Time (2006)

Det er to ting som imponerer meg med Kim Ki-duks seneste filmer og det er for det første hvor presise de er. Det er lite i filmene som enten ikke virker opplysende eller er med på å drive fortellingen fremover. For det andre er det et stort poeng at han som filmskaper ikke moraliserer over de ytre omstendighetene som omgir karakterene. Han moraliserer i liten grad over selve karakterene også, og i sin siste film Time er det ganske tydelig at det verken er plastisk kirurgi eller menneskelig forfengelighet som skal under lupen. Kim Ki-duk er, som mange før ham, opptatt av det menneskelige og ikke minst vårt moderne tankesett. Hvordan påvirker det våre relasjoner og hva gjør moderniteten med menneskets natur? Kim Ki-duk har tidligere vært svært så misantropisk, nok til å bli forhatt i hjemlandet Sør-korea, men omfavnet på vestlige festivaler. Han har tidvis blitt sammenliknet med bl.a. Lars von Trier i så måte, men jeg merker med relativt stor glede at Kim Ki-duk ikke lenger bare er en Bad Guy, kvinneforakter og opposisjonell. Både i The Isle, Vår, sommer, høst, vinter… og vår, Tomme hus og nå i Time skildres mennesket med interesse og undring. Ikke forakt og brutalitet. Filmen er ganske melodramatisk, og er muligens en årsak til at folk forbinder den med regissørens tidligere forsøk. Jeg konstanterer bare at Ki-duk virker mer og mer moden, og at han er en sann auteur både form- og temamessig.

Nå skal det ikke skjules at sør-koreanere er et forfengelig folkeslag, og i de store byene er det snakk om at så mange som over 50% av jenter i 20-årsalderen har lagt seg under kniven for å fikse på utseendet. Og gutta følger etter. Dette er i seg selv en skummel utvikling, og det utgjør en del av Time, men ikke i den grad som jeg har sett at bl.a. Todd på Twitchfilm vektlegger det. Jeg tror sjelden jeg har vært mer uenig med han enn er jeg her. Ki-duks filmer har ofte flere lag, og her er det hvor nært vår personlighet er koblet til hvordan vi ser ut som skal under regissørens presise skalpell. En kvinne, See-hee, frykter at hennes kjæreste er lei henne. Hun er tydelig overfladisk og vektlegger at det må være både kroppen og ansiktet hennes han har blitt for vant til å se. Kvinner vil vel generelt fnyse av denne problemstillingen Ki-duk legger opp til her, men ting tar uventede vendinger som både problematiserer dypere og nyanserer menneskelige forhold. See-hee legger seg under kniven, ikke for å forskjønne seg selv, men for å bli noe annet. Sårene, forteller kirurgen henne, tar seks månedere å lege. Slik forsvinner hun ut av Ji-woos liv og selv om han elsker henne, og har på følelsen av at hun vil vende tilbake, forsøker han å starte et liv uten sin tidligere kjæreste. Dette går dårlig, inntil han en dag treffer på servitrisen Seh-hee. Navnet er mistenkelig lik eks-kjærestens, og da Jin-woo samme dag mottar en papirlapp påskrevet “Jeg elsker deg” begynner tankene å spinne. Jeg røper ikke for mye ved å fortelle at See-hee og Seh-hee er en og samme person; eller det vil si, de kunne ha vært det, for Jin-woo elsker ikke Seh-hee. Det er See-hee han er glad i, men hun er borte for alltid. Godt skjult av kirurgens dyktige arbeid. Slik blir Time en smart, uhyre vellaget og vakker historie om hva vi som mennesker forbinder med både vår egen personlighet og andres. Er vi den samme personen om vi forandrer utseende? Oppfatter vi oss selv på samme måte, eller endres vår tankegang? Og, ikke minst, hvordan kan våre nærmeste noen gang se på oss som den samme personen som tidligere? Nå drar Ki-duk dette ut til det ekstreme i Time, men hele filmen er god hypotese på hva som er mulig i vår moderne verden, og hva det gjør med oss.

Tiden virker å være en viktig faktor i Ki-duks filmer, og i likhet med Park Chan-wook er han klar over hvor viktig den er for å etablere både et fokus og som et fortellergrep. Her er likevel Ki-duk både smartere og mer filosofisk enn sin landsmann. I både Tomme hus og The Isle virker tiden å være opphevet. Den påvirker ikke det forholdet som utvikles mellom hovedpersonene, og i førstnevnte film virker den tause hovedpersonen å heve seg over menneskets fysiske restriksjoner, men også i ytterste konsekvens selve tiden. I Vår, sommer, høst, vinter… og vår er tiden sirkulær, og buddhistisk i natur. Alt gjentar seg og naturen samt vår eksistens går i sirkler. Dette er også tilfelle med Time, der filmens begynnelse er lik slutten. To kvinner møtes utenfor klinikken, den enes ansikt er bandasjert og hun bærer et innrammet fotografi. Hun mister fotografiet i møtet med den andre kvinnen og det knuses. Slik møtes fortid og fremtid, begynnelse og slutt, ung og gammel, urørt og forandret. Et par ting er sikre. Du går ikke uberørt fra en Kim Ki-duk-film og du får et stort behov for å tenke en god stund over hva du har sett.