The Darjeeling Limited + Hotel Chevalier

Jeg skal ikke legge skjul på at mitt møte med Wes Andersons andre film, Rushmore, var en åpenbaring og ren kjærlighet ved første blikk. I min bok er et år med en Anderson-film et godt filmår. Derfor var forventningene mine til The Darjeeling Limited relativt overdimensjonerte. Hyggelig er det derfor å konstantere at årets film ikke viker spesielt tilbake for mannens beste stunder, og at det i tillegg er en viss utvikling å spore. Noe av faren for en auteur som Anderson er å miste sine gamle fans, samtidig som filmene hans spiller på en viss forståelse av forhistorien som eventuelle nye tilskudd ikke vil tilegne seg umiddelbart. Anderson lager filmer som på overflaten først oppfattes som småmorsomme komedier, men under overflaten lurer det alltid drama og mer alvorlige tema. Man kan med andre ord få utbytte av mannens filmer uansett hvilken posisjon man skulle befinne seg i. Det beste ståstedet er selvsagt mellom dramaet og komedie, og med The Darjeeling Limited balanserer de to vinklingene bortimot perfekt.

The Darjeeling Limited blir i Norge vist med prolog: Den stilistisk sikre, men også omtalte (mye på grunn av Natalie Portmans nakenscener) kortfilmen Hotel Chevalier. Kortfilmen i seg selv er ikke så mye mer enn veldig pen å se på. Jason Schwartzman karakter bor på et hotel i Paris og får besøk av en kvinne, Natalie Portman, som tydeligvis har vært hans kjæreste. De har en relativt uengasjert dialog, men det er også tydelig at det ligger mer under den korte samtalen enn smarte vendinger og avansert flørt. Kortfilmen virker ganske tom sett alene, men den er en fin inngang til Jack Whitman (Schwartzman) og The Darjeeling Limited. I tillegg er den også en kort og grei introduksjon til Wes Andersons underfundige, detaljerte og dialogdrevne univers.

Hovedfilmen begynner på overraskende vis. En vestlig karakter, spilt av Bill Murray, sitter i en taxi i vill fart gjennom Dehlis gater. Denne åpningen hadde et sterkt snev av 70-talls krimfilm over seg, og en ypperlig måte å dra publikum inn i filmen på. Bill Murray har selvsagt ingen rolle av betydning og det er i det han løpende på perrongen etter toget “The Darjeeling Limited” og blir forbiløpt av Adrien Brody at Andersons komiske og lekne stil virkelig kommer til sin rett. Denne gangen leker han ikke bare med komiske situasjoner og karakterer, men også med våre forventninger til hans særegne signatur og til filmmediet generelt. Dette er etter min mening noe nytt i Andersons filmografi. The Life Aquatic with Steve Zissou gjorde noe av det samme, ved å fremstille “virkelige” situasjoner på en relativt kunstig måte, men dette er første gang jeg har lagt merke til at Anderson legger puslespill med publikums forventninger til konvensjonene. Det føles merkelig trygt og befriende på en og samme tid. På toget treffes de tre brødrene Whitman; Peter (Adrien Brody), Jack (Jason Schwartzman) og Francis (Owen Wilson). Francis er tydelig eldstemann og også den broren som står bak de tre brødrenes pilgrimsferd gjennom India. Formålet med reisen virker noe uklart, men det er tydelig at det ligger et ønske om at de tre brødrene skal oppnå en bedre kontakt og vennskap med turen. I tillegg har de hver sin personlige agenda for å bli med på reisen. En er usikker på sin kommende farsrolle, en trenger å tenke gjennom et kjærlighetsforhold og en sliter åpenbart med sin egen identitet. Sammen forsøker de å komme til en konklusjon rundt sitt forhold til hverandre, sin avdøde far og fraværende mor. Reisen gjennom India avslører flere karaktertrekk ved hele denne dysfunksjonelle familien, og Francis’ mål om å bringe dem nærmere hverandre virker å ha en viss virkning.

Reisen er ikke bare en reise gjennom India for å besøke og bli påvirket av de spirituelle stedene. Den er også en reise gjennom regissørens filmatiske snurrigheter og påfunn. India virker som en perfekt backdrop for Anderson å utfolde seg på. Fargesterkt, men samtidig nøkternt, og med den forvirring som kan oppstå mellom to kulturer. Derfor er det kanskje ikke merkelig at Andersons mest dramatiske filmscene så langt utspilles i denne filmen. De tre brødrene redder tre indiske gutter fra en stri elv, men da en av guttene drukner får småkranglingen og mye av det lystbetonte i filmen en litt annen tone. Den påfølgende begravelsesscenen og inntrykket det gjør på brødrene forandrer dem ikke, men det berører dem på en måte som forandrer deres reise. Da de er i ferd med å gi opp prosjektet begynner det virkelige formålet: å finne deres mor som har slått seg ned i et tempel. Det er med dette besøket guttene finner tilbake til minnene og seg selv.

Det virker relativt åpenbart at de tre brødrene både er en tilnærming til Andersons behandling av temaet rundt sin egen familie (han har selv to brødre), men også en gjenspeiling av han selv og de to andre manusforfatterene, Schwartzman og Roman Coppola. De tre foretok bortimot den samme reisen i India som blir vist i filmen, og det er vel ikke helt utenkelig at de tre har lagt en del av seg selv i hver av karakterene. Ellers er filmen nok et bevis på Andersons tematiske ståsted. Dysfunksjonell familie, søskenforhold, en både merkelig og fraværende farsfigur og ikke minst den “forbudte” kjærligheten er gjentagende tema i alle av mannens filmer. En annen ting som øker gjennkjenningsaspektet er Andersons søken etter trygge former å lage film i. Han er en kontrollfrik av dimensjoner, men liker tydeligvis også å omgi seg med de samme folkene gang på gang. Schwartzman og Wilson er gjengangere, men så er også fotograf Robert Yeoman og mange flere. Musikken denne gangen er sedvanlig naivt og “Andersonsk”, men han har denne gangen hentet en del musikk fra sin indiske kollega Satyajit Ray.

Jeg finner få feil ved The Darjeeling Limited og det er godt å se Anderson flytte perspektivet enda lenger ut i verden. I tillegg ser jeg en tematisk utvikling vekk fra et komplekst farskompleks, og mot en mer innadskuende og humanistisk tilnærming til karakterer og uttrykk. En av årets aller beste filmer dette.

Wristcutters: A Love Story (2006)

Filmer som tematisk virker som tungsindige og ganske drøye affærer kan enkelte ganger være de mest oppløftende opplevelsene. I de senere år har for eksempel fremmedgjøring, depresjoner, medikamenter og apati blitt behandlet både med humor og varme. Stort sett er det amerikanske uavhengige filmer som begir seg ut på slike rundturer, og i Wristcutters: A Love Story er det selvsagt selvmord det dreier seg om. Og kjærligheten da. Og en rekke med forunderlige karakterer.

Zia står opp en morgen, rydder og vasker den uhyrlig rotete leiligheten sin til møysommelig perfeksjon (og godeste Tom Waits på soundtracket), går inn på badet, kutter opp håndleddene med barberblad og sovner sakte inn i en pøl av sitt eget blod. Bare for å oppdage at der på badegulvet, borte i et hjørne, ligger den ene hybelkaninen han ikke klarte å få med i rengjøringen. Snakk om nedtur! Zias nedtur stopper imidlertid ikke der. Han våkner opp i en verden der alt er grått og trist, uten smil og latter eller håp. Et slags etterliv for de som har tatt sitt eget liv. Der får han seg jobb i pizzasjappa Kamikaze Pizza (he he he, de har i hvert fall en sær sans for humor i selvmordsverdenen), og lever ellers et mistrøstig liv sammen med en proteksjonistisk romkamerat. Zia får seg etter hvert en venn i eksil-russeren Eugene, og de to gir seg ut på tur for å finne Zias tidligere kjæreste, Desiree, som han er sikker på at også befinner seg på dette gudsforlatte stedet. Eugenes bil er en historie for seg selv, men det viktigste er kanskje det sorte hullet som befinner seg under passasjersete. Alt som faller ned der er borte for alltid. Filmen tar form av en road-movie gjennom et sandblåst, søplete og skittent amerikansk landskap, og de to vennene plukker snart opp den vakre kvinnen Mikal som hevder hun har havnet der ved en feiltakelse. Det blir hun ikke trodd på, og det hjelper selvsagt ikke at hun er på jakt etter etterlivets herskere for å fortelle dem om feilen. Det viser seg etter hvert at hun har mer rett enn det de to kameratene trodde, og filmens avslutning virker mindre gjennomført enn dens gode begynnelse. En lett miks av new age, sekttankegang og en ikke spesielt overraskende slutt trekker litt ned, men reisen er en fornøyelig sak for alle som liker filmer av typen Down By Law, Route 66 og Northfork.

Man skal selvsagt ikke spøke med selvmord, og det gjør vel egentlig ikke Wristcutters: A Love Story heller. Filmens handling kunne fint funnet sted i et virkelig USA, men rammen, som jo er en ren konstruksjon, gjør filmen morsommere, mer spesiell og underholdende enn den ellers ville ha vært. Karakterene, utenom hovedpersonene, er alle definert etter hvordan de endte sitt liv, og i etterlivet er det gjerne lett synlig på kroppene deres hvordan de gjorde det. Et par jenter på en bar vedder blant annet om å tippe de andre gjestenes endelikt. Denne lett spøkefulle tonen er hele tiden basert på filmens premiss om denne spesielle skjærsilden. Filmen beveger seg i et behagelig tempo, og soundtracket består av øst-europeisk-inspirert rock og understreker den slentrende stilen på en fin måte. Alt i alt er det lite å utsette på sjarme, stil og underholdning her, så lenge man husker at dette er indiefilm på lavt budsjett. Skuespillerene klarer seg fint, og den flotte Shannyn Sossamon som spiller Mikal trekker opp for min egen del. Elementer av magi, og den allerede nevnte new-age-mystikken mot slutten av filmen fungerer mindre bra, og uten det sorte hullet og Tom Waits‘ stoiske tilstedeværelse kunne filmen fort blitt pinlig her. Slik den har blitt ror den seg fint, og litt pent, i land og de små handlingsmessige skjønnhetsfeilene må tilskrives at regissør Goran Dukic er debuterende. Dette er uansett en fin debut og et modig forsøk som gjør Dukic til en mann å holde øye med.