Hot Fuzz (2007)

Vår tid er virkelig en tid for nerdenes hevn. Gutta som lekte Luke Skywalker og Han Solo, snakket klingon, fanget spøkelser med Bill Murray og bygde opp et betydelig popkulturelt referansenivå er nå godt etablert i godt betalte jobber. Nerdenes interesser har ikke forsvunnet og etter hvert har det blitt etablert, om ikke en kultur, så i det minste et større marked for disse interessene. Typisk Tor Andre skriver også om dette i en post om det nye nerdemagasinet Geek Monthly. Det skal ikke mye til for å forstå hvor Edgar Wrights sympatier ligger. Tidligere regissør/forfatter bak referanseserien “Spaced” og den geniale rom-zom-com’en Shaun of the Dead lager parodier med en fanboys hjerne og en nerds hjerte. Hver eneste scene er pepret med referanser til 70-, 80- og 90-tallets amerikanske filmkultur, og i mannens seneste verk, Hot Fuzz er det kanskje enda mer tydelig enn tidligere.

Hot Fuzz er en britisk versjon av de siste 20 årenes amerikanske “buddy cop”-filmer som Point Break, Bad Boys II, Lethal Weapon og Die Hard. Den er parodisk, men ikke uten den nødvendige respekten for opphavskildene som også Shaun of the Dead hadde til zombie-genren. Mitt problem med filmen er at jeg ikke lot meg fenge like mye av humoren denne gangen. Hot Fuzz er rett og slett en mindre morsom film enn jeg hadde forventet. Det betyr ikke at den ikke er morsom, men den er langt mer actiondrevet enn basert på humor. Dette er da også det eneste jeg har å utsette på Wrights tredje spillefilm. Samspillet mellom de to hovedrolleinnehaverene Simon Pegg og Nick Frost sitter som vanlig som en kule, actionsekvensene fungerer overraskende bra, og den tidvis hektiske klippeteknikken, samt Wrights signaturiske sceneoverganger er alt med på å binde sammen en historie som langt på vei er helt usannsynlig. Filmen er spekket med gjenkjennelige (og ugjenkjennelige) ansikter, scener og in-jokes som antagelig de færreste vil plukke opp. Faktisk så utgjør det en del av leken det er å se denne typen film, og gjør garantert gjentatte gjensyn med filmen minst like gledelig som den første.

London-politimannen Nicholas Angel er en virkelig god politimann. Faktisk så god at han setter resten av London-politiet i et dårlig lys. Hans sjef og kolleger får han derfor overflyttet til den søvnige landsbyen Sandford. I Sandford kjenner alle alle og små lovbrudd blir gladelig oversett til “alles beste”. Politimesterens sønn, Danny Butterman (aka Nick Frost i den rollen han kan best - dvs. som seg selv), nesegrus av beundring for politimannen fra storbyen, ender opp som Angels sidekick. De lærer hverandre litt av hvert om livet, men snart merker Angel at Sandford kanskje ikke er helt som andre steder. Fundamentet i byen virker å være basert på løgn og konspirasjon. Noe en rettmessig politimann ikke kan la gå upåaktet hen. Filmen henter her en anelse inspirasjon fra Wicker Man, og derfra og inn er ikke dette bare en av de filmene som antagelig kommer til å glede meg mest i år, men også en av de bedre actionfilmene av den gamle skolen på en stund.

En av de mer fornøyelige tingene med måten Edgar Wright forteller sine historier er at han til stadighet gir oss både pekepinner og enkelte ganger forteller oss direkte hva som skal skje. Dette gjøres ofte i selve filmreferansene og i Hot Fuzz er det først og fremst Point Break det refereres til. Bare en ekte fan kan parodiere slikt, samtidig tilbe actionformen og la den bli bensin til motoren som holder fortellingen og spenningen i live. En annen ting er den erkebritiske stilen som føres i filmen. I Shaun of the Dead søker våre helter tilflukt i den mest britiske av alle bastioner: puben. I Hot Fuzz er det den harmoniske og tilsynelatende harmløse britiske landsbygda som portretteres. NRK’s britiske lørdagsserie “Heartbeat” er farlig nærme stemningen og miljøet i Sandford. Hot Fuzz spiller på de riktige klisjéene, beholder den morsomme dialogen filmen gjennom og er akkurat så smart, men gjennomskuelig at man får det man forventer. Trikset Wright klarer så utrolig mye bedre enn de fleste andre er å gi litt ekstra, akkurat da man skulle tro at vitsen, referansen eller klisjéen ikke kan brukes mer, vris kluten en ekstra gang rundt. Det er akkurat denne vrien som holder liv i filmen og da den ene scenen som så åpenlyst og frekt er rappet fra Point Break dukker opp langt senere enn man skulle tro så hopper actionhjertet mitt over det neste slaget, og jeg må rødmende innrømme at jeg ble underholdt. Nok en gang.

Snakkende biler og fåmælte politifolk

Jeg tok to på rappen på kino søndag kveld. Led av litt filmabstinens etter to mediafrie dager på hytta, i tillegg var jo dette to filmer jeg faktisk hadde lyst til å se. Og begge to var faktisk også bra.

Biler (Cars, 2006) [IMDb]

Og Pixar har nok gjort det igjen. Selv om - hvis jeg skal være helt ærlig - det har gått litt nedover siden Oppdrag Nemo. De Utrolige er nesten like bra som sistnevnte (sønnen min liker De Utrolige bedre enn Nemo), og Biler kommer igjen litt bak De Utrolige. Men seriøst, dette er likevel kvalitets animasjon. Og så mye! To timer med fantastisk detaljrikdom og en flott historie dette også. I tillegg virker det jo som om de hadde så mye på lager at de måtte fylle opp rulleteksten med masse bonusmateriale og homager til sine forrige filmer. Jeg gir meg egentlig ende over for den uttrykksfullhet de har klart å utstyre disse metallklumpene med. Dette er selvsagt umulig utenfor animasjonsuniverset, i Pixars verden blir nemlig metallet mykt, fjæringene blir på en måte flerleddet, og til og med hjulgummien kan benyttes til å uttrykke følelser. Videre til den norske dubbingen — jeg er av de som syns det faktisk er morsomt når det er Jon Herwig Kløtsjen og Kjell Chr. Rygge som kommenterer billøp - og stemmene faktisk er ved, ja nettopp. Som vanlig i Pixars ånd er det flotte sidekarakterer også her. Bill, Lynet McQueens rustne slepebillvenn, er flott (og ikke for slitsomt) stemmegitt av Autofils Jan Erik Larsen. Til slutt — ser man forbi hele denne historien med racerdebutant Lynet, sleipe selvsikre utfordrere og at de gamle er eldst, så er jo hele greia egentlig en hyllest til småby-Amerika og Route 66! Tøft!

URO (2006) [IMDb]

Dette er finfine greier det også. Jeg syns det er mye bra norsk nå! I sommermånedene hadde jeg f. eks. Den brysomme mannen øverst på listen min. Denne vil riktignok ikke toppe augustlisten, men for all del. Det er f. eks. en rekke glimrende skuespillerprestasjoner her. Nicolai Cleve Broch i tittelrollen syns jeg leverer en flott innsats. Det er selvsagt fullt mulig at karakteren han fremstiller, HP, aldri kunne ha opptrådt slik, men det bryr jeg meg mindre om. Nicolai leverer, han. Og Ane Dahl Torp er som vanlig god. I særklasse fremstår imidlertid bareier / forretningsmann / narkobaron / Anepappa og ikke minst golfspiller Bjørn Floberg. Norges definitive Badguy. Skal jeg trekke ned på noen av karakterene, så er det muligens HPs sjef. Greia her er altså at HP har kriminell bakgrunn og har kommet seg på rett kjøl gjennom å tre inn i URO-patruljen. I hvertfall oppfattet jeg det slik. Hans sjef har tydeligvis dette prosjektet, og HP som sine hjertebarn. Hans engasjement i saken virket til tider noe overdrevet og litt uten substans, men dette trekker lite ned på helheten. Selve historien ellers mangler det lille ekstra, det er et nokså ufarlig spor regissøren følger her. Ingen bomber underveis, eller twist & turns som snudde det hele på hodet. Og hvorfor skulle det nå være det? Hvorfor ikke gjøre dette helt streit. Og med det lykkes for så vidt Faldbakken til fulle. Han skildrer et for meg temmelig ukjent norsk storbymiljø på tøft vis. Kamerabruken er i begynnelsen veldig håndholdt og ristende, men det går over, og merkes etterhvert egentlig ikke som stressende. Stort sett tett og fin regi gjør at dette slett ikke sporer av, men har en god utvikling fra start til mål. Helt OK film!