Rescue Dawn (2006)

Filmen begynner tidlig i Vietnamkrigen. På et amerikansk hangarskip ute i Tonkinbukten befinner Dieter Dengler (Christian Bale) seg. Som én av mange piloter skal han snart på tokt inn mot kysten av Nord-Vietnam. Uoffisielt skal de imidlertid enda lengre, over grensen og inn i Laos. Dette er Denglers første oppdrag, noe som blir behørig markert av de andre pilotene. Kort tid etter at de er inne over fiendtlig territorium får flyet hans noen kritiske fulltreffere. Dengler nekter å skyte seg ut og makter på et vis å ta flyet ned, bare for å finne at fienden er like i hælene på ham. Han flykter og klarer seg en stund, men da han må ned til åpent lende for å finne vann blir han tatt til fange. Og det er for så vidt her handlingen i filmen begynner. Kommuniststyrken fra Laos som har tatt ham til fange transporterer ham hensynsløst gjennom jungelen samt gjennom landsbyer der han blir torturert. Etter flere dager når de fangeleiren dypt inne i Laos’ jungel. Det er en liten leir, bare seks andre fanger er der da Dengler ankommer. To av disse er amerikanere. Det viser seg at disse har vært i leiren i to-tre år, altså fra lenge før USA offisielt markerte seg i konflikten. Her vil det åpenbart aldri bli snakk om en offisiell redningsaksjon. Planleggingen av rømningen begynner derfor umiddelbart fra Denglers side, uten stor hallelujastemning fra de andre institusjonaliserte fangene.

Det blir ikke leflet med kulissene i Herzogs filmer. Som vi kjenner ham fra Fitzcarraldo eller Aguirre har han også denne gang lagt innspillingen til dypt inne i jungelen. Filmteamet oppholdt seg i uker i den thailandske jungelen under nokså primitive forhold. Det er vått, det er igler, det er vanvittig tett buskas. Christian Bale har tidligere vist at han er en mester i å innta karakter. I The Machinist slanket han seg sykelig, og gjør det i nesten like stor grad her. Det samme gjør Jeremy Davies og Steve Zahn som begge gjør glimrende rolleprestasjoner.

Hadde noen andre enn Herzog prøvd seg på denne filmatiseringen ville jeg ha vridd meg i angst og beven. Grunnen til det er at historien er sann og tidligere dokumentert av Herzog i 1997.

Hvem var så denne Dieter Dengler? Opprinnelig tysk statsborger, født like før andre verdenskrig og altså oppvokst i et land herjet av krig. Men det eneste tellende for Dengler var interessen for flyvning. Dette tok ham etterhvert til USA og inn i det amerikanske forvaret. Umiddelbart etter fullført flyskole i marinen ble han sendt avgårde til Vietnam. Han hadde ingen interesse av denne krigen heller så lenge han fikk lov til å fly. Det er helt klart at mannen var barnlig naiv og nettopp en slik person som Herzog kan tillate seg å skildre uten å latterliggjøre.
Little Dieter Needs to Fly er en av mine absolutte favorittfilmer og gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg så den. Jeg har derfor hatt et svært ambivalent forhold til hele greia med Rescue Dawn siden jeg hørte om den. Samtidig er det altså nettopp Herzog, og jeg har undret meg: Hva er det han vil med dette? Syns han at akkurat denne historien er så spesiell at den fortjener å nå ut i større grad? Hvis det er det siste, så gir jeg ham evig kreditt for det. Men, jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at forsøket uansett faller litt mellom flere stoler. For det første vil den kanskje i liten grad tilfredsstille den uforberedte kinogjenger. Actionscenene er tross alt i klart mindretall. Dernest, de som har sett litt film uten å kjenne akkurat denne historien, vil utvilsomt sammenligne filmens hovedinnhold med The Deer Hunter og mer generelt andre Vietnam- og krigsfilmer. Det er veldig mye som er likt mellom det å sitte i vietnamesisk fangeleir og å gjøre det samme i Laos. De som har sett originalen vil savne det eksotiske med den litt rare og naive, men å, så tapre Dieter Dengler. Herzog har lyktes (?) veldig med å Hollywoodifisere filmen, og Christian Bales karakter bærer egentlig veldig lite preg av å være ikke-amerikaner av bakgrunn. Det som gjør at jeg klarer å løfte opplevelsen av denne filmen til over det gjengse nivået er likevel det at jeg kjenner bakteppet. Jeg er usikker på i hvor stor grad publikum vil evne å ta til seg at dette er en sann historie og relatere det hele til det. Alene i konkurranse med alt og alle vil ikke denne filmen stå igjen som en vinner. Men jeg håper med hele mitt hjerte at jeg tar feil, jeg unner virkelig mesteren Herzog en kommersiell suksess. Min anbefaling til de som ikke har sett noen av filmene vil tross alt måtte bli — se denne før du ser dokumentaren fra 1997. Jeg tror at man i sum vil sette enda større pris på begge to på den måten.

Ocean’s Thirteen (2007)

2007 er altså året for treere. Spider-Man 3, Pirates of the Caribbean: At World’s End, Shrek 3 og Ocean’s Thirteen. Rush Hour 3 er vel også rundt hjørnet. Når filmer får sin andre oppfølger er det gjerne storproduksjoner det er snakk om, og det må man i høyeste grad si at Ocean’s 13 er. Den uavhengige filmskaperen Steven Soderbergh fortjener respekt for sin allsidige filmproduksjon, fra lavbudsjetts undervurderte filmer som Bubble eller The Limey til megaproduksjoner som denne trilogien eller for den del Erin Brockovich. Hadde det ikke vært for det litt tilfeldige møtet med George Clooney i 1997 ville muligens karrieren sett annerledes ut? Spekulasjoner, men nevnte George er i hvertfall med her som Danny Ocean for tredje gang.
Den første filmen i serien er vel egentlig OK nok. Stjernelaget som ble mønstret var vel noe av drøyeste noen gang. I tillegg klarte Soderbergh faktisk å lage en film som overgikk originalen på mange punkter. Adskillig mindre vellykket var oppfølgeren, der man beveget seg ut på litt mer ukjent (hav) på flere måter, med handlingen lagt til Europa. Ingen tvil om at skuespillerne trivdes sammen fortsatt, men kosen var mest intern og dessverre ikke til glede for publikum. Et trist mellomspill. Ryktene om at den nyeste filmen går litt mer tilbake til røttene fikk meg nyllig til å oppsøke kinosetet. Og handlingen er igjen lagt til Las Vegas. Heldigvis? Jeg vet ikke, fordi denne filmen er fullstendig uten nerve og må være en av de desidert kjedeligste heist-filmene gjennom tidene. Melodramatikken i f. eks. Rififi fremstår som neglebitende intens i forhold til denne. I tillegg prøver filmen å være så overdrevent cool at kinovaktene bare burde slippe inn menn i Versace-dresser og med gråstenkt hår. Kvinner kan heller ikke finne glede av denne usensuelle filmen, de mannlige hovedrolleinnehaverne er så anonyme og kjønnsløse at David Paymers karakter lett blir den mest interessante personen. Jeg ankom to minutter ut i filmen, og tar forbehold for at jeg gikk glipp av et helt essensielt og bærende element i handlingen. Jeg betviler det imidlertid sterkt.

Plotet går i hovedsak ut på at Reuben Tishkoff (Elliott Gould) blir snytt for en partnerandel i Willy Banks (Al Pacino) nye hotellprosjekt. Dette tar nær knekken på ham, og Danny Ocean og de resterende kumpanene hans bestemmer seg for å hevne dette. For å få til dette må gjengen faktisk alliere seg med sin tidligere fiende Terry Benedict (Andy Garcia). Når dette er på plass begynner en intrikat og uoversiktlig planlegging, som involverer alt fra utplassering av en jordskjelvmaskin til sabotering av en hotellanmelders opphold. Innimellom løpes det i ganger, når man ikke tar en komplett uforståelig avstikker til Mexico der det er et arbeideropprør på en terningfabrikk. Revenge is a funny thing er filmens tagline, men det er det jo så langt fra. Alle vet jo at hevn er en rett som helst bør serveres kald, men dette er bare filmatisk kaldt.
Teknisk får jeg en sterk Casino-følelse. Dette har nok utelukkende noe med de rene omgivelsene å gjøre, Casino er jo vanvittig mye bedre. En annen ting er fargebruken og noe annet udefinerbart som får meg til å bli usikker på tidsfastsettelsen for filmen. En scene er gul, en annen grønn og en tredje blå. I filmen foregår det en screening av en Oprah Winfrey-episode på TV som etter sigende skal være fra 1986. Men det er få andre holdepunkter å henge dette på, innimellom virker kulissene betydelig eldre. Dette inntrykket styrkes av klipping og kameraføring, som innimellom nesten kan minne om Don Siegels byfilmer fra 70-tallet. Samtidig er det høyteknologi som bare kan være fra våre dager. Det som irriterer meg med filmteknikken er ganske høy og hyppig bruk av delte bildeflater og parallelle handlingselementer. Spesielt har jeg vanskelig for å se poenget når ett og samme bilde er delt i tre deler. Irritasjonsspiralen vokste i meg — jeg skjønner heller ikke helt dette med navngivningen på oppfølgerne. Det er greit nok at de var 11 i originalen, men er de 13 nå? Det gjøres det i så fall ikke noe nummer (!) ut av. Det hadde vel strengt tatt vært bedre med andre uavhengige titler. Jeg har en sterk følelse av at dette må være den dårligste treeren i år, og jeg ber intenst om at Soderbergh bruker sitt kreative talent på å finne tilbake til mer spennende ting enn dette i fremtiden.