Slasherfilmens gullalder ved tre av dem

Innledning

På 80-tallet kom det en bølge av grøsserfilmer med vesentlig mer grafisk innhold (les: blod og gørr) enn det som tidligere hadde vært akseptert. Genren, som i ettertid har fått navnet slasherfilm, viser som oftest en maskekledt morder som forfølger, og svært lettprovosert, meier ned sine ofre. Fortsatt som oftest går det ut over ungdommer, som av en eller annen grunn befinner seg langt unna tilsyn fra sine foresatte. Gjerningsmannen viser seg videre ufattelig hard å få has på (ellers er jo moroa raskt over for oss seere) :)
Filmene fikk enorm suksess hos det ungdommelige publikummet som var målgruppen, og helt opp til våre dager er det derfor jevnlig lagd filmer av denne sorten. En ny bølge kom for noen få år siden, men de tre som for alvor startet det hele fortjener en liten omtale.

Halloween (1978) * John Carpenter [IMDb]

Allehelgensaften 1963 tar en seks år gammel gutt, Michael Myers, en diger kniv og dreper sin søster. En familietragedie — ville det nok stått i avisnotisene. Begravelsen vil foregå i stillhet. Nøyaktig 15 år senere rømmer han fra sinnssykehuset der han i mellomtiden har vært. Hans personlige lege og psykiater (en fanatisk besatt Donald Pleasance) er sammen med myndighetene etter ham, og sporet leder raskt til Michaels hjemby. Legen har forlengst oppgitt Michael som en lost case, og proklamerer Evil is loose! Det er som sagt Allehelgensaften, og de fleste ungdommene i småbyen har hotte dater for kvelden. Alle så nær som Laurie (Jamie Lee Curtis), som må være barnevakt for sin bror og håndtere slengbemerkninger fra venninnene. Etterhvert må hun håndtere langt mer enn som så.

Som tilfellet gjerne kan være med en del tidstypiske filmer, så har ikke denne filmen tapt seg. Fotograferingen er flott med mye bruk av Steadycam, men det er langt på vei Carpenters egenkomponerte musikk som gjør filmen. Etter en testvisning for filmselskapet uten musikk fikk Carpenter avslag og måtte produsere selv. Når musikken var ferdig falt det hele på plass. Regissøren baserte seg på Hitchcocks filosofi om at Det du ikke ser, er skumlere enn det du ser, og har derfor tonet bemerkelsesverdig ned på de grafiske elementene. Publikums- og kritikersuksessen lot ikke vente på seg, noen tok sågar helt av og kalte filmen den nye Psycho. Det var nok delvis fordi Curtis‘ mor, Janet Leigh, spilte i nettopp den filmen. Filmen ble den uavhengige filmen som har tjent inn mest penger i forhold til produksjonskostnadene. Den bør være pensum for alle som har ambisjoner om å lage god horror.
Et morsomt poeng til slutt: Skrekkfilmen som barna sitter og ser på er The Thing (1951), produsert av Carpenters forbilde Howard Hawks. Carpenter skulle fire år senere gjøre en ikke fullt så vellykket remake av denne.
Oppfølgere: 4.

Friday the 13th (1980) * Sean S. Cunningham [IMDb]

I forhold til ovennevnte film opererer denne filmen med en twist. I Halloween er det ingen tvil om hvem som er morderen, dette klarlegges tidlig. I denne derimot skjer det først helt til slutt. I tillegg har den som sagt en helt vanvittig twist mot slutten, som gjør at de fleste førstegangsseere får seg en kraftig støkk i livet. Metoden er senere kopiert utallige ganger i lignende filmer. Også her er det en ung gutts skjebne, åtte år gamle Jason Voorhees, som danner grunnlaget for historien. Inspirasjonen fra Halloween er helt klar på det området. Noen ungdommer skal pusse opp og åpne en sommerleiren Camp Crystal Lake som ikke har vært i bruk siden det skjedde en fatal ulykke der for mange år siden. Den unge Jason druknet under manglende tilsyn fra de unge leirvaktene, noe disse nye sannelig får blø for.
Denne filmen har tapt seg. Et gjensyn i dag gir den nærmest en litt latterlig undertone. Dette skyldes nok delvis at stilen i filmen er såpass lett å kopiere at vi i dag har sett dette drøssevis av ganger. Men, overspill i verdensklassen trekker også ned. Spesielt gjelder jo dette Jasons mor som bare er patetisk. Slåsskampen mellom henne og siste overlevende på stranden er så teatralsk at man bare blir sittende og glise. Men filmen ble en publikumsvinner også denne, om enn ikke hos kritikerne. Der Halloween var subtil i antydningene pøser denne på med blodige spesialeffekter iscenesatt av Tom Savini. Som et pluss får vi også en pur ung Kevin Bacon i sin første rolle av særlige dimensjoner. Han dør i det minste tilfredsstilt.
Oppfølgere: 10.

A Nightmare on Elm Street (1984) * Wes Craven [IMDb]

One, Two; Freddy’s coming for you / Three, Four; better lock your door / Five, six; grab your crucifix / Seven, eight; gonna stay up late / Nine, ten; never sleep again. Dette vakre eksempelet på poesi både åpner og avslutter den første filmen om Freddy Krueger, vaktmesteren fra Helvete. Freddy, helt uanfektet av L’Oreals reklamer om ansiktsrynker, er en mann kledt i fillete hatt, skitten rød og grønn-stripete genser og metallhansker med lange kniver. Freddy (Robert Englund) opptrer i drømmene til sine ofre og jakter på dem mens de som sådan er mest sårbare. Han ble brent levende for noen år siden av byens innbyggere, nå er han tilbake for å ta hevn over disses barn som nå er blitt ungdommer. Wes Craven ga nytt håp til genren for de som mente at slasherne hadde utviklet seg til kun å være meningsløst forbruk av teaterblod. Craven la inn en ny dimensjon, den psykologiske — frykten for marerittene. Nytt var det også at ofrene, de som blir jaget av Freddy, er selvstendige tenkende individer. De er ikke bare kjøtt, som f. eks. i Friday the 13th. Craven klarer å hente opp noe av den samme stemningen som Carpenter klarte i Halloween, nemlig usikkerheten. Man er hele tiden i tvil om det man ser på skjermen er drøm eller virkelighet, derfor sitter man anspent omtrent hele tiden! En veldig bra film også dette som tåler gjensyn. Filmen introduserer også Johnny Depp, enda en spennende skuespiller som fikk sin berømmelse gjennom slasherfilm som Kevin Bacon gjorde det.
Oppfølgere: 7.