You sentimental fool, you!

The Station Agent (2003)

Det kommer mye film fra det store filmlandet i vest. Så mange, og så store i slett betydning er noen av dem, at enkelte filmer ikke når ut så bredt som de burde ha gjort. Denne filmen, for eksempel. Riktignok har den vunnet priser, haugevis! Men hvorfor går den ikke sin seiersgang på bygdekinoene, parallelt med f. eks. Ringenes Herre. Nå trekker jeg ikke opp noen assosiasjoner mellom adjektivet slett og Ringenes Herre, bare så det er sagt. Men dere skjønner kanskje hvor jeg vil. Eller ikke. Uansett - også jeg må ha levet et beskyttet liv i perioder, fordi mange perler har gått meg hus forbi. Dette er en av dem. Å, som jeg elsker slike lune, litt melankolske, småhumrende men samtidig ettertenksomme filmer! Finbar (Peter Dinklage) er en av de som blir stirret på både av små barn og voksne. Han er ikke som “oss”. Hans eneste venn dør av alderdom og etterlater Finbar en nedlagt jernbanestasjon på et avsidesliggende strøk av New Jersey, like godt med navnet Newfoundland. Forlatt flytter han dit bare for å være alene og dyrke sin eneste lidenskap - tog. Venneløsheten er delvis selvforskyldt gjennom hans tilmålte holdning til alt og alle. Men han møter ikke mennesker på noen annen måte enn de selv har møtt ham med i hele hans liv - skepsis. Derfor tar det tid for Finbar å snu på flisa og bli fortrolig med at noen av Newfoundlanderne er ganske så imøtekommende. Den herlige Joe (Bobby Cannavale), som driver en mobil pølse- og kaffebu eller den varme, omtenksomme Olivia (Patricia Clarkson). Den barnlig undrende Cleo (Raven Goodwin) eller bibliotekaren Emily (Michelle Williams). Men for Finbar finnes det selvsagt ikke umiddelbare svar på alle problemer eller at motgang snus til medgang på et øyeblikk. Men som taglinen uttrykker det: Loneliness is much better when you have got someone to share it with. Thomas McCarthy - skal du gjøre noe mer snart? [IMDb]

Love Actually (2003)

Allerede tidlig underveis skjønte jeg at dette er for mye, egentlig, spesielt nå utenfor julen. Richard Curtis, som er mannen bak, kunne kanskje ha konsentrert seg om færre karakterer og heller utdypet disses historie. For her er det jo nok av gode fortellinger. Men det pøses på med en hel mengde britiske karakterskuespillere, hver av de i tilmålte sekvenser før man hopper til neste og tilbake. Men, jeg likte det! Ho-ho-ho, jeg er en sentimental tosk.
Handlingen kan ikke forklares, den er for enkel eller for komplisert til å nedfelles på papir. Men jeg falt vel spesielt for Bill Nighys rockestjernemanifestasjon (Bryan Ferry meets Gary Glitter), ekteparet Emma Thompson / Alan Rickman er det vanskelig å komme utenom, samt forholdet mellom Liam Neeson og hans sjarmerende stesønn spilt av Thomas Sangster. Kris Marshalls karakter (Nick Harper fra My Family) var litt teit, det samme var vel Hugh Grant som statsminister. En liten klassikerrolle fra Rowan Atkinson som juvelér må nevnes til slutt. En ikke så altfor god film, på flere punkter ganske lemfeldig hva regi gjelder, men også koselig!

Garden State (2004)

Andrew Largeman (Zach Braff) kommer hjem for å delta i sin mors begravelse etter å ha vært borte i ni år. Årsaken er at han forårsaket en ulykke da han var ni som gjorde hans mor invalid. Hans far (Ian Holm) som er psykiater har i nesten hele Andrews liv foreskrevet ham medikamenter med det resultat at hans reelle følelser aldri har fått komme til uttrykk. Mens han er hjemme møter han sine gamle kompiser, bl. a. Mark (Peter Sarsgaard) og prøver å ta opp tråden fra gamle dager. Men det er først når han støter borti Sam (Natalie Portman) at livet hans forandrer retning og han kommer i kontakt med sine innerste følelser, følelser han ikke visste han hadde. Dette er ikke en gjennomført trist film selv om det er alvorlige rammer rundt. Spesielt møtet med Sams familie er merkelig og underfundig, og filmen byr, til tross for den alvorlige bakgrunnen, også på fine scener! Hvem ville vel for eksempel ikke kjørt rundt med Natalie som eksosrype?
Musikken holder samme tempo som filmen, veldig laidback. Det åpner skuffende med Coldplay, dessverre. Men enhver film som har med The Only Living Boy in New York med Simon & Garfunkel har min respekt! Og det til filmens flotteste scene, der Andrew virkelig står foran avgrunnen. Braff står selv for regien, og jeg ville også ha castet Natalie Portman hvis jeg var regissør. Den dama er knall.

Jeg prøver noe nytt i denne posten. Jeg slår et slag for utrydningstruede ord. Boken med samme navn av Astrid Skår lister opp en del ord som er i ferd med å forsvinne fra det norske språk. Denne gangen valgte jeg derfor å ta med: snu på flisa, lemfeldig og eksosrype. Så det så.