Werner Herzog: Tre dokumentarer

En klok mann sa en gang at de fleste av Herzogs spillefilmer har et sterkt dokumentarisk preg, akkurat slik dokumentarene hans ofte (alltid) har innslag av fiksjon. Personlig liker jeg likevel dokumentarene noe bedre enn spillefilmene hans. Jeg tror det har noe med at jeg har stor sans for personen Herzog, måten han kommuniserer med objektene sine på, fortellerstilen og ikke minst stemmen. Han er noe så uvanlig som en som prater engelsk med sjarmerende tysk aksent!

Die Große Ekstase des Bildschnitzers Steiner (1974) eller Treskjæreren Steiners store ekstase, handler om sveitseren Walter Steiner. På den tiden filmen ble lagd var Steiner kjent som en av verdens beste skihoppere. Blant annet ble han verdensmester og tok sølv i de olympiske leker to år før dette foregår. Det er tydelig at Herzog er genuint interessert i skihopp. Det er nesten noe Arne Scheiesk over måten han beskriver Steiner på, som en av de ypperste gjennom tidene.
Så er det vel skihoppene da som er sveitserens store ekstase? Ja, si det. Underfundig åpner Herzog filmen med å vise oss Steiners annet jeg, i treskjærerverkstedet sammen med figurene og emnene sine. Lidenskapelig og kjærlig stryker han med hendene over de uferdige emnene for å forklare og vise oss hvordan det skal bli. Kanskje er det egentlig dette som er ekstasen.

Vi blir med Steiner til Planica der det skal settes verdensrekord i skiflyging. Han er så i en særklasse bedre enn sine konkurrenter at han frivillig starter en og to avsatser under de andre. Dette kan synes arrogant, men det fremgår av filmen at han rett og slett frykter sine egne evner som skihopper. Han er redd for at han vil skade seg, bli knust, i møtet med flat mark hvis han ikke får dårligere vilkår enn de andre.
Likevel vinner han så klart, og setter verdensrekord på 177 meter. Dagen etter hopper han enda lengre, men faller stygt. Steiner blør fra flere kutt i ansiktet og er tydelig rystet. Han vurderer å ikke hoppe den tredje dagen, men kommer til slutt til en annen konklusjon og fullfører konkurransen. Myten Walter Steiner blir delvis skapt med denne filmen. Hoppet der han som førstemann får 3×20 som tellende i skiflyging er med i filmen, selvsagt helt perfekt. Utenom scenene fra hopprennene er det to intervjuscener med Steiner. Er de komplett urelaterte til idrettsmannen, eller er de med på myteforsterkelsen og helteoppbyggingen? Han forteller som nevnt om sitt arbeide som treskjærer, men også en historie fra barndommen er tatt med. Den unge Walter Steiner hadde en tam ravn, som brukte å komme flygende mot ham når han kom hjem fra skolen. Etterhvert fikk ravnen en trist skjebne, og som seer blir man sittende å undre på - i hvilken grad har dette relevans for resten av historien. Dette er strålende film.

How much Wood would a Woodchuck chuck… - Beobachtungen zu einer neuen Sprache (1976)

Herzogs sans for bisarre temavalg bringer ham denne gangen til USA. Nærmere bestemt for å dokumentere en kvegauksjon. Men ikke uten beveggrunner, hans egentlige fascinasjon ligger i auksjonariusenes mildt sagt spesielle uttrykksform. Eller endog et helt eget språk. Derav reglen “How much Wood would a Woodchuck chuck if a woodchuck could chuck wood”, som er én av flere “tongue-twisters” brukt i innlæringen.

For sikkerhets skyld skal det på akkurat denne kvegauksjonen avholdes VM for kvegauksjonariuser (jepp) og Herzog dekker dette like intenst og tilstedeværende som Steiners skiflyging i Planica. I ett amerikansk VM er det som kjent med stort sett bare amerikanere, jeg oppfatter kun en canadier i tillegg som høflig hilses velkommen. Noen av deltakerne presenteres litt nøyere innledningsvis, slik at vi gjenkjenner dem under konkurransen. De forteller om hvorfor de startet med dette og hvor mye slit det har kostet. Men, at de er glade for å være der de er i dag, blant kremen av verdens kvegauksjonariuser.
Jeg merker at det blir veldig mye fra selve konkurransen etterhvert. Jeg tror vi er innom de aller fleste deltakerne og får høre de lire av seg en komplett uforståelig grøt av ord, avbrutt av ett og annet gjenkjennbart tall. Plutselig stopper de og tilkjenner en eller annen person på tribunen sluttbudet. Uforståelig, litt fascinerende, men etterhvert enda mere kjedelig. For meg blir det uklart hva det er Herzog vil. Språkfascinasjonen er kan hende kun et skalkeskjul for det egentlige søkelyset, markedskreftenes ypperste virkemiddel, auksjonen. Er det et forsøk på å vise kontrastene mellom dette livet og amishfolkets, som er tilstede både i nabolaget og under selve auksjonen? I så fall blir det mangellfullt, da Herzog aldri gjør noe forsøk på å komme disse innpå livet. Han viser de i stedet på tribunen som tause iakttagere av en selsom kultur. Det hele faller dermed litt mellom to, ja flere, stoler egentlig.

La Soufrière - Warten auf eine unausweichliche Katastrophe (1977)

Ventingen på den ufravikelige katastrofen foregår altså i La Soufrière, en by på den lille karibiske øya Guadeloupe. Herzog hadde praktisk talt rasket med seg et lite team i all hast og sporenstreks satt kursen for denne øya, rett etter å ha hørt på nyhetene at den var evakuert og ansett som fortapt. Årsak: Et udiskutabelt vulkanutbrudd i nær fremtid, en ufravikelig katastrofe. Hvordan teamet fikk tillatelse til å dra inn kommer slettes ikke fram av dette, sannsynligvis gjorde de heller ikke det. Møtet med den forlatte byen er utrolig sterkt, den ser fortsatt ryddig og fin ut. Trafikklysene står spøkelsesaktig nok fortsatt på. Forlatte husdyr har kommet ut i gatene og tatt over byen, de som ikke selv har sultet i hjel. Filmteamet begynner å bevege seg oppover i høyden, oppover mot vulkanen. De giftige svovelgassene er farlige, man må bevege seg med vinden i ryggen. Utrolig nok finner de så en mann som tilsynelatende har forsonet seg med Vår Herre og ligger og avventer sin skjebne. En frivillig etterlatt. For øvrig sammen med katten sin. Imidlertid blir mannen etter hvert mindre og mindre standhaftig når det gjelder å bli tilbake på øya. Hvis teamet kunne tenke seg å ta ham med når de drar, så er det mulig han kunne overtales…

Filmen avsluttes brått. Undertittelen kan meget vel gis en ironisk tolkning, og er med på å gjøre denne dokumentaren til en av Herzogs aller beste. Til sammen gir samlingen en flott innføring i denne siden av hans kunst, men Woodchuck trekker noe ned. For meg er de to andre helt der oppe sammen med Little Dieter Needs to Fly og Mein liebster Feind.