Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

Lords of Dogtown (2005)

Er det en ting i livet mitt jeg angrer på, så er det at jeg aldri begynte å skate. Nå er jeg for gammel og pinglete. Noen sier det aldri er for sent å lære, men jeg tror nok det toget har gått. Uansett, fascinasjonen for skating har alltid vært der og til og med økt de siste årene. Fenomenet er vel ikke det det en gang var, men fortsatt spyttes det ut videoer og arrangeres mesterskap, så skating er fortsatt stort. Mange av dagens unge regissører har en fortid i skatemiljøet, blant annet Spike Jonze og Mike Mills og ikke minst Stacy Peralta som er en av de mest kjente skaterne på grunn av Z-Boys, også mye på grunn av selskapet Powell & Peralta som han startet i 20-års alderen. Det er Peralta som står bak manuset til Lords of Dogtown som altså er dramatiseringen av historien om de legendariske Z-Boys som ble store innenfor skateboard mot slutten av 70-tallet. De begynte å surfe i Venice Beach, men etter at Skip Engblom utviklet hjul av polyuretan overførte de mye av teknikken bak surfing til skating. Etter sigende var de revolusjonerende med sin vert-teknikk, altså det å skate vertikalt på samme måte som i surfing. Peralta står også bak dokumentaren Dogtown and Z-Boys [IMDb] som danner grunnlaget for Lords of Dogtown.

Nå er dokumentaren mer interessant enn filmen hvis man vil få et innblikk i historien om Zephyr-teamet. Peralta har gjort det svært vanskelig for seg selv med manuset til Lords of Dogtown. Det største problemet er fokuset på karakterer, for med et team som bestod av et titalls skatere må man gjøre et utvalg for å kunne knytte seg til noen av disse menneskene. Det er i hovedsak Peralta, Tona Alva og Jay Adams vi følger og det skulle være greit å holde tritt med deres historier hadde det ikke vært for at karakterene rett og slett er dårlig utviklet. Det hintes bare til hvor disse guttene kommer fra og hva det er som driver dem. Jeg ser tendenser, men mye føles uutviklet og uferdig. Filmen preges også av merkelige musikkvalg. Alt mulig opphop av de absolutt mest kjente låtene fra 70-tallet virker litt mot sin hensikt her og det virker som de kun er der for å understreke at dette er på 70-tallet. Det er selvfølgelig mest rock, men musikken føles for det meste malplassert og gjør ingenting for å underbygge for eksempel skatesekvensene. Det er selveste Mark Mothersbaugh fra Devo som står bak musikken (han har vel lagd musikken til alle Wes Anderson-filmene så vidt jeg vet), men jeg kan ikke si jeg la noe videre merke til greiene hans i denne filmen. Filmen legger stor vekt på stil, og siden det er tidligere production designer Catherine Hardwicke (på blant annet Three Kings [IMDb] som virkelig ser lekker ut) som står bak regien, er det ingenting å si på 70-talls stemningen og estetikken generelt. Filmingen er til tider svært fet og mange av skatesekvensene er virkelig lekre, men det hjelper så lite når man aldri helt får taket på historien. For å sammenligne med en annen film som har noe av den samme estetikken og tema, Dazed and Confused [IMDb], fungerer sistnevnte bedre nettopp på grunn av at estetikken fargelegger historien i stedet for å være en forutsetning for den. Dessuten er karakterene så utrolig mye bedre utviklet i Linklaters film. Nå er dette følgelig en sann historie, men det blir litt vel søndagsmatinè når gutta forlater teamet til fordel for penger og berømmelse for til slutt å skjønne at det er kompiser som betyr noe, ikke penger, damer og drikke og sånt. Jeg er kanskje i overkant kritisk her, men jeg ble aldri helt engasjert før helt mot slutten når ting begynner å gå virkelig dritt. Da plutselig begynner man å nærme seg noe ærlig og troverdig hos de ulike karakterene. Jeg tror kanskje filmen hadde tjent på å konsentrere seg mer på en karakter og ikke hele tiden gi små innblikk i familielivet til flere av karakterene som egentlig ikke forklarer så mye. Man kunne fint ha kuttet ut en del rene skatesekvenser med mer tid til hovedkarakterene. For eksempel Peraltas egen historie er såpass interessant at den kunne absolutt kunne vært viet mer tid. Det samme med Jay Adams. Hans karakter får en del fokus etterhvert og det er da ting begynner å bli bra. Skuespillerne imponerer med skate-, og til stor grad, skuespillerprestasjoner, da særlig de tre hovedpersonene. De to mest kjente skuespillerne, Heath Ledger og Rebecca De Mornay, irriterer mest med sin hippiefremtoning, mens selveste Tony Hawk har en svært morsom cameo.

Det er veldig synd at ikke filmen bygges bedre opp underveis slik at resten av filmen kunne ha vært like engasjerende mot slutten. De siste 20 minuttene er absolutt de beste, det er dessverre bare altfor seint. Mye kul estetikk til tross, det ender liksom bare opp som en ungdomsfilm uten karakterdybde. Jeg så visstnok unrated extended cut, så jeg lurer veldig på hva de har klippet vekk i tidligere versjoner. Det hele blir litt for trygt og uengasjerende, og filmen baserer seg litt for mye estetikken. Jeg er fan av stilige filmer jeg, men når historien mesteparten av tiden ligner en ungdomsfilm fra Disney blir det vanskelig å ta ting alvorlig. Synd, for de virker som en bra gjeng.

Ping Pong (2002)

Vår gode kollega Fred Ut maser titt og ofte om denne filmen, og var vel at aldri så lite incentiv til å få sett den. Vel jeg angrer ikke for dette er en skikkelig go’film - passe rar, litt rørende og utrolig nok ganske underholdende og spennende om bordtennis (derav tittelen).

Nå handler ikke filmen utelukkende om denne asiatiske yndlingssporten. Selv om delene av filmen som fungerer best er de fartsfylte og svettetunge kampene rundt bordet så er dette også en god og idealistisk historie om vennskap, identitet og tilhørighet.

De to barndomsvennene Peco og “Smile” (kallenavnet kommer av at han så og si aldri smiler) har vært mer eller mindre uadskillelige men også helt ulike. Peco er den bråkete, breiale og oppkjeftige med talent, men ikke tålmodighet. “Smile” er den stille, forsagte og hensynsfulle. Vennskapet slår etter hvert brister da det viser seg at “Smile” er den beste spilleren av dem. I alle år har han holdt litt tilbake og latt Peco vinne for ikke å såre ham. Peco tar ikke dette spesielt godt og lukker seg ute fra miljøet, noe som fører til at “Smile” blir en kald og følelsesløs fisk. Han begynner å vinne alle sine kamper, men gleden er borte. Det er her historien virkelig begynner (omtrent en time ut i filmen), og guttenes trenere tar ansvar, leder dem tilbake til følelsen for spillet og i de avgjørende kampene kommer også gleden og vennskapet tilbake. Flere personer er med på å gjøre filmen. De to trenerene er spesielt bra, men også den kinesiske “utvekslingsspilleren” som satser på en karriere i Japan, den talentløse men hardt arbeidende Akuma og ikke minst den glattbarberte superspilleren som bare går under navnet “Dragon” løfter filmen opp til en mer helhetlig opplevelse. Her ligger det mange historier som aldri blir fortalt og filmen vinner stort på å heller ikke gjøre det. Livet rundt bordtennisbordet agerer etter hvert det virkelige livet, og får følger både i og utenfor spillet.

Filmen er visstnok basert på en manga av Taiyo Matsumoto og tegneserie-stilen er til en viss grad gjennomført i filmen. Ved hjelp av sparsomme CGI-effekter, og kameraføring og klipping i spillet gjenkjenner i hvert fall jeg en del av mangaens ruter (selv om jeg ikke har lest akkurat denne). Dette er regissør Fumihiki Soris eneste film, men han har sin bakgrunn i digitale effekter (han står også som produsent for renovasjonen av Appleseed [IMDb]). Dette bruker han godt her uten å la effektene bli alt for plagsomme. Deler av spillet er digitalt manipulert, men det er sjelden vi følger de digitale ballene her. Fotarbeid og ansiktsuttrykk på spillerene er vel så viktig, og da de to konkurrentene “Smile” og “Dragon” møtes i en Zen-liknende avslutning på turneringen virker dette også som en god avslutning for dem begge.

Ping Pong er en sjarmerende og upretensiøs opplevelse som skildrer både gleden i sporten og sannheten om et godt vennskap. Jeg må imidlertid pirke litt på selve narrasjonen som aldri kommer helt i gang. Den virker litt tilbakeholden, og vi får aldri noe mer informasjon om hovedpersonene enn det vi er nødt til. De mangler kanskje litt mer kjøtt på beina, men dette er muligens gjort for å understreke at de har fint lite liv utover sporten sin. Historien kommer ikke skikkelig i gang før etter en time har gått, og jeg føler at historien nok kunne ha tjent på å gi oss litt mer enn den gjør. Karakteren Peco fungerer ganske godt, men “Smile” virker aldri å sette seg helt. Hva er det som gjør ham til den han er for eksempel? Jeg fikk aldri helt tak på hvorfor han er så forbanna hensynsfull. Dette og andre åpenbare svakheter gjør at filmen ikke helt når opp for min del. Ping Pong er likevel nesten to timer med sjarme og relativt godt utført arbeid. Takk for tipset Fred Ut!