Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

The Prisoner of Shark Island (1936)

The Prisoner of Shark Island er en “glemt klassiker”. Den hadde 70-årsjubileum i fjor (skammelig nok uten at det ble feiret med jubileumsutgave på DVD!). Den omhandler virkelige hendelser som skjedde for mer enn 140 år siden. Likevel er den mer aktuell i dag enn den noensinne har vært tidligere, selv da den kom ut i 1936. Dessuten er det en perle av en film, som fortjener langt større status enn den virker å ha.

Filmens handling kan oppsummeres på to måter:

Den ytre handlingen: 14. april 1865, John Wilkes Booth skyter Abraham Lincoln (passende nok i Ford’s Theather), og under flukten brekker han benet, men han kommer seg unna. Sent på kvelden oppsøker han Dr. Samuel Mudd, en landsbylege i Maryland, som setter bruddet og spjelker benet, før Booth haster videre. Mudd vet ikke hvem Booth er, eller at presidenten er skutt og drept. Da det kommer fram at Mudd hjalp Booth under flukten, blir Mudd stilt for krigsrett, anklaget for å være medskyldig i konspirasjonen og drapet på Lincoln. I en farse av en rettsak, hvor juryen på forhånd er instruert til å finne ham skyldig, dømmes Mudd til livsvarig fengsel ved det fryktede Fort Jefferson, som ligger på Dry Tortugas i øyriket Florida Keys.

Den indre handlingen: En nasjonal tragedie rammer USA, og nasjonen kastes ut i krise. Folket krever at noen stilles til ansvar, og rettsstaten kollapser idet styresmaktene kaster individets rettssikkerhet og grunnlovsfestede rettigheter som “uskyldig til det motsatte er bevist” ut av vinduet. Med landet i unntakstilstand utføres det en heksejakt, hvor nær alle som noensinne har sett Booth er potensielt skyldig i presidentens mord.

Synes du det hørtes kjent ut? Det spørs om en film som The Prisoner of Shark Island kunne vært laget i dag. Det er nesten litt skummelt hvor aktuell den er, og hvordan den på flengende vis refser det nasjonale hysteriet som får råde i kjølvannet av en stor nasjonal tragedie. At den er basert på en sann historie gjør den vel verken mindre skremmende eller mindre dagaktuell.

Men uavhengig av tolkninger og paralleller til verdenssamfunnet post-9/11, så er The Prisoner of Shark Island en nydelig film, som fortjener langt større klassikerstatus enn dét den innehar. Ikke bare er den nydelig utført, med John Fords fjellstødige regi og nydelig komposisjoner. Den makter å være både sosialpolitisk drama, rettsalsdrama, fengselsfilm, og millitærfilm – ispedd både romantikk, en dæsj komedie, og en hel del neglebitende spenning.

Som John Ford-film har den, som alltid, den sedvanlige autensiteten som gir den en aura av dokumentar, samtidig som hver eneste scene er så nydelig komponert at man ikke kan kalle det annet enn kunst. Og selv om den ikke er en western, finner man et par skuespillere fra “The John Ford Stock Company”, deriblant storebror Francis Ford som en korporal tidlig i filmen, og John Carradine er en glitrende ondsinnet antagonist, som sadistisk fangevokter ved fengselet – muligens filmens beste rolle.

Ford-kjennere vil også glede seg over at Harry Carey, stjernen i utallige Ford-westerns mellom 1917–1921, dukker opp i rollen som kommandanten ved Fort Jefferson. Ford og Carey, som var så gode venner når de lagde stumwesterns at de praktisk talt bodde sammen, hadde “vokst fra hverandre” tidlig på 20-tallet, og The Prisoner of Shark Island var den siste Ford-filmen Carey spilte i. Careys sønn, Harry Carey Jr. ble senere en del av “The John Ford Stock Company”, og spilte i flere av Fords fineste westerns på 40- og 50-tallet, bl.a. 3 Godfathers, Wagon Master og The Searchers.

The Prisoner of Shark Island er ikke feilfri. Jeg irriterte meg litt over Claude Gillingwaters overspilling, i rollen som Mudds svigerfar. Og den tidvis svært så melodramatiske romantikken kunne fint vært tonet ned, spesielt på slutten. Men dette er kun småplukk og flisespikking; for The Prisoner of Shark Island er en svært vellaget, spennende og engasjerende film – enten man velger å se paralleller til dagens USA, eller lar det være.

Rundbordsanmeldelse 2: 12 Angry Men

“If there’s a reasonable doubt in your minds as to the guilt of the accused, a reasonable doubt, then you must bring me a verdict of not guilty. If however, there is no reasonable doubt, then you must in good conscience find the accused guilty. However you decide, your verdict must be unanimous. In the event that you find the accused guilty, the bench will not entertain a recommendation for mercy. The death sentence is mandatory in this case. You are faced with a grave responsibility. Thank you, gentlemen.”

12 Angry Men [IMDb] er en stor film! Så stor at jeg nesten nøler litt med å skrive noe om den. Likevel må jeg det.

Historien her er fryktelig enkel, men også veldig effektiv. I det hele er dette en effektiv film, da all handling foregår i et rom (med unntak av åpnings- og sluttscenen). En ung gutt er på tiltalebenken for å ha knivstukket sin far til døde. En jury bestående av 12 menn trekker seg tilbake for å avsi en dom. 11 er overbevist om guttens skyld, mens den hvitkledde Henry Fonda er tvilende. Tvilen skal komme den tiltalte til gode og sakte men sikkert overtaler det rettferdige jurymedlemmet de andre.

Dette er premisset for en film som er intens, spennende og interessant. De 12 jurymedlemmene presenterer seg for hverandre samtidig som de blir presentert for oss. De er alle 12 likeverdige i det samme rommet, uavhengig av deres egen status i samfunnet. Det gjør hele stemningen relativt spesiell, samtidig som forskjellene på mennene blir veldig tydelig. Her er den stille bebrillete bankfunksjonæren, den tøffe og oppfarende salgsmannen som nesten er spyttet ut av Death of a Salesman, den rasjonelle børsmekleren, en yngre mann fra slummen, den prinsippfaste maleren, en sportsfanatisk og overflatisk selger, arkitekten som tviler, en observant pensjonist, fordomsfull utleier, innvandrer og urmaker, en ubesluttsom reklamemann og den ordentlige juryformannen.

Mens diskusjonen mellom de 12 begynner i en jovial, om noe overflatisk, tone så blir det snart klart at denne saken kanskje ikke er så opplagt som ved første øyekast. Guttens advokat virker å ha gjort en slett jobb, og siden det står om et liv viser det seg fort hvem i juryen som tar dette alvorlig. Noen vil raskt hjem til middag eller rekke dagens baseballkamp. Etter hvert som arkitekten plukker fra hverandre en del av de “soleklare” bevisene ved hjelp av ren logikk, vender fler og fler over på hans side. Til slutt viser det seg at de som i begynnelsen av saken lente seg på det de mente var rene “fakta” blir mer og mer emosjonelle og fordomsfulle i sine argumentasjoner. Da det står seks mot seks begynner det å regne utenfor, som for å understreke at det er nå den virkelige kampen begynner. Saken finner sted på årets varmeste dag, og det ser virkelig ubehagelig ut å sitte i det innestengte rommet den tiden avgjørelsen tar. Selv om regnet letter på varmen blir stemningen ikke noe mindre trykkende. 12 Angry Men hviler og faller på et uttrykk: “reasonable doubt” eller “rimelig tvil”, og filmen viser at, selv om mange er stolte av demokratiets juridiske sikkerhet, så faller ofte rettssaker mer på en anelse om hva som kan ha skjedd enn på en “rimelig tvil”.

Det kan være verdt å merke seg at kameralinse og utsnitt endrer seg gjennom filmen. Det begynner med lyse, ganske oversiktelige, over øyehøyde, utsnitt av hele rommet og gir en slags følelse av avstanden mellom jurymedlemmene. Etterhvert som stemningen, diskusjonen og saken intensiveres byttes det til telefotolinser, og utsnittet senkes slik at man ser opp på menneskene i rommet. Vi kommer nærmere dem, de hverandre og de virker samtidig mer truende i forhold til hverandre. Lyset i rommet senkes også etterhvert som det blir kveld, og en kalustrofobisk, nesten kvelende stemning skapes. Slik brukes en uhyre effektiv og billig løsning for å formidle følelsen jurymedlemmene har.

For å være litt kritisk en liten stund så er det et par ting å reagere på. Litt for mye av denne filmen er konstruert og ligger et stykke på siden av virkeligheten. For det første ville aldri, selv i 1957, en jury kun bestå av mer eller mindre jevngamle hvite menn. Disse kommer fra ulike sosiale lag, som filmen er flink til å formidle, men likevel er ikke dette realistisk så vidt jeg har skjønt. Både fargede og kvinner ville vært inkludert i juryen. Dette er forsåvidt tilgivelig fordi noe av filmens poeng er å vise Amerikas holdninger til rase, rettferdighet, rettssystem og ideologi. For det andre ville jurymedlemmene aldri fått lov til å forsøke å påvirke hverandre på den måten som gjøres her. De presser hverandre, tyr ved et tilfelle nesten til vold og benytter seg av utspekulerte midler og praktiske løsninger for å bevise poenger. Fondas karakter har til og med gått opp den siktedes nabolag og handlet en kniv lik den tiltaltes. Alt dette er ting man kan reagere på, men tross alt er det lite å utsette på filmen. Skuespillerene er strålende og gir sine stereotype karakterer dybde. Den tiltalte og hele rettssaken er en glimrende måte å fokusere på hva som oppfattes som beviser, i motsetning til hva som bare virker sannsynlig. I tillegg blir det sagt i løpet av filmen at “fordommer tilslører alltid sannheten” og det tror jeg er regissør Lumets store poeng her.

Til tross for noen billige poenger og at saken som behandles virker å være konstruert for å kunne brytes enkelt ned igjen så er 12 Angry Men en stor film. Gode rolleprestasjoner og en intens stemning gjør denne filmen til en klassiker, uten rimelig tvil!

Klassiker: To Kill a Mockingbird (1962)

Jeg har hatt denne stående i hyllen min over en tid nå. Den er kjøpt som et ledd i mitt lille prosjekt: Skaffe alle filmer på IMDb Top 50. Denne er pr i dag på plass nr 40, og det bør jo innebære noe. Når filmen også i tillegg er fra 1962 så gir det noen forventninger.
Historien er lagt til en småby i sørstatenes USA rett etter depresjonen. Atticus Finch (Gregory Peck) er enkemann med ansvar for to barn, og arbeider som advokat. Det er dårlige tider, men familien klarer seg på et vis. Vi ser fort at det er andre som har det verre, blant annet er det en gårdbruker som kommer innom og gjør opp for advokatsalæret med naturalia — produkter fra gården.
Atticus, som han også omtales som av sine barn, kommer snart i søkelyset da han blir oppnevnt som advokat for en farget mann som står tiltalt for å ha voldtatt og mishandlet en hvit jente.
Historien fremstilles i stor grad ved at den dengang seks år gamle datteren Scout (Badham) senere ser tilbake og forteller om sin barndom og opplevelsene knyttet til rettssaken. Atticus arbeider med, og har lyktes med å oppdra sine barn til å bli selvstendige, tenkende individer for hvem familieverdier står sterkt. Barna beundrer sin far og nærer respekt for hans arbeid, selv om han i denne konkrete saken blir stående alene mot de fleste andre.
For de som har lyst til å se filmen skal jeg ikke røpe mer konkret av handlingen. Rolleprestasjonen til Gregory Peck ble belønnet med Oscar, og sluttprosedyren hans i retten blir for alltid stående som en av filmhistoriens beste prestasjoner. Det er videre en varm film om barneoppdragelse, samhold og verdier i et flerkulturelt samfunn. Således slett ikke irrelevant heller i dag.
Det er imidlertid også en del å trekke for. Filmen har kanskje som en av sine hovedmål å sette søkelyset på rasediskriminering. Det kan diskuteres om den greier dette. Det er som jeg nevnte, først og fremst advokatens opptreden i retten som belyses - helten er Atticus - og ikke at det trolig er en uskyldig farget mann på tiltalebenken. De fargede fremstår litt mer som rekvisitter enn karakterer. Og til slutt, nærmest ut av ingenting, kommer Robert Duvall i sin debutrolle. Vel, vel. Til tross for dette likte jeg filmen ganske godt - og gir min anbefaling. Man bør jo se denne.