 19-årige Minna bor sammen med sin far og to yngre søsken. Moren døde for tre år siden. Det er liten fremtid i Eriksstad og Stockholm er målet. Dette er en helt grei ungdomsfilm, nok en gang imponeres jeg av alle de dyktige skuespillerne svenskene har. Vet ikke hva det sier om meg, men jeg identifiserte meg fint med Minna. Det sier kanskje heller noe om at det var en ganske bra film.

• En Soap (2006) * Pernille Fischer Christensen [IMDb]
  Forfilm: Skjut mig
  

  Forfilmen er lagd under Dorismanifestet og handler om bankran, ekte kjærlighet og dødshjelp. Forutsigbar. En Soap, derimot, var nokså original og imponerende nok. Den vant for øvrig Sølvbjørnen i Berlin. Såpebegrepet kommer til uttrykk på to måter. Den ene hovedpersonen, transvestitten Victoria/Ulrik er hektet på en såpeserie som går på TV. I tillegg har filmen selv frekt lånt såpekonseptet, der en dansk Harald Mæhle-klon bryter inn episodevis for å stille spørsmål og oppsummere handlingen. Ikke irriterende, men artig. Bra skuespill og et morsom-trist komediedrama om et ganske så umake par.

• Meng ying tong nian (Electric Shadows, 2004) * Jiang Xiao [IMDb]
  Forfilm: Susan blir singel
  

  Susan blir singel var en nokså platt kortkrimkomedie om en kvinne som ikke orker mer av sin mann. Og selvsagt gjør hun noe med det. I Electric Shadows fikk jeg dagens første høydepunkt. Filmen har blitt kalt den kinesiske Cinema Paradiso fordi den handler om å elske film. Det er også en film om barndommens vennskap, konkurransen mellom søsken og det å være annerledes. Handlingen er for det meste lagt til perioden under den kinesiske kulturrevolusjonen, men som tilbakeblikk fra nåtiden. Dette er foreløpig Jing Xiaos eneste film, la oss håpe hun får lage flere. Med seg på laget har hun noen svært så sjarmerende skuespillere, mange av dem debutanter.

• Water (2005) * Deepa Mehta [IMDb]
  Forfilm: Kokos
  

  Det ene høydepunktet etterfulgte nå det andre, for her kom dagens uten tvil mest imponerende kortfilm! Kortfilmer må være originale i sitt budskap, og det var Kokos. En blanding av dokumentar og musicalfiksjon og ganske så fornøyelig! Og så kom den mest overraskende bra filmen. På forhånd veldig skeptisk til den indiske Water, men oj, for en nydelig historie. Dette er et periodedrama fra India på 1930-tallet, og hovedpersonen er Chuiya som blir enke i en alder av syv år. Enkenes skjebne i datidens India var dyster, de ble fjernet fra sin familie, barbert på hodet og plassert på institusjon. Filmens tittel er fin, den henspiller bl. a. på vannets rensende egenskap. Enker var også nemlig urene. Sentralt i handlingen er også kjærligheten mellom enken Kalyani (underskjønne Lisa Ray) og den rike juristen Narayan (John Abraham). Enker kan selvsagt ikke gifte seg igjen, men som Gandhismen brer om seg er det håp om at det kan endres. Dette er kanskje ikke likevel alt som skal til. En fengende historie med flott foto, om besnærende menneskeskjebner fra et predemokratisk India. Anbefales!

Oppsummering

The Producers (2005) [IMDb] av Susan Stroman og Leonard Cohen: I’m Your Man (2005) [IMDb] av Lian Lunson sto også på programmet denne fredagen. Disse valgte jeg å kutte ut, mest fordi jeg trolig kan se førstnevnte når som helst og jeg ikke er noen Cohen-fan.
Programmet denne fredagen var egentlig nokså imponerende må jeg si. Jeg valgte filmene fordi jeg kunne tenke meg å se dem, da er det godt gjort at det gjaldt alle denne dagen. Fellestrekkene for filmene skal være at kvinner står sentralt enten i produksjon eller skuespill, gjerne gjelder det begge deler. Filmene er av den grunn selvsagt ikke kun beregnet på det kvinnelige publikum, selv om dette dessverre virket å være den gjengse oppfatning. Med noen år til på baken bør Femmina bli en festival også menn oppsøker i større grad. Kvinner bør få lage flere filmer, men det er filmopplevelsen som bør være i fokus.