Jacob om Ong-bak (2003)

Dere lesere mente jeg skulle se denne filmen først, blant de 7 jeg la ut til “avstemming”. Dette har jeg nå gjort, og jeg har kost meg. Dette er det underholdningsmessig absolutt ingenting å si på. Hva gjelder story, skuespill og medvirkende karakterer kan man derimot ha flere innvendinger. Men, la oss legge det til side for en gangs skyld. Denne filmen skal ikke ses for den dype historie. Her er det nemlig ganske så flotte scener, og alt er gjort uten bruk av vaiere og kunstige hjelpemidler. Jeg var faktisk ørlite i tvil om dette var faktum ved et par anledninger, men er det riktig så er det intet mindre enn imponerende. Og ytterligere i lys av det — du verden så spreke en del av disse fyrene er, og ikke minst vår hovedperson Ting (Tony Jaa)! Den olympiske grenen 110 meter hekk faller fullstendig i gjennom etter man har sett vår mann hoppe over biler, drakjerrer, gjennom hjul og opp og ned murvegger og stillaser.
Jeg er en amatør også i denne filmsjangeren. Jeg aner ikke forskjell på Tae Kwon-do og Karate. Kan dra kjensel på Judo hvis jeg får det demonstrert, men der stopper det. Etter det jeg skjønner, så er det en slags fristilvariant av Thai-boxing vår mann holder på med her. Ikke ulogisk i en thailandsk film i såfall. Hadde jeg hatt noe mer ballast innen denne sjangeren kunne jeg, og burde sikkert, ha skrevet mer omfattende om filmen og dratt dyptpløyende sammenligninger til andre filmer. Bær heller over med meg på dette grunnlaget.
Plotet er som sagt veldig ukomplisert og greit å følge med på. Vår mann holder til i en liten fattig landsby. Hodet på landsbyens gudestatue blir stjålet, og Ting melder seg frivillig til å dra inn til storbyen for å lete etter dette. På veien får han bruk for de fleste av sine ferdigheter innen kampsporten, både i ringen og mere ad-hoc mot skurkene som har knabbet gudehodet. Noen av disse slåsskampene er megakule, samt at det også er andre morsomme scener, som en forfølgelsesjakt med en mengde tuk-tuker. Noen av sidekarakterene er litt slitsomme, på den annen side har vi en bloddopet burmeser og en kreftsyk, rullestolavhengig sjefskurk som kompensasjon.
Joda, dette er mer enn godkjent, selv om sammenligningsgrunnlaget mitt er tynt. Og det er en ganske så stilig poster, ikke sant?

Tom Yum Goong (2005)

Sammenlikningen med Ong-bak er uungåelig. Samme regissør og både Tony Jaa og Petchtai Wongkamlao er igjen med som skuespillere. Da skulle det nok en gang være duket for spenstig action og vanvittig stunts, og det får vi. Teamet bak nevnte film forsøker å lage en større og mer utfyllende historie i Tom Yum Goong. Selv om dette er modig og faktisk noe av det jeg etterlyste i Ong-bak så fungerer det heller dårlig her. Dessverre.

Historien har sitt utspring i thailenderenes noe spesielle forhold til sine elefanter. De blir behandlet med stor respekt og ofte som et medlem av familien. Det oppstår derfor en liten krise da to elefanter blir stjålet fra Kham og hans far. Kham er vår helt som blir nødt til å reise til Sydney, Australia i sin jakt på kidnapperene og elefantene. Plotet er m.a.o. klassisk og klin likt Ong-bak - enfoldig sønn med store kampferdigheter må reise alene til storbyen og redde/bringe tilbake noe kjært. Manusforfatter og regissør Prachya Pinkaew sper på med korrupte politifolk, en statshemmelighet, menneskehandel og prostitusjon som ikke tilfører filmen noe positivt. Tvert i mot gjør disse elementene Tom Yum Goong til en mer barbarisk og kald opplevelse. Khams spor leder ham via politimannen Mark til thairestauranten og suppen i tittelen, Tom Yum Goong. Restauranten har en relativt dyrisk sidemeny, og bak står en gjeng vietnamesiske gangstere. Kham får virkelig bruk for sine kampferdigheter.

Det aller største problemet med filmen er at den blir for seriøs, og forsøker å problematisere mer enn den burde. Bak alle de forstyrrende elementene finnes en rørende, ja ganske vakker historie om en mann og hans elefant. Dette burde ikke være verre enn “finn elefant, bank skurkene og dra hjem.” Menneskesmugling og hentydninger til store bakmenn har ingen plass her, og virker mer malplassert enn noe annet. En annen ting jeg reagerer på er store deler av filmen er på engelsk. Og det uten at jeg egentlig skjønner hva de sier. Det for eksempel grenser for hvor mange ganger man kan høre linjer “Get the hell off here!” eller “I have a clue what he is saying.” før det rett og slett slutter å være sjarmerende. Nå er jeg streng, men slikt hjelper ikke filmen, og når komikeren Petchtai Wongkamlao spiller en thai-politimann i eksil i Sydney og han atpåtil flere steder er dubbet til en blanding av thai og engelsk blir det hele litt irriterende i lengden. Ikke så ille kanskje, men de australske skuespillerene stinker også noe helt forferdelig. For mine vestlige ører ville de neppe fått en rolle i en C-film en gang. Her snakker vi “skuespillere” som har pugget manus uten å levere noe mer enn akkurat det bokstavelige. Helten selv, Tony Jaa, snakker som vanlig fint lite og får nok med spillerom til å gjøre det han kan aller best.

Den irriterende teknikken med å vise alle kampscener fra flere vinkler OG i slow-motion er heldigvis byttet ut med en mer heldig stil, der kamera skifter vinkel flere ganger i scenen og hastigheten på scenen også varierer. Dette er jeg mer komfortabel med. Showoff-effekten blir heller ikke borte, om noen fryktet det. De fleste kampscenene er utmerket koreografert og ikke minst herlig klippet sammen. Tempelscenen er pokker meg noe av det feteste jeg har sett på film EVER! Disse scenene er så sykt spenstige at det av og til nesten gjør vondt å se på, og som vanlig fra disse ville thailenderene brukes det ikke vaiere eller digitale effekter - med et unntak. En drømmesekvens inneholder en animert, mytologiserende og poengløs scene vedrørende fire krigere som vokter kongens elefant. Egentlig velmenende tenkt, men dette dukker (nesten) ikke opp igjen og virker mer som å bruke opp budsjettet enn noe annet. Alt i alt er det fint lite å si på kampscenene og de utgjør selvfølgelig filmens tyngde. Jeg vil likevel påpeke at denne filmen er voldsommere, ja nesten mer barbarisk, enn Ong-bak og mot slutten blir det så mye arm- og benknekking at det estetiske i kampene blir borte.

Hovedsakelig er dette skitgøy action, men jeg kan fint småplukke mer på at filmen spiller på stereotypier og, vil jeg anta, thailandske fordommer. Vi snakker ultraslemme vietnamesere, hvitingene er enten digre, dumme beist eller sleipe regelryttere og thailenderene er selvfølgelig fredselskende (ja….), naive, hjemmekjære og lojale.

Jeg vil gjerne anbefale denne filmen, men kan ikke gjøre det uten en viss tilbakeholdenhet. Filmens svakheter blir så tydelig ved at den forsøker å være mer komplisert enn den burde. Koreografien er upåklagelig, kamerabruk og det rent sceneriske er flottere og mer fargerikt enn i Ong-bak, farten er større og Tom Yum Goong vil nok fore actiontrollet i deg. Regn ikke med noe mer, og bli ikke overrasket om du for en stakket stund føler en viss avsky. Jeg gjorde det, men smilte også litt over den den dårlig skjulte Jackie Chan-cameoen: “-Hei, han er ledig i to timer!” “-Kult, la oss gjøre det!”

Tom Yum Goong er en B-film som forsøker å være litt for seriøs, og der taper den klart i forhold til Ong-bak.

Gunnar om Ong-bak (2003)

Ingen stuntmen, ingen digitale effekter og ingen vaiere. Et uvanlig utgangspunkt for en martial arts-film i disse dager der man enten blir svimeslått av flygende krigere i wuxia-filmene til Zhang Yimou eller hardtslående og dupliserte agenter i sci-fi-”schlägere” fra et visst amerikansk brødrepar. Ikke minst er det uvanlig imponerende at en film med dette utgangspunktete faktisk ikke står tilbake for, og enkelte ganger overgår disse. Ong-bak er den første kampkunst-filmen fra Thailand som noen gang har slått gjennom utenfor landets grenser, og det er flere gode grunner til det.

Ong-bak kommer akkurat på riktig tidspunkt. I det mange begynner å se seg lei på mye av estetiseringen og “jukset” i filmer som Flygende dolker og ikke minst de siste Star Wars-filmene, er det ikke annet enn rettvist og forståelig at Ong-bak blir møtt med overraskelse og glede. Det er ikke annet å si om dette enn at Bruce Lees ånd til tider lever ganske godt videre i denne filmen. Den føles og er faktisk et hundretalls ganger mer ekte enn de nevnte filmene.

Filmen er satt til vår tid. Historien er enkel, men det er ikke stort annet å forvente av en slik film. Jeg skulle ha ønsket meg litt flere overraskelser underveis, men for all del, filmens handling duger mer enn nok til å få unnagjort det egentlige formålet: å vise fram kampsportekspert Tony Jaas ferdigheter. Han spiller Ting en ung Muay Thai-student (Muay Thai er visstnok en form for Thailandsk kickboxing), som må reise fra landsbyen til Bangkok for å gjenfinne et frastjålet religiøst symbol (Ong-bak i tittelen). I Bangkok møter han tidligere landsbyboer George og hans kompanjong, tenåringsjenta Muay Lek. Ting ender raskt opp i trøbbel og herfra dreier handlingen seg rundt noen gangstere, Muay Leks søster og en rekke kamp- og løpescener som til slutt ender i Georges død og Tings samt Ong-baks tilbakekomst til landsbyen. Dette plotet krever ikke stort av Tony Jaa som skuespiller, men desto mer rent akrobatisk. En del av de elleville scenene blir konstruert ved hjelp av kameravinkler og oppfinnsom klipping, men majoriteten må tilskrives denne unge kampkunstneren. Jeg skal ikke en gang begynne å beskrive noen av kampscenene. En ting irriterer meg riktignok ganske kraftig. Hver gang Tony Jaa gjør et hopp, spark eller slag som er mer imponerende enn resten er bevegelsen skutt fra flere vinkler. Disse tagningene kjøres og klippes så opptil fire ganger etter hverandre. I lengden blir dette faktisk litt drøyt. Dette er en en effekt som man kjenner igjen fra flere filmer med tidligere kung fu-legender (les: Bruce Lee). Av en eller annen grunn føler jeg at dette er en effekt som tiden faktisk har løpt litt fra. Filmen virker å stoppe litt opp hver gang den forsøker å “selge” Tony Jaa på denne måten. Husk likevel at dette er ekte saker, og bli imponert!

Filmen har til tider en riktig så lun humor representert hovedsaklig rundt det komplementære side-kick’et George (som visstnok spilles av en av Thailands mest populære komikere, Petchthai Wongkamlao). Jaktscenene i filmen er spesielt minneverdige og lar både Tony Jaa og Petchthai Wongkamlao få gjøre det de kan best. En jaktsekvens innebærer bl.a. ganske så svimmel kjøring med tuk-tuk - Thailands trehjulede motortaxier. Artig og spennende!

Filmen er også brodert med hilsninger til vestlige filmskapere. Oftest som ganske lite subtile grafitti-beskjeder på veggene i bakgrunnen. “Hi Luc Besson! We are waiting for you!”. Ganske så riktig har dermed Luc Besson kjøpt de internasjonale rettighetene til filmen. Han har ikke bare gjort det men også klippet den om. Denne anmeldelsen er basert på den originale utgaven av filmen, men i følge det jeg har lest om dette har Besson lagt til teknomusikk, klippet bort plotet rundt Muay Leks søster og redigert litt på noen kampscener. I mine øyne er dette merkelig og ganske respektløst. Det fører til at flere får sett filmen, men ikke på samme måten. Om dette er en forutsetning for å få større distribusjon så sier det for så vidt noe om både de thailandske filmskaperne som Besson.

Ong-bak kommer ut av Thailand som en overraskelse og virker på mange måter som en thai-utgave og blanding av Bruce Lee og Jackie Chan. Med et sterkt ønske om et større publikum er filmen i ferd med å få nettopp det. Det er høyst fortjent en av de beste rendyrkete action-filmene jeg har sett på lang tid.