Severance (2006)

Severance blander skrekk og komikk på en langt mindre effektiv måte enn den andre britiske filmen i genren de siste årene, Shaun of the Dead. Filmene baserer seg på to vidt forskjellige typer humor, og der SotD er en morsom, og nesten hyggelig sak, viser Severance langt mindre glede i å underholde. Uten å trekke denne urettferdige sammenlikningen alt for langt så er det likevel i mine øyne lettere å lage god humor med zombier enn med ungarske oppdrettssoldater.

Regissør Christopher Smith lagde for noen år siden den totalt forglemmelige Creep. Severance er langt på vei et bedre forsøk på å finne form til labert innhold. Som en blanding av “The Office” og Deliverance har filmskaperene kalt den. Smith mislykkes likevel på det punktet der slike filmer virkelig bør fungere: det skal være gøy. Severance er ikke gøy. Den er en rekke med pinlige og ganske ufornøyelige vitser, hovedsakelig basert på ren mobbing og stereotyper, og forsøket på å tilnærme seg skrekkgenren blir gjort med ganske sadistiske, men også merkverdig tamme splatter-effekter.

Personene som er modne for nedslakting i Severance er kontoristene i et britisk våpenhandelfirma som av uforståelige grunner har valgt å legge årets bonding-tur til Ungarns villmark. Den idealistiske sjefen, det blonde bombenedslaget, den “morsomme” grisegutten, den smarte sekretæren og den obligatoriske fargede, og sikkert et par til som jeg glemte i farta (det er ikke så nøye da ingen av karakterene har noe å tilføre verken film eller historie). De bommer litt på veien og da bussjåføren stikker av etter en krangel er gjengen overlatt til seg selv og en tilsynelatende forlatt hytte. Snart skjer merkelige ting og like etter skjer det første dødsfallet…
Ganske konvensjonelle greier. Det er det også, til tross for Smiths gjentatte forsøk på å være “vill”, “utfordre” genren og være selvreferende.

For meg kunne sikkert Severance glidd ganske greit forbi som en halvslapp lørdagsskrekkis med høy b-faktor. Hadde det ikke vært for at den rent menneskelig, men også politisk, er helt forkvaklet. Hele historien her dreier seg rundt at “ååå-så-umoralske”-våpenhandlerene møter sitt endelikt ikke bare av våpen de selv har solgt, men også de levende krigsmaskinene de har skapt. I Ungarns mørkegrønne skoger. Er det en platt, sneversynt og en helt forferdelig ukorrekt måte å bygge opp en historie på? Disse britene kunne kanskje dratt til en tidligere koloni i stedet. Det ville i det minste være noe i en slik historie. Eller kanskje det er meningen at dette skal være morsomt? Man trenger egentlig ikke tenke seg så nøye om for å se at det ikke er det?