Familie på randen av nervøst sammenbrudd

Little Miss Sunshine (2006) * Jonathan Dayton & Valerie Faris

Velkommen til helvete. Det er Dwayne som med en håndskrevet lapp ønsker sin onkel Frank inn i familiens lune rede. (Thank you, Dwayne. That means a lot coming from you.)

Familien er i dette tilfellet far Richard, mor Sheryl, barna Dwayne og Olive samt bestefar. Filmer om mer eller mindre dysfunksjonelle familier har vi sett mange av etter hvert, men denne familien er sammensatt av de snåleste karakterene på lenge. Dwayne (Paul Dano) har inngått et taushetsløfte i tillegg til at han hater alle. Lille Olive (Abigail Breslin) er besatt av skjønnhetskonkurranser uten egentlig å være en åpenbar kandidat. Bestefar (Alan Arkin) har begynt å sniffe heroin på sine gamle dager og driver en noe uortodoks oppdragelse av barnebarna. Far (Greg Kinnear) er en selvstendig næringsdrivende som forsøker å selge et vinnerbudskap på ni punkter, et slags selvrealiseringsprogram, til de som trenger det. Noe ingen gjør. Onkel Frank (Steve Carell) er homofil og latent selvmorder. Mor (Toni Collette) kan virke mest normal, men i sine forsøk på å holde disse raringene samlet så kan man jo lure også på henne. Olive har ved en tilfeldighet klart å kvalifisere seg for en skjønnhetskonkurranse for barn som skal gå av stabelen helt på den andre siden av USA. Det er umulig å overlate noen til seg selv i denne familien, derfor må alle dra i en forlengst utrangert VW-buss. Og det er selvsagt denne roadtripen hoveddelen av filmen er spunnet rundt.

Filmen utspiller seg i et nokså rolig og bedagelig tempo til å begynne med. Det lakker og lir før det for alvor begynner å bli interessant. Karakterene utvikles imidlertid fint, kanskje med unntak av Grandpa, som virker vel usannsynlig i sin livsfilosofi. Hvor kommer han fra egentlig? Etterhvert satt jeg likevel og humret og betraktet det hele med en stadig voksende uvirkelighetsfølelse. Er dette mulig, liksom.
Filmens handling byr ikke på de store overraskelsene. Det er ingen premie for å gjette hvordan det går. Filmens styrke ligger som nevnt i karakterskildringen. Det aller beste og det definitive klimakset i filmen er imidlertid konkurransen, som er noe av det bedre jeg har sett på film i år. Filmskaperne skildrer en side ved det amerikanske samfunnet på en såpass karikerende måte at jeg velger å tro at det er sant.

Jeg har vært på en del hundeutstillinger i min tid. Vi tørket boxeren Max ren i ansiktet og på bena og stilte i vei. Vi gliste av Bichon Frise-, Puddel- og Chow Chow-eierne som sprayet og fønet i timevis. Amerikanerne har faktisk sånne show hvor hundene er byttet ut med små jenter. Det er kvalmende og groteskt, og rasende festlig fremstilt.
Konklusjon: Kanskje kan man kritisere filmen for et par lite troverdige forhold; bestefar er nevnt, kanskje er Dwaynes forandring fra opprørsk tenåring til omsorgsfull bror vel overdrevet. Men det gjør egentlig lite. Skuespillerne passer perfekt til hverandre, hverken Greg Kinnear eller Steve Carell stjeler oppmerksomheten alene. Toni Collette er nær sagt alltid perfekt og en liten juvel er funnet i Abigail Breslin. Regidebutantene Jonathan Dayton og Valerie Faris har tidligere jobbet med TV og musikkvideoer. De har levert en meget severdig film.

Aaltra (2004)

Så vidt jeg vet første gang vist i Norge under filmfestivalen i Haugesund i august 2005, så dette er ingen ny film her hjemme. Men som andre uavhengige produksjoner kan det ta tid hva kinovisning gjelder. I det minste ute på bygdene. Dette er en svart komedie / roadmovie om to gretne gubber som bor på hver sin side av en landevei i Frankrike. De krangler og prøver hele tiden å gjøre livet surt for hverandre. Den ene kjører motorsykkel rundt den andres hus når denne sover, tilsvarende kjører den andre store landbruksmaskiner som blokkerer for førstnevnte når han skal på jobb. I filmen er ingen av de to navngitt, heller ingen av de andre karakterene. Og det er heller ikke særlig mye dialog. I det minste ikke til å begynne med.
Naboenes krangel fører en dag rett og slett til håndgemeng. Resultatet er at begge to faktisk blir invalidisert av en tilhenger av det finske merket Aaltra. Som ikke må forveksles med det kanskje mer kjente merket Valtra. Slik tilfeldighetene vil ha det havner de to etterhvert på veien sammen — i rullestol. Maskinføreren er hele tiden fast bestemt på å dra til Finland for å søke erstatning, motorsyklisten vil heller reise rundt og se på motorsykkelløp. Vel, de får til begge deler. Etterhvert som de avfinner seg med sin egen skjebne er det også lettere å godta den andre. Om ikke akkurat som venn, så i det minste som reisefølge.

Sunny, yesterday my life was filled with rain
Sunny, you smiled at me and really eased the pain
Oh, the dark days are done
The bright days are here
My sunny one shines so sincere
Sunny one so true
I love you

Etter så å ha blitt ranet på en bar, blir de tvunget til å haike seg nordover på ymse vis. Det er noen fantastiske scener hvor de to sammen kynisk utnytter det å være handikappet til sin fordel, bl. a. ved å invitere seg selv inn i huset til en tysk familie. For å lade batteriene, kan man vel si. En særpreget fremføring av “Sunny” fra et finsk tomannsorkester er også et av filmens høydepunkter.
Klimakset i filmen kommer da de etterhvert ankommer Helsinki. Besøket på den store fabrikken blir vel det man kan kalle en fiasko, men våre venner lar seg ikke lenger knekke. Kanskje forteller filmen oss at fra bunnen er det bare en vei å gå. Oppover.
Filmen er skutt stilistisk i grovkornet svart/hvitt, noe som kler fortellingen godt. Aki Kaurismäki dukker for øvrig opp i en cameo på slutten av filmen — for de som hadde lurt på hvor inspirasjonen var hentet fra.