Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

Monks - The Transatlantic Feedback (2006)

Det å lage en dokumentar om musikk eller om spesielle strømninger, band og kulturelle retninger er en vanskelig sak. Vinklingen har alt å si, og de beste tingene jeg har sett innenfor rockumentar-genren er de virkelig engasjerte sakene. De som tar form av og er lagt av virkelig fans. Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at regissørene Lucia Palacios og Dietmar Post er virkelig fans av The Monks. Det er bare det at dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback mer virker som et historisk portrett enn en virkelig fanfilm. Filmen fokuserer vel mye på bandets forhistorie, medlemmenes utplassering som amerikanske soldater i Tyskland på begynnelsen av 60-tallet, og følger historien slavisk til gruppens oppløsning i 1967. I mine øyne hadde filmen hatt godt av å fokusere på bandets kultfenomen 30 år etter, og også mer på det rent musikalske. Det blir for mange guttehistorier fra brakka flere år før bandet så dagens lys, og litt for lite av andre rammer å plassere dem inn i. Derfor faller dokumentaren ganske fort sammen for min egen del, men det er liten tvil om at The Monks er et fascinerende og banebrytende prosjekt. Jeg skal sjekke ut den ene platen de ga ut i 1966, Black Monk Time, og også den doble tribute-skiva som ble sluppet tidligere i år.

The Monks sprang ut av bandet Torquays som turnerte tyske nattklubber i første halvdel av 60-tallet. De skilte seg lite fra andre band på den tiden, men eksperimenterte litt for seg selv uten at det skjedde noe spesielt med det. To nylig uteksaminerte tyske designere, Niemann og Remy, møtte bandet og foreslo en helt ny retning. Disse to har nok hatt den største innflytelsen på bandet, og var nok mer opptatt av ren formgiving og avantgarde enn andre popkulturelle på denne tiden. The Monk ble et av verdens første designerband. Alt fra The Monks‘ spesielle utseende, munkeklipp og munkekapper, til den nye musikken de skulle lage, ble slik jeg forstår det, diktert av disse to opplyste herremennene. Bandet selv virker ikke å ha den bevisste holdningen til at de var et prosjekt, selv om de selvfølgelig har insett hva som skjedde i ettertid. Bandet, bestående av Gary Burger (gitar), Larry Clark (orgel), Dave Day (banjo), Eddie Shaw (bass) og Roger Johnston (trommer), skapte en svært karakteristisk og uhørt musikk basert på tunge rytmer, lite melodi, repetisjoner, minimalisme, masse koring, feedback og surrealistiske, men lekne tekster. Å sidestille The Monks med for eksempel Velvet Underground er ikke så veldig galt, selv om sistnevnte selvsagt var noe senere med å utvikle et slikt lydbilde. Alt i alt presenterte The Monks et uttrykk og en musikk som ikke bare var 4 år for tidlig ute, men først 20 år senere gjorde seg bemerket som en inspirasjonskilde for nye band. Å se bandet gjenforenes i 1999, med folk som Jon Spencer som tilhører, er flotte saker. Jeg gliste helt uten å vite det ved synet av disse gamle mennene som lirer av seg låter som fortsatt, eller forresten; akkurat nå, lyder helt moderne.

Jeg kan ikke helt anbefale dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback på grunn av en kjedelig og forutsigbar oppbygning og litt for lite engasjement. Jeg skulle gjerne sett andre musikere uttale seg, jeg skulle likt å følge bandets påvirkning og kanskje enda mer av og om bakmennene (som av uvisse grunner nektet å stille opp i filmen). Det jeg kan anbefale er musikken, og heldigvis er det en del av den i filmen. The Monks låter tøft, tett og friskt. Enkelte i filmen trekker linjer helt frem til teknologisk musikk, noe jeg personlig synes er litt drøyt, men det er liten tvil om at The Monks spilte musikk verden ennå ikke var klar for, og at de har hatt innflytelse på punk, industri, garage, metal og eksperimentell musikk. Mye form, lite innhold, og fantastisk bra!

American Hardcore (2006)

American Hardcore har endt opp som en intens forelesning av en nesten litt for engasjert foreleser. Jeg så filmen med regissørbesøk og de kunne avsløre at de rett før Sundance satt igjen med sju timer materiale som skulle klippes ned til 100 minutter. His de bare hadde fulgt ideen bak hardcore og laget den kort og rett på sak, ville det ikke vært noe problem. I stedet skal hele Amerikas hardcore-historie fra ‘80 til ‘86 fortelles gjennom intervjuer og obskure konsertoppak og i lengden blir det mye prat, mye masete musikk med dårlig lyd og til tider flytter ikke filmen seg av flekken. American Hardcore er blitt nok en dokumentar hvor grunnhistorien er det mest interessante; det skal bare fortelles vel mye på kort tid. Dessuten er det litt slitsomt når det kun klippes mellom talking heads-intervjuer og gamle konsertopptak. Samtidig gir den et interessant blikk inn i en kultur som egentlig var over før den begynt. Filmen har et veldig godt utgangspunkt og det er en utrolig bevegelse disse banda satt i gang. Det lå ingen drøm om å bli kjent eller tjene penger her, det snakket man ikke om en gang. Alt som betydde noe var å gjøre opprør, få sagt det man mener og være det motsatte av de rådende normene i landet på denne tiden. Det var en sterkt politisk standpunkt og en unnskyldning til å drikke.

Dokumentarer blir ofte kritisert for å være ensidige og ikke være interessert i høre den andre siden i saken. I American Hardcore er absolutt ikke dette et problem. Vi er jo ikke interessert i å høre hva politiet har å si om saken. Eller politikere for den saks skyld. Hele poenget er å fortelle historien gjennom de folkene som var med på dette. Derfor er det heller ingen forteller i filmen, noe som fungerer både på godt og vondt. Godt fordi det er mer interessant å høre det fra førstehåndskilder, vondt fordi man blir litt lei av disse menneskene etterhvert. Det er i hovedsak ikke deres egen feil, men filmens ustruktur. Det er ikke noe system her. Hvis man for eksempel ser på den fantastiske Metal: A Headbangers Journey er den mer strukturert i oppbygging og klarer derfor å fortelle hele historien i et behagelig tempo. American Hardcore haster av gårde, etterhvert gjør den et forsøk på dele det hele inn geografisk og ser på de ulike scenene i de største byene.

Dette burde kommet før og vært mer ryddig. Filmen også hovedfokus på noen band, men også dette kunne vært mer tydelig. Vi får et inntrykk av at band som Black Flag, Bad Brains og Minor Threat er de viktigste, men når var de viktig og for hvem? Det er egentlig ingen kronologisk fortalt historie i det hele tatt her, derfor blir det også vanskelig å henge med. Når det så plutselig sier stopp rundt ‘85-’86, så ihvertfall ikke jeg det komme. Arkivfoto og video er selvfølgelig alltid interessant men, som resten av filmen, brukes dette sporadisk og ofte helt uten poeng. Plutselig snakker man om et band, så ser man liveopptak fra noe helt annet om ikke følges opp. Det er kult å se alle disse opptakene for de gir et unikt innblikk i hvordan det var på disse konsertene, men de må brukes med omhu. Nå var ikke dette filmens største problem, for disse tingene er svært interessante å se og vitner også om denne tanken om at dette måtte dokumenteres slik at flest mulig kunne se det.

Jeg må ærlig innrømme at det føles kjipt å kritisere en slik film, nettopp fordi dette er en viktig del av musikkhistorien. Ja, historien generelt. Derfor er American Hardcore verdt å se også. Den er av og med folk som virkelig brant for dette og gjør det den dag i dag. Dessuten er dette i det store en liten, men svært innflytelsesrik del. American Hardcore tar vare på en arv som fremdeles er svært tydelig i dag. Derfor er det utrolig synd at dokumentaren ikke er litt mer strukturert. Men for all del, det er masse bra her og det er en forelesning du ikke vil gå glipp av. Dessuten er det ikke hver dag man får se Henry Rollins banke opp en tilskuer.