Rundbordsanmeldelse, runde 8 - oppfølgere: Spider-Man 2 (2004)

Rundbordsanmeldelsene har kommet fram til runde 8, som har som tema: Oppfølgere som er bedre enn originalen. I den forbindelse har jeg landet på det kontroversielle valget Spider-Man 2 vs Spider-Man.

Neida. Dette blir nok ingen veldig kontroversiell anmeldelse / analyse. Mange er nok enige i min konklusjon her, samtidig som at vi slett ikke snakker om noen form for utklassing. Vi kan nemlig starte med å studere rottentomatoes.com. Prinsippet denne siden er basert på er at man samler inn anmeldelser og oppsummerer - er man positiv eller negativ til filmen? Dette resulterer så i en friskhetsgrad på tomatene. Spider-Man scorer 90 pst (182 anmeldelser), mens Spider-Man 2 oppnår 93 pst (228). I tillegg oppsummeres også en omforent karakterscore, som fordeler seg med hhv 7,6 og 8,3 i toerens favør. På IMDb-barometeret, som i noe større grad gir uttrykk for popularitet enn kvalitet, i det minste sammenlignet med rottentomatoes.com, har filmene pr i dag en score på 7,4 og 7,8. Ut fra dette er det liten tvil om at alle de ovennevnte resultatene er ganske sterke.
Men i dag er det altså utelukkende min vurdering som gjelder.

Det man bør huske på i de fleste (mange) tilfeller hvor man skal vurdere en oppfølger, er at den kanskje ikke ville ha blitt det den er uten nettopp en foregående original. Oppfølgeren er i den luksuriøse situasjon at den kan basere seg på det stoffet den første filmen la fram, bygge videre og utvikle dette og samtidig lett finne plass til å trekke inn andre nye, spennende elementer. Spørsmålet blir dermed om det er mulig å vurdere en oppfølger helt på egne ben, og om dette i så fall har noen hensikt? I ytterste konsekvens — kunne oppfølgeren i noen tilfeller ha kommet først?

Dette blir kanskje en noe søkt problemstilling, men jeg syns det likevel er viktig å huske på den arven oppfølgere oftest skal ivareta. I mitt hode ser jeg nok mest på utviklingen fra originalen til oppfølgeren, og på de elementene som har blitt mer styrket.
Den første filmen er altså, bare så det er sagt, i mine øyne en meget god superheltfilm. Ja, en meget god film generelt. Oppfølgeren finner sted omlag to år senere, og Peter Parker (Tobey Maguire) har valgt å ofre seg for rollen som Spider-Man med alt dette medfører av forsakelser. Allerede ganske tidlig i filmen blir vi introdusert for de kvalene det har medført for Peter å ofre sin elskede Mary Jane (Kirsten Dunst) på forbryterbekjempelsens alter. Og sannelig klarer ikke regissør Sam Raimi (som også hadde originalen) på en ganske så brilliant måte å gi oss et dypdykk i de følelsesmessige irrgangene til en superhelt. Det viser seg nemlig at Peter ikke klarer å adskille sine egne følelser fra jobben som Spider-Man. Dette gir for meg en ny dimensjon til superheltuniverset. Dette blir noe helt annet enn Supermanns kryptonittproblemer.

I tillegg er det kjør på andre områder også. Studiene får unngjelde, og jobben som pizzabud er også krevende. Når vi nå godt vet hvem Peter Parker er, og kjenner Spider-Mans opprinnelse, kan regissøren dermed pøse på med slik herlig karakterbygging. Ikke nok med det, på en fin måte klarer man også å legge mer dybde til de nødvendige birollene. Mary Jane har sine problemer, Harry Osborn (James Franco) har sine nevroser. Uten at disse på noe sted tar glansen fra filmens egentlige hovedperson, er de med og underbygger det hele.

Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds?

Filmen fortsetter også der den første slapp når det gjelder skurkerollene. Jeg syns det er et gjennomgående trekk med disse figurene i Spider-Mans verden at de ikke er onde i utgangspunktet. Stort sett har de bare vært feil mann på feil sted, og får unngjelde for det. Det er mulig at de er disponert for stormannsgalskap noen og enhver av de, men er kanskje dette noe som gjelder for de fleste av oss i en gitt situasjon? Jeg føler i det minste at dette i hvertfall gjelder for Dr. Otto Octavius (Alfred Molina). Fordi dette er basert på en tegneserie, kan selvsagt folk nettopp ha sånne navn. Men det ironiseres lekent med dette når redaktøren i The Daily Bugle utbryter: Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds? Den godeste Otto er i utgangspunktet en seriøs, hardt arbeidende og høyt intelligent forsker med en kone som han elsker og som elsker ham. Rett og slett en hyggelig fyr som blir offer for et skjebnesvangert uhell. Tilsvarende argumentasjon kan legges til grunn for The Green Goblin fra den første filmen, og faktisk også de som dukker opp i den tredje filmen som ellers ikke er et tema denne gang.

Og så har vi actionsekvensene. Vi hadde vår suverende dose i den første filmen, for eksempel da den grønne gnom angrep folkemengden, husvegger raste sammen og Mary Jane hang i en… tynn tråd. Så bra som dette enn var, så er det uhyggelig mye flott CGI-action i oppfølgeren. Måten man har fått bevegelsene til Doc Ock til å se naturlige ut er rett og slett fantastisk. Hvis man får hakeslepp allerede i den første laboratoriesekvensen, så sitter man i grunnen med åpen munn ganske lenge. Dette er imponerende både lydmessig og visuelt.
Det som derfor til slutt gjør denne oppfølgeren til en bedre film er nok altså først og fremst selve historien. De følelsesmessige kvalene tar superheltrollen til en ny dimensjon. Peter Parker må få livet sitt på plass før hans alter ego kan fungere som best. Dette er bra saker! Legger vi til en mer sammensatt skurkerolle og enda mer eksepsjonelle spesialeffekter, ja så har vi en vinner i min bok.
Det som etter denne var så synd, var at forventningene til den tredje i serien (kombinert med en lovende trailer for denne) ble skrudd så i været.

Runaway (1984)

Vi anmelder i dag “klassikeren” Runaway [IMDb] fra 1985. Av ingen spesiell grunn whatsoever.

Dette er ingen veldig god film, bare så det er sagt med en gang. Imidlertid kan de som liker sci-fi, og som i tillegg er svak for litt naive teknologiske fremtidsprediksjoner henge med litt lengre. Denne filmen oppfyller også sin kvote hva gjelder obskur casting.

Jack R. Ramsay arbeider i en spesialenhet i politiet, som tar seg av og uskadeliggjør “husroboter” som det har klikket for. I åpningsscenen blir vi med Jack og hans nye, kvinnelige partner Karen Thompson på et oppdrag der en slags automatisk treskerobot herjer vilt i en maisåker. Jack er selvsagt skeptisk til sin nye partner (det meste her følger standard cop / buddy-regi). Jack og Karen labber trøstig i vei innover i kornåkeren, noe som ikke er ufarlig pga robotens kniver. Vel, ikke uventet viser Karen seg som en svært så geskjeftig buddy. Heller ikke overraskende — til Jacks store forbauselse.
I helikopteret på vei hjem avsløres Jacks store fobi, høydeskrekk, noe som han kanskje må konfrontere seg selv med på slutten av filmen? Bli derfor ikke overrasket hvis jakten etter hvert når de store høyder!

Jakten? Jo, for det har seg nemlig slik at en skurk har fått tilgang på teknologi som gjør det mulig å kontrollere disse små robotene slik at de gjør en masse ugagn i stedet for nytte. Roboter som ellers ser ut som en Nilfisk støvsuger kan plutselig være forvandlet til dødelige drapsmaskiner hvis bevæpnet med det rette våpnet, f. eks. en Magnum (!) 44.
Så går det som det går — med gisseltaking og mannejakt. Morsomt er det når den onde skurk tester ut en varmesøkende rakett på noen ofre. Raketten er utstyrt med vedkommende offers egen varmesignatur, som gjør at den siksaker seg gjennom folkemengder i overkommelig tempo før den finner sitt mål. I sekvenser får vi også se at det er mulig å løpe foran raketten ganske lenge. De morsomste leketøyene er imidlertid noen små roboter formet som edderkopper, disse er programmert til å bite seg fast og sprenge seg selv og offeret i luften. Det vil si, egentlig kommer det et dødelig… “pofff!” og noe røyk.

Tom Selleck, som spiller hovedrollen, er en underlig skrue. Karismatisk må vel de fleste innrømme at han er, men stort sett har han vært kjemisk ribbet for de gode og store rollene i sin karriere. De fleste vil nok ha et forhold til ham gjennom serien Magnum, P. I. eller kanskje som én av tre i 3 Men and a Baby. Ut over dette er det tynt. Men - det skal sies at i filmen Runaway gjør han en hederlig innsats, som kanskje burde ha ledet til noe mere. Og det gjorde det jo for så vidt også, nettopp med nevnte Tre menn. Cynthia Rhodes, som spiller Karen, hadde en enda mer hastig karriere. Hun kan skryte av å ha medvirket i de tre dansefilmene Flashdance, Staying Alive og Dirty Dancing og fikk altså lurt inn denne innimellom. Men det var stort sett det hele. Men det er birollene som er de interessante denne gang. Våre venners sjef bekles av G. W. Bailey (Lt. Harris fra Police Academy-serien). Dette syntes jeg var morsomt, fordi at selv om han infernalsk prøver å være seriøst autoritær og nedlatende overfor sine ansatte - altså den klassiske buddy / cop-sjefen, så er han mest ufrivillig komisk. Han spiller altså den samme rollen som i Politiskolen. Sjefskurken, Dr Charles Luther, er ingen ringere enn Gene Simmons, tunga i Kiss.
For meg er det svært uvisst hva det er han vil oppnå med sitt onde plot. Verdensherredømme? I så fall har han en lang vei å gå, da han definitivt starter på mikronivå med ett og annet tilfeldig bolighus. Sekretæren hans spilles av Kirstie Alley. Frk Alley har jeg et litt ambivalent forhold til, da jeg husker henne med mannlig glede fra serien Nord og sør midt på 80-tallet samt fra den helt OK thrilleren Shoot To Kill. I tillegg medvirket hun som kjent i den flotte Cheers i mange år. Så mistet Kirstie grepet på både det ene og det andre, og ble vel nærmest en slags mørk versjon av Anna Nicole Smith? Vel, i denne filmen stripper Kirstie ned til undertøyet, og det var før alle plaggene hennes ble merket med DD.

Ingen som ikke har sett denne kommer vel til å renne ned videosjappene i sin søken etter den nå (men kanskje Ivers har den på sin butikk?). Imidlertid, skulle du slumpe over den, og alternativet er den siste filmen med Matthew McConaughey eller likesinnede så lei denne. Fin-fin pizzaunderholdning.

Angel’s Egg (1985)

Mamoru Oshii forlot filmserien Urusei Yatsura i 1984 for å begynne en av de mer spesielle karrierene i Japans animasjonshistorie. Hans første film med bortimot ubegrenset kunstnerisk frihet, Angel’s Egg viser Oshii på sitt mest introverte og metaforiske, men også som en av de mer unike filmskaperene jeg har stiftet bekjentskap med. Filmen er bortimot dialogfri og hviler mesteparten av uttrykket sitt på en helt egen metaforbruk og tegneren Yoshitaka Amanos stil.

Angel’s Egg er en surrealistisk film som bruker metaforer og symboler som visuelle knagger vi kan henge vår forståelse på. De aller fleste vil nok ha ganske så forskjellige forklaringer og opplevelser av filmen, og da filmskaperene heller ikke gir noe uttrykk for hva de egentlig mener er det fritt fram for det. Det viktigste med filmen, slik jeg ser det, er Oshiis utfylling og bearbeidelse av sine gjennomgående tema. Slik han gjentar dem både i historielinjer og det visuelle i de fleste av sine filmer. Det er små drypp av katolisisme og buddhisme her og en dæsh japansk kultur. Det er vann i store mengder, det er forvridde kropper og ansikter sett i vannspeilet eller gjennom glass. Det er store militære kjøretøy, og det er en herlig blanding av science fiction, mytologi og kreativ fantasi. Det som likevel mangler fra denne filmen er Oshiis spesielle humor (som kanskje kommer best frem i seriene hans), og karakterer med personlighet. Det kan virke som om Oshii bruker filmen som et formeksperiment og plattform for videre filmer. Likevel er dette blitt en både vakker og stygg film som blander det skjønne med det mørke og makabre. Flere av scenene og arkitekturen i filmen minner meg både om gotiske byggverk og H.R. Gigers kunst. Den noe uferdig utseende stilen til Yoshitaka Amano minner om både Möebius og øst-europeiske animatører. Tilsammen utgjør dette en film med et fantastisk fascinerende visualitet som jeg tror ikke finner make noe sted.

Historien er ganske enkel. En ung jente bærer på et egg gjennom et landskap av ruiner, truende mørke hus, “skyggefisk”, fiskere, vannpytter, søle og huler som ser ut som skjelettkonstruksjoner. Hun slår etter en stund følge med en ung mann som bærer på et korsliknende våpen. Han er veldig interessert i egget som det etter hvert kommer fram at inneholder en fugle- eller engleliknende skikkelse. Etter en stund slår de seg ned i en hule og da jenta våkner opp er egget knust og mannen borte. I korte trekk er det hovedinnholdet i filmen. Flere tolkninger rundt dette er selvsagt mulig og de fleste dreier seg om egget. Egget blir ansett som et symbol på jentas uskyldighet, som slår sprekker i møtet med mannen. En freudiansk vinkling på dette er selvsagt også mulig uten at jeg har lyst til å gå inn på den. Flere linjer til Bibelen kan trekkes, og det mest nærliggende er mannen med korset som et symbol på Jesus. En scene i begynnelsen av filmen viser mannen stående på et sjakkbrett (?) vendt mot et romskip formet som et stort øye (Gud), det korsliknende våpenet bærer han over skulderen, og han har bandasjerte hender. Mannens inntreden i jentas liv kan sees både positivt og negativt. Den negative tolkningen er at han lover å passe på henne og egget, men til slutt bryter løftet og gjør det stikk motsatte. På den andre siden kan det være at mannen er den rettvise her; jenta er en usikker person som klamrer seg til egget (sin barndom, uskyldighet), og ikke vil frigjøre verken sitt eget eller eggets potensiale. Flere ganger i filmen dukker også en stor båt opp på toppen av et fjell; arken. Det kan være en pekepinn på at denne fremmede verdenen er det som er igjen etter en flodbølge. Det er vann over alt, det drypper og renner, og flere hus er oversvømt.

Jeg tror ikke man skal tolke Angel’s Egg i hjel heller, men i stedet la seg forføre av Oshiis og Amanos stileksperiment. Angel’s Egg er en vakker og dyster film, og ikke minst en av de mest interessante animasjonsfilmene jeg har sett. Kanskje også den aller beste.

The Fountain (2006)

Darren Aronofsky er en modig mann. The Fountain kan neppe ha vært et sjakktrekk for karrieren. Filmen fikk også blandet mottagelse da den ble vist på festivaler i høst. Alt fra buing og klapping skal ha blitt observert blant kritikere og festivalpublikum. Filmen blir bl.a. beskrevet som “vanskelig”, lite involverende og “som om 2001: en romodyssé var laget som en instruksjonsvideo for yoga-interesserte” (antagelig er dette nedsettende ment). Jeg synes den er alt annet enn det.

The Fountain er den eneste såkalte “episke” filmen jeg har sett som klarer å holde seg under 100 minutter. Bare det er et mesterstykke, men så er det også slik at The Fountain i grunn egentlig ikke er en episk film. Tilsynelatende foregår filmens handling gjennom 1000 år, fra 1500-tallets Spania og mayarikets jungler, via vår tid og til et fantastisk og absurd utseende 26. århundre. Vi snakker tre parallelle historier, separert i tid, men ikke i tema. Det handler om døden, og ikke minst om udødelig kjærlighet. På 1500-tallet møter vi den spanske conquistadoren Tomas som på oppdrag fra den spanske dronningen reiser til “Ny-Spania” for å finne Livets Tre som beskrevet i Bibelen. Han elsker sin dronning og vil få regjere sammen med henne om han vender tilbake. Om han mislykkes vil Spania gå under. I vår tid møter vi forskeren Tom som i fortvilelse over sin kones kreftsykdom trosser det meste for å finne en kur. Konen, Izzi, har mer eller mindre innfunnet seg med det som skal skje og er mer interessert i tilbringe sine siste dager med Tom. Han er derimot besatt av “finne en kur for døden”. I fremtiden svever en mann rundt i universet i en gjennomsiktig boble. Midt i boblen vokser et tre som gir ham evig liv. Boblen sklir gjennom verdensrommet på vei mot en lysende stjernetåke. En stemme snakker til ham: “Gjør den ferdig!”. Hugh Jackman spiller de tre mannlige hovedrollene her, og Rachel Weisz de kvinnelige.

Forvirret? Alt henger sammen, og filmen virker nesten tilfredsstillende opplysende når man tenker etter. Flere tolkningsmuligheter er det selvfølgelig her, men jeg tror jeg skal konsentrere meg om den som virker mest opplagt for min egen del. The Fountains tre historier bør ikke betraktes bokstavelig, ei heller som korrekte gjengivelser av hva som virkelig skjer. Det eneste holdepunktet og mest håndgripelige av historiene er den som foregår i vår egen tid. Det er også denne filmen bruker mest tid på, og også den historielinjen som kan forklare de to andre. Mens Tom leter etter kuren som kan redde Izzi, skriver hun en bok. En bok om en spansk conquistador på oppdrag for sin dronning. Dette er den historien vi ser fra 1500-tallet, men det er også Izzis versjon av Toms håpløse søken. Hennes tolkning og narrasjon over mannen hun alt for sjelden ser. Før hun dør (ja, jeg kan røpe såpass), ber hun Tom fullføre “The Fountain”, som hun kaller den uferdige boken. Fremtidsversjonen vi ser kan muligens være ekte, da Tom faktisk finner en “kur mot døden” ved hjelp av genmaterialet i et gammelt tre fra mayariket. Kanskje det hele er Toms hallusinasjoner enten i sorg eller ved inntak av sin egen medisin? Jeg tror også det like godt kan sees som en metafor for Toms samvittighet. Hans tanker og sinnstilstand i en boble om du vil. Tanker og følelser som ikke vil slippe, kontaminert sammen med den redningen som akkurat kom litt for sent. Andre vil helt sikkert se helt forskjellige ting i denne filmen, og det er noe av dens styrke, men også dens store problem i forhold til en del kritikere og massene.

Man kan selvsagt ikke lage en slik metaforisk film om døden, og livet for den saks skyld, uten noe å feste betydninger på. Religiøse symboler er velegnet til den slags og i The Fountain er det en god miks av maya, buddhisme, zen, kabbala og mer som til sammen gir en ikke helt komfortabel følelse av new-age. Geometriske former blir også gjennomgående benyttet og i mayakulturen var triangelet viktig, i vår tid er det meste rektangulært, mens fremtidens former er sirkulært. Fargebruken varierer også mellom de tre periodene og gjør The Fountain til svært så mettet film. Likevel tar dette sjelden interessen vekk fra Aronofskys mesterlige regi, herlige kulisser og merkelig intense film. Intensiteten skyldes ikke skuespillerene, og om jeg skal plukke på noe i filmen må det bli at karakterene føles litt for flate, nesten uinteressante i forhold til den store idéen som ligger i bakgrunnen. Noen dødpunkter finnes derfor, og et litt langdrygt midtparti og en del gjentagende scener kunne vært trimmet.

Aronofsky omgir seg med folk han er komfortabel med og både den veldig gode musikken, visuelle effekter, fotografi, og klipp blir levert av folk som har jobbet på hans to foregående filmer. Aronofsky er fortsatt en av de “unge” og fryktelig interessante regissørene som får lov til å jobbe profesjonelt med film i USA, og han har foreløpig en kort karriere å se tilbake på. The Fountain er en flott, vakker og dyp film og jeg håper den vil gi Aronofsky en sjanse til å lage flere spesielle filmer.