Rundbordsanmeldelse, runde 8 - oppfølgere: Spider-Man 2 (2004)

Rundbordsanmeldelsene har kommet fram til runde 8, som har som tema: Oppfølgere som er bedre enn originalen. I den forbindelse har jeg landet på det kontroversielle valget Spider-Man 2 vs Spider-Man.

Neida. Dette blir nok ingen veldig kontroversiell anmeldelse / analyse. Mange er nok enige i min konklusjon her, samtidig som at vi slett ikke snakker om noen form for utklassing. Vi kan nemlig starte med å studere rottentomatoes.com. Prinsippet denne siden er basert på er at man samler inn anmeldelser og oppsummerer - er man positiv eller negativ til filmen? Dette resulterer så i en friskhetsgrad på tomatene. Spider-Man scorer 90 pst (182 anmeldelser), mens Spider-Man 2 oppnår 93 pst (228). I tillegg oppsummeres også en omforent karakterscore, som fordeler seg med hhv 7,6 og 8,3 i toerens favør. På IMDb-barometeret, som i noe større grad gir uttrykk for popularitet enn kvalitet, i det minste sammenlignet med rottentomatoes.com, har filmene pr i dag en score på 7,4 og 7,8. Ut fra dette er det liten tvil om at alle de ovennevnte resultatene er ganske sterke.
Men i dag er det altså utelukkende min vurdering som gjelder.

Det man bør huske på i de fleste (mange) tilfeller hvor man skal vurdere en oppfølger, er at den kanskje ikke ville ha blitt det den er uten nettopp en foregående original. Oppfølgeren er i den luksuriøse situasjon at den kan basere seg på det stoffet den første filmen la fram, bygge videre og utvikle dette og samtidig lett finne plass til å trekke inn andre nye, spennende elementer. Spørsmålet blir dermed om det er mulig å vurdere en oppfølger helt på egne ben, og om dette i så fall har noen hensikt? I ytterste konsekvens — kunne oppfølgeren i noen tilfeller ha kommet først?

Dette blir kanskje en noe søkt problemstilling, men jeg syns det likevel er viktig å huske på den arven oppfølgere oftest skal ivareta. I mitt hode ser jeg nok mest på utviklingen fra originalen til oppfølgeren, og på de elementene som har blitt mer styrket.
Den første filmen er altså, bare så det er sagt, i mine øyne en meget god superheltfilm. Ja, en meget god film generelt. Oppfølgeren finner sted omlag to år senere, og Peter Parker (Tobey Maguire) har valgt å ofre seg for rollen som Spider-Man med alt dette medfører av forsakelser. Allerede ganske tidlig i filmen blir vi introdusert for de kvalene det har medført for Peter å ofre sin elskede Mary Jane (Kirsten Dunst) på forbryterbekjempelsens alter. Og sannelig klarer ikke regissør Sam Raimi (som også hadde originalen) på en ganske så brilliant måte å gi oss et dypdykk i de følelsesmessige irrgangene til en superhelt. Det viser seg nemlig at Peter ikke klarer å adskille sine egne følelser fra jobben som Spider-Man. Dette gir for meg en ny dimensjon til superheltuniverset. Dette blir noe helt annet enn Supermanns kryptonittproblemer.

I tillegg er det kjør på andre områder også. Studiene får unngjelde, og jobben som pizzabud er også krevende. Når vi nå godt vet hvem Peter Parker er, og kjenner Spider-Mans opprinnelse, kan regissøren dermed pøse på med slik herlig karakterbygging. Ikke nok med det, på en fin måte klarer man også å legge mer dybde til de nødvendige birollene. Mary Jane har sine problemer, Harry Osborn (James Franco) har sine nevroser. Uten at disse på noe sted tar glansen fra filmens egentlige hovedperson, er de med og underbygger det hele.

Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds?

Filmen fortsetter også der den første slapp når det gjelder skurkerollene. Jeg syns det er et gjennomgående trekk med disse figurene i Spider-Mans verden at de ikke er onde i utgangspunktet. Stort sett har de bare vært feil mann på feil sted, og får unngjelde for det. Det er mulig at de er disponert for stormannsgalskap noen og enhver av de, men er kanskje dette noe som gjelder for de fleste av oss i en gitt situasjon? Jeg føler i det minste at dette i hvertfall gjelder for Dr. Otto Octavius (Alfred Molina). Fordi dette er basert på en tegneserie, kan selvsagt folk nettopp ha sånne navn. Men det ironiseres lekent med dette når redaktøren i The Daily Bugle utbryter: Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds? Den godeste Otto er i utgangspunktet en seriøs, hardt arbeidende og høyt intelligent forsker med en kone som han elsker og som elsker ham. Rett og slett en hyggelig fyr som blir offer for et skjebnesvangert uhell. Tilsvarende argumentasjon kan legges til grunn for The Green Goblin fra den første filmen, og faktisk også de som dukker opp i den tredje filmen som ellers ikke er et tema denne gang.

Og så har vi actionsekvensene. Vi hadde vår suverende dose i den første filmen, for eksempel da den grønne gnom angrep folkemengden, husvegger raste sammen og Mary Jane hang i en… tynn tråd. Så bra som dette enn var, så er det uhyggelig mye flott CGI-action i oppfølgeren. Måten man har fått bevegelsene til Doc Ock til å se naturlige ut er rett og slett fantastisk. Hvis man får hakeslepp allerede i den første laboratoriesekvensen, så sitter man i grunnen med åpen munn ganske lenge. Dette er imponerende både lydmessig og visuelt.
Det som derfor til slutt gjør denne oppfølgeren til en bedre film er nok altså først og fremst selve historien. De følelsesmessige kvalene tar superheltrollen til en ny dimensjon. Peter Parker må få livet sitt på plass før hans alter ego kan fungere som best. Dette er bra saker! Legger vi til en mer sammensatt skurkerolle og enda mer eksepsjonelle spesialeffekter, ja så har vi en vinner i min bok.
Det som etter denne var så synd, var at forventningene til den tredje i serien (kombinert med en lovende trailer for denne) ble skrudd så i været.

300 (2006)

Denne filmen så jeg først og fremst fordi jeg håpte på at Gerard Butler skulle være en knallkul kong Leonidas. Om det var tilfelle skulle jeg kalle anmeldelsen “The Butler did it”, og sole meg i glansen av et herlig ordspill. Men så ombestemte jeg meg. For dette er jo seriøse greier, og en oppgave man ikke tar lett på. Å debutere på filmantrop.net er ikke noe man gjør hver dag, liksom.

At jeg ikke har lest Frank Millers “graphic novel” (tegneseriesnobberi, la oss kalle det “tegneserie” i fremtiden), er nok et lite minus når en mening om 300 skal gjøres opp. Filmen er som kjent basert på denne tegneserien, som igjen er relativt løselig basert på slaget ved Thermopylae som fant sted i år 480 før Kristus. I utgangspunktet er altså dette bygd på en historisk hendelse, skriblet ned for historien av blant annet Herodotus. At det ikke egentlig var 300 tapre og standhaftige menn, men tusen (vi må jo i all rettferdighets navn ta med alle som ikke var fra Sparta også), og at disse 1000 først var enda flere - det får vi med andre ord bare la ligge. Dette er jo ingen historieleksjon. Personlig syns jeg at filmer som baserer seg på historiske slag bør holde seg litt nærmere de faktiske hendelsene, og om det ikke er mulig - da kan man jo for eksempel ty til det skumle fenomenet “fiksjon”. Med det sagt forstår jeg jo veldig godt at historien blir litt bedre av å kunne bruke litt kjente navn på folk og røvere. For øvrig har vel dette blitt diskutert til døde ved flere tidligere anledninger.

En annen ting som ville vært passe uoriginalt å basere denne lille tekstsnutten på må jo følgelig være det homoerotiske aspektet. Heldigvis har ikke jeg gjort krav på å være original, så jeg pirker litt i grøten okke som. Spartanerne kjemper her i susp og hjelm, noe som jo er litt påfallende. Bevegelige krigere ser nok bedre ut enn om man skulle puttet på den tunge krigsdrakten spartanerne egentlig brukte, og kropp selger filmer. Nåvel. Med mindre du er over gjennomsnittet voksen av deg vil du få plenty av billige glis, suffice to say. Se også illustrasjonsbildet, som er stjålet fra en scene hvor undertegnede nesten ikke klarte å styre fniserefleksen.

Da var vel alle de nødvendige forbeholdene tatt, og det er på tide å kjøre et handlingsreferat. Kong Xerxes (Rodrigo Santoro) av Persia er interesserte i å underlegge seg hele Hellas, og da er Sparta et ok sted å starte. Etter at Kong Leonidas (Gerard Butler) takker nei til et generøst tilbud om å bare legge seg på rygg tar spartanerkongen seg en tur til et innavlet presteskap i fjellheimen for å bestikke et “ja” til affirmative action fra Gudene. De sier nei, siden et par spartanske forrædere bestakk dem først (med mer spenn og lovnader om eksessiv pulings), og Leonidas må bruke litt kløkt for å raske med seg en elitehær til Thermopylae. Det er selvsagt ikke aktuelt å bare la perserne jogge over markene, noe alle utenom VGs anmelder forstår. Vel fremme viser det seg at perserne er klare for invasjon, og planen om å tvinge påtrengerne til å angripe via en smal fjellpassasje iverksettes. Så slåss man, hengitt til en nesten timelang stridsonani. 300 spartanere mot flere millioner (den eventuelle historieleksjonen kunne blitt meget lang, bare så det er sagt) persere og annet pakk. Kong Leonidas vinner selvsagt ikke slaget, men holder perserne på avstand i noen dager før de marsjerer videre. Heltemodige saker (jeg kødder ikke, det er barskt gjort, om enn ikke særlig i tråd med virkeligheten). Historien fortelles av den spartanske soldaten Dilios (David Wenham), som fikk være med på mye av moroa. Parallellt med slaget driver Dronning Gorgo (Lena Heady) lobbyvirksomhet for å få sendt avgårde forsterkninger, noe som ikke er så populært siden man er mer interessert i å feire Carnea (prestenes påskudd for å gi sitt nei til motangrep). Det er ikke så lett å være kvinne, selv i det spartanske samfunnet som skal ha satt sine kvinner høyere enn de fleste andre.

For å ta det beste først; jeg utroper herved Gerard Butler til vår nye Sean Connery. Mest fordi han ligner litt i det rette lyset, litt fordi han gjør en brukbar Connery-imitasjon hele filmen igjennom og litt fordi han funker veldig bra som tøff krigerkonge. Skuespillerne gjør generelt fine jobber, nevnte Butler altså i særklasse. Lena Heady overbeviser som dronning Gorgo, men rollefiguren gjør jo mange merkelige valg. Når man vet at noen er en kødd er det dårlig dømmekraft å tro at man kan kjøpe vedkommendes støtte med et ligg, altså. Sløve takter fra en ellers stødig kvinne. Rodrigo Santoro koser seg som Xerxes, med verdens skumleste bassrøst for anledningen. Det er ikke James Earl Jones, folkens, det er movie magic! For øvrig er stemmen det eneste maskuline ved fyren, utenom at han er førti meter høy. Ellers er det som sagt bra over hele linja, selv om regissør Zack Snyder gjør sitt beste for å latterliggjøre gjengen sin (alle disse hentydningene til mannekjærleik kan rett og slett ikke være tilfeldig). Det er humor og selvironi som redder filmen fra selvhøytidlighetens gap, sammen med de ekstremt karikerte skurkeskikkelsene. På den andre siden, den siden som er selvhøytidlig altså (det betyr jo ikke å være negativt) har vi en helt fantastisk mengde med sitatvennlige scener. Skal man føre karer i kamp må man jo si noe tøft, og er man omringet av fienden bør man ha en syrlig kommentar på lager. Sa du bøttevis? Kan ikke nekte for det!

Estetisk sett er 300 en fryd, ihvertfall innbiller jeg meg det. “Men du har jo sett filmen, din staur!” sier kanskje du? Joda. Jeg har jo det, men jeg vil fremsette påstand om at maskinisten på Colosseum kan ha et problem med alkohol. Det er irriterende nok når filmen er totalt ute av fokus, men enda verre når den vipper på grensa. Men jeg er altså ganske sikker på at det ser veldig bra ut, dette. Æresord. Ankepunktet måtte vært blodet, som rett og slett bare forsvinner i det øyeblikket det treffer bakken. Det kan jo hende at jorda ved Thermopylae absorberer bra, men det blir jo uansett noen bøtter med blod av en kvart million perserpulsårer. Bittelitt rødt på bakken kunne vel umulig vært for mye å forlange.

Det er viktig å ta slike tullefilmer for det de er. Å se 300 med forventninger om et historisk drama hvor man kan nikke gjenkjennende til ting man har lest i historietimen er som sagt ikke særlig lurt. Siden jeg er en sterk forkjemper for denne måten å se film på skal jeg ikke utpeke alt det ulogiske og snodige ved handlingen og historien som noe negativt.

Likevel er det plenty å ta av. Vedkommende som står for klippinga bør ta sin hatt og henge seg, for dette var slett håndverk. Snyder må vel ta mye av skylda for dette. Filmen burde vært et kvarter kortere for å gå inn i historien som en skikkelig actionfest, og ved flere anledninger kuttes scener før man er ferdig med å fordøye. Det sier vel da seg selv at flere scener trekkes ut i det uendelige uten at det egentlig passer særlig bra. Jeg kikket på klokka flere ganger, og på en totimersfilm med såpass store mengder likbar action er jo ikke det en fin referanse. Et annet problem er musikken. Et langt stykke ut i filmen gir man beng i det Gladiatoresque scoret og setter på litt slapp P4-nu-metal. Jeg skal ikke underslå at det kunne fungert med et moderne soundtrack her, men da må det gjennomføres 100% og være hundre ganger kulere.

Hvis du er sikker på din egen seksualitet, liker grekere med superior fighting skills og har et par timer til overs er det altså ikke noe i veien for å se denne på kino - men du overlever greit uten også.