The Last Hurrah (1958)

Et manus basert på en roman av Edwin O’Connor er grunnlaget for denne fine filmen. En leken regi fra John Ford gir oss en skildring av ordfører Frank Skeffingtons siste valgkampanje, krydret med lun irsk humor og dyptgående sentimentalitet. Spencer Tracy topper det hele med en glitrende rolletolkning.

Skeffington er en tøff, men sentimental politiker av den gamle skolen. Han tror på ordspråket om at det er den sterkestes rett som gjelder og er ikke i tvil om hvem dette er. Han står for et godt styresett (innen rimelighetens grenser) og baserer seg på “forhandlinger” for å oppnå resultat, politisk mer kjent som “kompromiss”.

Med en synlig affeksjon på grensen til idolisering av sin protagonist, gir Ford oss en bitende og ironisk forestilling hvor Skeffington har bukta og begge ender. Når helten rekrutterer sin unge nevø inn i ordførerkampanjen i en slags opplæring, overbeviser han lett den unge - og kanskje også publikum - om at det hele bare er et spill. Når han elegant håndterer sine medarbeidere og tilhengere under en likvake som egentlig er et valgmøte, fremstår han utelukkende som edel og god. Og når han valser opp med sine argeste republikanske motstandere etter å ha brøytet seg vei inn i deres private klubb, får han det til å høres som om alle unntatt Skeffington selv er fullstendig på feil jorde.

Faktisk er Ford og manusforfatter Frank S. Nugent så vennlig overfor hovedpersonen at man leter forgjeves etter en grunn for at noen skal kunne tro at han er en kjeltring. Langt ondere og skurkeaktige er hans motstandere - Basil Rathbone som banksjef og John Carradine som avisredaktør. Og motkandidaten hans i valgkampen fremstilles så farseaktig tomsete av Charles Fitzsimmons at man bare blir helt satt ut av at det er han som vinner. Så ikke velgerne hvem som sto for sannheten?

Men alt dette, i tillegg til en uforholdsmessig lang scene hvor protagonistens liv er i ferd med å ende, oppveies av Tracys egen slue sjarm og hans medskuespilleres følelsesfylte innsats. Edward Brophy spiller den naive idoldyrkeren og står for humoralibiet og Pat O’Brien er fin som den sindige strateg. Wallace Ford og Jane Darwell er (selvsagt) med og leverer fine tolkninger av irske karakterer.

Dette er kanskje et sentimentalt og ensidig bilde av en politisk leder, men det finnes absolutt verre forbrytelser enn å fremkalle følelser i en film fra et politisk miljø. Og dét, kombinert med mye humring, er det man får servert her.