Knocked Up

Jente møter gutt. På byen. Gutt blir med jente hjem. Det blir sex. Uten prevensjon. Vips, jenta blir gravid. Hørt det før? Jeg vet. Men du har ikke sett det på denne måten. Judd Apatow følger opp finfine The 40-year Old Virgin med en film som absolutt ligger i samme gate. Den gangen handlet det om å vente lenge, denne gangen er det for sent. Det som først og fremst imponerer meg med filmene (og TV-seriene) til Apatow, er hvordan han klarer å friske opp velbrukte historier eller krydre velkjente oppskrifter om du vil. Krydderet han bruker er karakterer, men basisvarene er de samme. Historien ligger til grunn og han beveger seg sjelden utenfor de historiene som for oss er velkjent. Forutsigbarheten er der, men det som gjør filmene hans er evnen til å introdusere den ene ville personen etter den andre, men også introdusere mange av karakterenes historier uten å miste fokus. I Knocked Up får vi også servert historien om søstera til Allison (jenta i fortellingen) og hennes mildt sagt eksentriske ekteskap. Eller er det egentlig så spesielt? Det er i allefall et ekteskap på auto og mens Ben (gutten i fortellingen) og Allison prøver å skape et forhold som i utgangspunktet virker dødfødt, står ekteskapet til søster Debbie i en slem kontrast. Slik setter filmen opp historier mot hverandre og fjerner all forutsigbarhet. I stedet blir man faktisk sittende og lure, og hvis det slutter slik du hadde trodd (og håpet), så gjør det ingenting fordi det var så moro mens det varte.

Filmene til Apatow er lange. Dette tror jeg henger sammen med fortiden i TV. Det som gjør produksjonene hans interessante er nettopp god dialog, herlige karakterer og mange historier. Dette tar tid, men det er også nødvendig. Slik sett kan man kanskje si at det fungerer best episodisk og at det trekker litt ut i langfilmformatet, men jeg kunne ikke vært mer uenig. I og med at det veksler mellom rene replikksekvenser og mer fysisk komikk, blir det aldri kjedelig. Man vil egentlig ha mer. Skuespillerne gjør mye av Knocked Up og det er hyggelig å se at Seth Rogen får den hovedrollen han er ment for. Dessuten får vi et herlig gjensyn et par av gutta fra tidenes kanskje beste TV-serie Freaks & Geeks. Katherine Heigl overrasker positivt og er helt riktig/feil for Seth Rogens mildt sagt avslappende fremtoning. Knocked Up er årets feelgood og sjelden føles feelgood så godt.

Stranger Than Fiction (2006)

Will Ferrell føyer seg inn i det gode selskap med Jim Carrey som nok en komiker som opptrer i filmer med relativt seriøse roller. Ikke det at Stranger Than Fiction er så fryktelig seriøs, men den er fryktelig fin og sammenlikninger kan vel dras til bl.a. Eternal Sunshine in a Spotless Mind, Adaptation og The Truman Show. Noe å strekke seg etter med andre ord, og selv om Stranger Than Fiction ikke kan skryte på seg å være så smart, eller muligens så dristig som de nevnte filmene, er det mer enn nok å la seg sjarmere av her.

Harold Krick, en uspennende likningsarbeider begynner å høre en kvinnelig stemme som hele tiden beskriver det han gjør. Drevet til vanvidd oppsøker han hjelp hos en psykolog, men da hun ikke kan hjelpe ham, finner han frem til litteraturprofessoren Jules Hilbert som etter hvert virker interessert i Harolds problem. Problemene tar virkelige dimensjoner da de finner ut at Harold ikke er herre over sitt eget liv, men egentlig en karakter i den uferdige romanen til Kay Eiffel. Den beryktede forfatteren som alltid tar livet av sine hovedpersoner. Den nå livredde Harold bryter med sine vante mønstre og rutiner og på veien finner han selvfølgelig kjærligheten i den punkete bakeren Ana Pascal. Men hva kan han gjør for hindre en fremmed forfatter i å drepe ham, og hva skjer når han finner henne? Vil hun forandre romanen sin når det viser seg at den er et mesterverk? Må Harold dø for kunsten eller kan han leve for kjærligheten?

Den Kaufmanske snirklete og metanarrative aspektet blir, når det kommer til selve opplevelsen av filmen, ikke så viktig, og det romantiske, ja hyggelige, aspektet blir desto viktigere. Kjærlighetsforholdet mellom Harold og Ana er av typen man blir litt varm av, selv så unaturlig som det kan virke, og filmen tjener i bøtter og spann på disse to karakterene. Forfatterens fortellerstemme forsvinner også i store deler av filmen, og er kanskje ikke så viktig for verken fremdrift eller helheten som man skulle tro. Den gjør filmen til noe mer enn bare en romantisk komedie, og er nok mer et instrument for å få historien i gang enn som et viktig gjennomgående tema. Det vi virkelig skal bry oss om her, er menneskene og ikke narrasjonen som forsøker å styre dem. Og hva blir budskapet: gjør det du føler for. Følg følelsene dine, kjøp en gitar, bli forelsket og ofre deg gjerne for kunsten. Men ikke dø eller drep for den.

Det er en del overflødig materiale i Stranger Than Fiction. Noe som gjør filmen litt lenger enn den burde ha vært. Spesielt deler av begynnelsen og midtpartiet virker unødvendig. Forfatteren må være med, men subplotet om hennes skrivesperre og innføringen av romanforlagets sekretær virker ikke. Disse scenene er mer eller mindre uinteressante og gjør ingenting for filmen som helhet. Ikke er de morsomme eller informative for den historien vi gjerne vil se. Ramponeringen av Harolds leilighet og historien om hvordan han flytter inn hos sin kollega er heller ikke viktig for historien. Det er her man forstår at det skal en dyktig manusforfatter til for å luke bort det ikke-essensielle og enkelte ganger tror jeg nok at historien ville tjent på å et strammere fokus.

Stranger Than Fiction er ekstremt godt gjennomført teknisk sett, og regissør Marc Forster, som har en del rart, overvurdert og undervurdert på rullebladet, styrer det hele med stødig hånd. Spesielt filmens første ti minutter er en ren fornøyelse å se og høre. Den blir mer konvensjonell etter hvert som historien tar over, men dette blir aldri masete, stresset eller klamt å følge med på. Alt i alt en kjempefin historie med gode roller av både Gyllenhaal og Ferrell. Emma Thompson og Dustin Hoffman surfer på erfaring, men spesielt Hoffman virker å være i bedre humør enn på lenge. Stranger Than Fiction er en bortimot perfekt datefilm vil jeg tro.

Enebolig til salgs

Adresse: Sør-Korea
Prisant.: Høy prisklasse, omkring 8,0 hvis maksimal pris er 10,0.

Oppdr.nr.: 0282599
Tomt: Ved sjøen
Byggeår: 2000

Særpreget arkitekttegnet enebolig (Il Mare) som ligger sentralt, men i private omgivelser ved sjøen. Nærhet til by, samt gode kommunikasjoner til arbeidsplasser. Innhold: Gangbro fra parkeringsplass over vann til inngangsparti. Hall og oppholdsrom. Stort kjøkken. Nedgang til stranden med trapp fra husets indre del. Loft.
Det tar ca 1 time og tre kvarter å danne seg et bilde av eiendommen, som er vakkert opparbeidet og har egen postkasse. Boligen har nydelig finish, vinkler og detaljer og gir et nærmest drømmende inntrykk selv om den også er konsis i formen. Gode lysforhold.
Kun to tidligere eiere som delvis bodde der samtidig over en toårs periode. Huset har en fascinerende historie, som i dag fortsatt gjør inntrykk på de besøkende. Man kan oppleve at tiden nærmest står stille i dette huset, hvor også tidligere eiers hund følger med på kjøpet. Poteavtrykk fra denne skjemmer inngangspartiet noe, men dette kan være borte i morgen.

Velkommen på visning, som kan gjøres hjemme hos deg selv ved hjelp av det patenterte BPD-systemet (Bolig På DVD).

Entreprenør og hoveddesign: Hyun-seung Lee, arkitekter: Eun-Jeong Kim & Ji-na Yeo.

Konseptet ble i 2006 overtatt av et amerikansk ferdighusfirma og omtales der som The Lake House. Det masseproduseres for tiden i en noe enklere utførelse.

Kontakt: TMwtP, megler.

Les resten av innlegget »

Kunst, kratt, kloner og klassikere

Art School Confidential (2006) * Terry Zwigoff [IMDb]

Så denne filmen sent her en kveld. Jeg har aldri stukket under en stol at jeg tror “dagsform” har betydning for filmopplevelsen, men dette fungerte ikke i det hele tatt for min del. Tegneseriepåvirkningen var åpenbar, men i enkelte scener var det så påfallende at jeg lurte på om det var seriøst ment eller ikke. Spesielt mener jeg da gatescenene som så krystallklart var studiotagninger. Effekten av dette var som sagt at det nesten ble karikert (tegnet), og skulle det være slik så OK. Hvis ikke, vel da ble det litt patetisk. Det begynte nærmest som en klassisk screwball high school film, for så midtveis å stupe ned i den mentale avgrunnen til vår venn Jerome (Minghella). Hva vil den egentlig? Kunstmiljøskildringen som sådan - der er jeg enig med zann i at det er skildret langt bedre og mer realistisk i Six Feet Under. Karakterene var videre bare delvis troverdige, den glatte overklassegutten skilte seg vel altfor mye ut? Og dette blir jo også helt riktig påpekt av vår venn, men for sent. Den barnslige tonen Jerome møtes med fra sine klassekamerater likeså. Jim Broadbent som forfyllet og mislykket kunstner med sine allvitende og filosofiske (cocksucking) råd om karriere, gjør i og for seg den beste rolleprestasjonen, men også hans karakter er sterotyp på grensen til det parodiske. Jeg mistet tråden etterhvert, det var vel noen mord som virket sentrale uten at det ble konkludert noe videre omkring dette. Filmen kan kanskje kalles for komedie-noir, hvis det er noe som heter det. Den tar seg selv svært høytidelig, nesten pompøst, og blir for meg bare rotete og uengasjerende.

The Woods (2006) * Lucky McKee [IMDb]

Dette er noe så sjeldent som en thriller / horror-film med karakterbygging. Filmen bruker masse tid på å la oss bli kjent med de involverte mens stemningen bygger seg fint opp. I denne fasen er filmen faktisk ganske bra og man venter spent på fortsettelsen. Hekser på High School er jo en original vri. Men så tar det i overkant av selvsagt. Akkurat som jeg også husker fra Fragile [anm], så tror kanskje regissøren at det hele er i ferd med å bli litt kjedelig? Man har liksom dratt det subtile for langt? Vel, for ikke å komme i skade for det, så er det tid for øks og vedhugging. Bokstavelig talt. Og da skeier det litt for mye ut for meg. Men det blir jo aldri skummelt i det hele tatt. Burde ikke slike filmer prøve på det? Og, filmen hadde nok stått seg også betydelig bedre på å ikke så åpenbart signalisert hva det er som egentlig har skjedd på skolen. Og hva som må til for å få en slutt på det hele. Ikke mye twist her nei! Teknisk sett er det imidlertid lite å si på det hele. Klokkescenen var dritstilig!

Star Wars: Clone Wars (2003) * Genndy Tartakovsky [IMDb]

Dette er en liten perle av en serie. Jeg fikk bare med meg enkeltepisoder, dvs små bruddstykker da denne gikk på Cartoon Network. Det var en flott opplevelse å se hele serien under ett. Vi snakker egentlig om tre såkalte ’sesonger’ her. De to første sesongene besto av til sammen 20 episoder, hver á 3 min. i lengde. Til sammen er dette utgitt på DVD som Clone Wars Vol. I. Sesong 3 besto av 5 episoder á 12 min, som nå er å finne som Vol. II. Hele greia utspinner seg mellom episode II og III av Lucas‘ filmer, og gir et nødvendig supplement til disse. Krigen som startet i episode II fortsetter i denne serien og det er tøft altså! Det er mye I’ve got a bad feeling about this, lyssverdene har den rette lyden, og flyene har den fete lyden de fikk i episode I.
Kun Anthony Daniels (C-3PO) er med av stemmene fra serien. Men Mat Lucas gjør en god Hayden Christensen-etterligning, Tom Kane er bra som Yoda og James Arnold Taylor flott som Ewan McGregors Obi-Wan Kenobi. Karakterbyggingen er nesten fraværende her, i stedet er det masser av action. Tartakovskys Jedier er mye, mye tøffere her enn i Lucas‘ filmer, de knuser hele avdelinger av klonesoldater med en håndbevegelse. Anakin og Mace Windu er skikkelige badasser som levner absolutt ingen tvil om resultatet av kampene de er involvert i. Det virker som at Tartakovsky har bestemt seg for at, siden disse karakterene ikke kan bli drept likevel, hvorfor ikke ta det helt ut? Star Wars: Clone Wars er omlag to timer med Anakin som tøff drittunge, en General Grievous og en Mace Windu vi aldri får sett i filmene, og mange fete eksplosjoner. Nå høres jeg ut som jeg er den fanatikeren av Star Wars? Vel, jeg har nesten blitt det etter dette.

On the Waterfront (1954) * Elia Kazan [IMDb]

Oscar for beste film i 1954 til tross, dette er en av de oversentimentale filmene som kom ut fra Hollywood på den tiden. Filmen har kvaliteter, ingen tvil om det. Spesielt god er den i de tøffe skildringene av det korrupte fagforeningsmiljøet og havnearbeidernes slit som sådan. Det som trekker kraftig ned er de lange, lange scenene som skildrer kjærlighetsforholdet mellom Terry Malloy (Brando) og Edie (Saint). I dag ville nok regissørene kuttet kraftig ned på dette og i stedet lagt inn en shootout eller to. Lee J. Cobb er bra som knallhard fagforeningsleder med støtte fra mafiaen, og Karl Malden spiller irsk katolsk prest med stor patos. Hovedpersonen Terrys mål med sin kamp blir noe uklar - vil han være dueoppdretter, bokser eller havnearbeider? Eller kanskje bonde? Jeg vet ikke. Men fotograferingen er flott takket være Boris Kaufman, og den spanske posteren var tøff. Et kryss på 250-listen.

A Streetcar Named Desire (1951) * Elia Kazan [IMDb]

Enda en Kazan / Brando-film fra 250-listen, men denne er langt mer vellykket i mine øyne. Filmen er basert på Tennessee Williams‘ berømte skuespill med samme navn, og hadde før filmatiseringen gjort suksess i to år på Broadway. Kazan fikk med seg nesten hele scenebestningen til Hollywood for å gjøre filmen, Brando inkludert, men med ett unntak. Den sentrale rollen som Blanche var scenegestaltet av Jessica Tandy. Hun ble vurdert som for ukjent til å bekle rollen i filmen, og valget falt da i stedet på Vivien Leigh. Det er selvsagt håpløst å spekulere i hvordan Tandy ville gjort det, men Vivien Leighs prestasjon ville blitt vanskelig å overgå. Dette er altså Brandos gjennombruddsrolle på det store lerretet, sammen med Leigh (i hennes avskjedsrolle) og de øvrige skuespillerne er vel dette en av de mest velfungerende ensembler noensinne. Dialogen er veldig bra, basert på Williams‘ flotte roman som den jo er. Likevel kreves det mye for å klippe denne ned til filmformatet. Jeg er usikker på hvorfor denne traff meg bedre enn ovennevnte film, dette er jo også drama og melodrama så det holder. Kanskje er det den begrensede flaten det hele foregår på som gjør det hele sterkere - det meste foregår i en leilighet, kanskje er det den langt sterkere psykologien i denne filmen som tiltalte meg.
Filmen fikk hele tolv Oscarnominasjoner og vant fire av dem, bl. a. helt fortjent til Vivien Leigh.