Rundbordsanmeldelse, runde 8 - oppfølgere: Spider-Man 2 (2004)

Rundbordsanmeldelsene har kommet fram til runde 8, som har som tema: Oppfølgere som er bedre enn originalen. I den forbindelse har jeg landet på det kontroversielle valget Spider-Man 2 vs Spider-Man.

Neida. Dette blir nok ingen veldig kontroversiell anmeldelse / analyse. Mange er nok enige i min konklusjon her, samtidig som at vi slett ikke snakker om noen form for utklassing. Vi kan nemlig starte med å studere rottentomatoes.com. Prinsippet denne siden er basert på er at man samler inn anmeldelser og oppsummerer - er man positiv eller negativ til filmen? Dette resulterer så i en friskhetsgrad på tomatene. Spider-Man scorer 90 pst (182 anmeldelser), mens Spider-Man 2 oppnår 93 pst (228). I tillegg oppsummeres også en omforent karakterscore, som fordeler seg med hhv 7,6 og 8,3 i toerens favør. På IMDb-barometeret, som i noe større grad gir uttrykk for popularitet enn kvalitet, i det minste sammenlignet med rottentomatoes.com, har filmene pr i dag en score på 7,4 og 7,8. Ut fra dette er det liten tvil om at alle de ovennevnte resultatene er ganske sterke.
Men i dag er det altså utelukkende min vurdering som gjelder.

Det man bør huske på i de fleste (mange) tilfeller hvor man skal vurdere en oppfølger, er at den kanskje ikke ville ha blitt det den er uten nettopp en foregående original. Oppfølgeren er i den luksuriøse situasjon at den kan basere seg på det stoffet den første filmen la fram, bygge videre og utvikle dette og samtidig lett finne plass til å trekke inn andre nye, spennende elementer. Spørsmålet blir dermed om det er mulig å vurdere en oppfølger helt på egne ben, og om dette i så fall har noen hensikt? I ytterste konsekvens — kunne oppfølgeren i noen tilfeller ha kommet først?

Dette blir kanskje en noe søkt problemstilling, men jeg syns det likevel er viktig å huske på den arven oppfølgere oftest skal ivareta. I mitt hode ser jeg nok mest på utviklingen fra originalen til oppfølgeren, og på de elementene som har blitt mer styrket.
Den første filmen er altså, bare så det er sagt, i mine øyne en meget god superheltfilm. Ja, en meget god film generelt. Oppfølgeren finner sted omlag to år senere, og Peter Parker (Tobey Maguire) har valgt å ofre seg for rollen som Spider-Man med alt dette medfører av forsakelser. Allerede ganske tidlig i filmen blir vi introdusert for de kvalene det har medført for Peter å ofre sin elskede Mary Jane (Kirsten Dunst) på forbryterbekjempelsens alter. Og sannelig klarer ikke regissør Sam Raimi (som også hadde originalen) på en ganske så brilliant måte å gi oss et dypdykk i de følelsesmessige irrgangene til en superhelt. Det viser seg nemlig at Peter ikke klarer å adskille sine egne følelser fra jobben som Spider-Man. Dette gir for meg en ny dimensjon til superheltuniverset. Dette blir noe helt annet enn Supermanns kryptonittproblemer.

I tillegg er det kjør på andre områder også. Studiene får unngjelde, og jobben som pizzabud er også krevende. Når vi nå godt vet hvem Peter Parker er, og kjenner Spider-Mans opprinnelse, kan regissøren dermed pøse på med slik herlig karakterbygging. Ikke nok med det, på en fin måte klarer man også å legge mer dybde til de nødvendige birollene. Mary Jane har sine problemer, Harry Osborn (James Franco) har sine nevroser. Uten at disse på noe sted tar glansen fra filmens egentlige hovedperson, er de med og underbygger det hele.

Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds?

Filmen fortsetter også der den første slapp når det gjelder skurkerollene. Jeg syns det er et gjennomgående trekk med disse figurene i Spider-Mans verden at de ikke er onde i utgangspunktet. Stort sett har de bare vært feil mann på feil sted, og får unngjelde for det. Det er mulig at de er disponert for stormannsgalskap noen og enhver av de, men er kanskje dette noe som gjelder for de fleste av oss i en gitt situasjon? Jeg føler i det minste at dette i hvertfall gjelder for Dr. Otto Octavius (Alfred Molina). Fordi dette er basert på en tegneserie, kan selvsagt folk nettopp ha sånne navn. Men det ironiseres lekent med dette når redaktøren i The Daily Bugle utbryter: Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds? Den godeste Otto er i utgangspunktet en seriøs, hardt arbeidende og høyt intelligent forsker med en kone som han elsker og som elsker ham. Rett og slett en hyggelig fyr som blir offer for et skjebnesvangert uhell. Tilsvarende argumentasjon kan legges til grunn for The Green Goblin fra den første filmen, og faktisk også de som dukker opp i den tredje filmen som ellers ikke er et tema denne gang.

Og så har vi actionsekvensene. Vi hadde vår suverende dose i den første filmen, for eksempel da den grønne gnom angrep folkemengden, husvegger raste sammen og Mary Jane hang i en… tynn tråd. Så bra som dette enn var, så er det uhyggelig mye flott CGI-action i oppfølgeren. Måten man har fått bevegelsene til Doc Ock til å se naturlige ut er rett og slett fantastisk. Hvis man får hakeslepp allerede i den første laboratoriesekvensen, så sitter man i grunnen med åpen munn ganske lenge. Dette er imponerende både lydmessig og visuelt.
Det som derfor til slutt gjør denne oppfølgeren til en bedre film er nok altså først og fremst selve historien. De følelsesmessige kvalene tar superheltrollen til en ny dimensjon. Peter Parker må få livet sitt på plass før hans alter ego kan fungere som best. Dette er bra saker! Legger vi til en mer sammensatt skurkerolle og enda mer eksepsjonelle spesialeffekter, ja så har vi en vinner i min bok.
Det som etter denne var så synd, var at forventningene til den tredje i serien (kombinert med en lovende trailer for denne) ble skrudd så i været.

Rasisme, en annerledes superhelt, en evig gartner og Alan Partridge. Samlepost #1.

Da var jeg endelig igang med mine samleposter, som det selvfølgelig skal bli mange flere av i tiden som kommer. Kan begynne med å beklage mitt fravær den siste tiden, men tiden har rett og slett ikke strukket til og jeg har vært tvunget til å bruke tiden på andre, såkalte fornuftige ting. Men før jeg tar påske og reiser sørover, presenterer jeg altså min første samlepost med et lite utvalg av noe av det jeg har sett i det siste:

Crash [IMDb]. Det er ikke uvanlig at jeg blir skuffet over Oscar-utdelingen, men da Crash vant Oscar for beste film, ble jeg nesten provosert. Her er altså filmen som tar opp rasisme på en måte vi aldri har sett før; brutalt ærlig. Blæh! Først det positive. Filmen er lekker å se på og det finnes et par-tre karakterer som er interessante. Det var det positive. Å bruke rasisme som et bakteppe for en historie er alltid interessant. Fremmedfrykt er et vanskelig tema å behandle, men et fruktbart tema fordi det skaper spenning. Nå er det en ting å lage en film om rasisme hvor fremmedfrykten ligger på underflaten og lurer, noe helt annet er det å lage en film hvor alle er rasister og alle hater alle som i Crash. Her males det på hvordan hvite hater svarte, svarte hater hvite, mexikanere hater amerikanere, amerikanere mexikanere også videre også videre. Det blir slitsomt og rett og slett ødelegger det gode utgangspunktet med at fremmedfrykt er en undertrykt frykt. Crash forsøker å veve sammen flere historier og menneskeskjebner, men også dette er med på å dele opp filmen fordi noen av historiene funker så mye bedre enn andre. Jeg skal ikke gå inn på hver enkelt, men kan si Brendan Fraser og Sandra Bullock spiller noen av mest uinteressante og unødvendige karakterene jeg noen gang har sett i en film. Bedre blir det ikke at Bullock plutselig forandrer livsfilosofi fordi hun faller ned trappa. Herregud for noe tøv! Dessverre er det slike ting som preger filmen; klisjeer på klisjeer, uengasjerende personer og historier, billige poenger også videre. Denne filmen irriterer meg så mye at jeg ikke engang klarer å skrive noe fornuftig om den.

Darkman [IMDb]. Gleden var stor da jeg endelig fikk muligheten til å se Darkman, en film jeg har hørt mye om men aldri fått sett. Jeg må si jeg ble svært positivt overrasket over Raimis film som etterfulgte Evil Dead II. Liam Neeson spiller en vitenskapsmann som etter en brann blir stygt forbrent, samtidig som han er ute av stand til å føle smerte og plages av sterke raseriutbrudd. Han er ute etter å hevne seg på de som var ansvarlig for brannen, samtidig som han prøver å vinne tilbake sin kjære som trodde han døde i brannen. Nå er vel ikke strengt tatt Darkman en superhelt, men allikevel er historien rundt svært så superhelt-aktig, så det vil vel ikke være helt feil og kalle ham det heller. Filmen er en oppvisning i spesialeffekter fra en tid hvor dette skulle brukes så ofte som mulig, og faktisk fungerer effektene godt i Darkman. De bidrar til en herlig tegneserie-feel som også preger filmen generelt. Nå er ikke filmen basert på noen tegneserie, så vidt jeg vet, men den kunne absolutt vært det. Masse bra actionsekvenser, blandet med enkle men fascinerende karakterer gjør dette til en verdig medlem av familien med superheltfilmer. Skurken er akkurat så passe gal som kan forvente, og selvfølgelig finnes det en bakmann man kanskje ikke trodde var slem i begynnelsen. Dessuten blir ekstra moro når Darkman selv kler seg ut som andre karakterer ved hjelp av en slags hudtransplantasjons-vitenskap han selv har utviklet. Det som gjør Darkman virkelig bra, er Darkman selv. På samme måte som for eksempel Batman har han ingen superkrefter annet enn at han ikke kan kjenne smerte, samtidig som han blir svært sterk når han blir sint. Han har heller ikke noe kostyme, men skjuler identiteten bak enten bandasjer eller andre menneskers ansikt. Disse tingene er med på underbygge menneskeligheten hos Darkman. Hans viktigste kamp er nettopp det å fungere som et menneske selv om han ikke ser ut som et. Liam Neeson gjør en bra jobb for å sørge for at dette blir en engasjerende og viktig del av filmen. Dette er noe av det samme som Raimi også har fått til i Spiderman-filmene. Darkman er rett og slett en utrolig fascinerende karakter og sammen med en fantastisk slutt, blir Darkman desidert et høydepunkt. For å toppe det hele, dukker jammen Bruce Campbell opp i en liten, men viktig rolle. Akkurat som i Spiderman. De to oppfølgerne til Darkman skal jeg aldri se.

The Constant Gardener [IMDb]. Jeg må ærlig innrømme at jeg rynket litt på nesa da jeg hørte at Fernando Meirelles skulle regissere The Constant Gardener, men etter å ha sett den er det ikke vanskelig å se hvorfor. Han har videreført stilen fra City of God, og den passer faktisk særdeles godt til filmatiseringen av John LeCarres bok. På samme måte som i City of God brukes estetiske grep som en del av historien, og er i høyeste grad med på å drive historien fremover og understreke viktige poenger. Historien hopper en del frem og tilbake i tid, fra før Rachel Weiszs rollefigur dør til Ralph Fiennes sin jakt på sannheten. Det å bruke lyse, klare bilder på fortiden og mer mørklagte bilder på nåtiden er kanskje et enkelt triks, men jeg synes det fungerer svært godt her. Bildene og utsnittene er svært vakre, spesielt bildene fra Afrika. Jeg synes også de har klart å lage en kompakt og spennende historie av boken, som i seg selv fokuserer vel så mye på den politiske thrilleren som forholdet mellom Justin og Tessa. Filmen balanserer disse to historiene på en bra måte, slik at ingen av de på noen måte overskygger den andre, men det blir like spennende å følge begge. “Kjærlighetshistorien” skaper en ekstra dimensjon, slik at filmen ikke ender opp som en standard politisk thriller. Gode skuespillere, spesielt fantastisk vakre Rachel Weisz, hever også filmen. Artig å se Bill Nighy som slesk forretningsmann. Noen klisjeer dukker selvfølgelig opp, men absolutt ikke nok til at det svekker mitt inntrykk på noen måte. Dessuten er det politiske innholdet skremmende og aktuellt, men aldr påtrengende. I og med at Justin er uvitende om Tessas handlinger og funn, er også vi som tilskuere i stor grad uvitende, noe som bidrar til å holde spenningen oppe. Sluttsekvensen er noe tradisjonell, og kunne absolutt vunnet på å ikke være så tydelig. Slutten i seg selv synes jeg absolutt fungerer. Den estetiske stilen kan minne mye Tony Scott uten at den er så heseblesende som han ofte tenderer til å bli. Skiftene i fargetoner er også effektive grep for å skille på ulike sinnstemninger og forskjellige steder og tider. The Constant Gardener er to svært underholdende, engasjerende, vakre og brennaktuelle timer.

“I’m Alan Partridge” - sesong 2 [IMDb]. Steve Coogan er en ny favoritt. Etter den fantastiske sekvensen i Coffee & Cigarettes og det eneste morsomme innslaget (ved siden av Arnold Schwarzenegger selvfølgelig) i nyinnspillingen av Around the World in 80 Days, har jeg nå endelig hatt muligheten til å se serien som gikk på NRK for en tid tilbake under den fantastiske oversettelsen Eg er Alan Partridge. Nå må jeg ærlig innrømme at jeg kun har sett sesong 2 foreløpig, men det er den som går for å være den beste. Alan Partridge er altså en mislykket talkshow-vert som nå jobber på en svært lokal radiostasjon. Serien må vel sies å være en inspirasjon for The Office, siden den bygger på mye av den samme humoren og inneholder mange av de samme elementene. Den skiller seg fra The Office ved at det ikke er en dokumentar og at den faktisk bruker latterboks, som tar litt tid å bli vant til. Nå bygger mye av denne humoren på det pinlige, og jeg elsker den typen av humor. Det som virkelig er bra med denne typen komedie er at den skaper en karakter som er så utrolig malplassert i en sosial setting, men samtidig ofte fremstår som den mest menneskelige og ærlige. Det er en utrolig intelligent humor som ligger til grunn, og jo mer man blir kjent med de involverte jo morsommere blir det. Den totale mangelen på sosial intelligens, vitner om en usikkerhet og falsk selvtillit som skaper en sårhet og sårbarhet jeg synes er utrolig fascinerende. Nå skal ikke jeg på noen måte lese en hel masse inn i I’m Alan Partridge, men jeg føler det er ekstra dimensjon i denne slags humor som kanskje mange går glipp av. Man skaper en karakter som egentlig er ufyseligheten selv, men allikevel er det helt umulig å ikke heie på Alan Partridge. En fantastisk serie jeg anbefaler alle å sjekke ut.