Ocean’s Thirteen (2007)

2007 er altså året for treere. Spider-Man 3, Pirates of the Caribbean: At World’s End, Shrek 3 og Ocean’s Thirteen. Rush Hour 3 er vel også rundt hjørnet. Når filmer får sin andre oppfølger er det gjerne storproduksjoner det er snakk om, og det må man i høyeste grad si at Ocean’s 13 er. Den uavhengige filmskaperen Steven Soderbergh fortjener respekt for sin allsidige filmproduksjon, fra lavbudsjetts undervurderte filmer som Bubble eller The Limey til megaproduksjoner som denne trilogien eller for den del Erin Brockovich. Hadde det ikke vært for det litt tilfeldige møtet med George Clooney i 1997 ville muligens karrieren sett annerledes ut? Spekulasjoner, men nevnte George er i hvertfall med her som Danny Ocean for tredje gang.
Den første filmen i serien er vel egentlig OK nok. Stjernelaget som ble mønstret var vel noe av drøyeste noen gang. I tillegg klarte Soderbergh faktisk å lage en film som overgikk originalen på mange punkter. Adskillig mindre vellykket var oppfølgeren, der man beveget seg ut på litt mer ukjent (hav) på flere måter, med handlingen lagt til Europa. Ingen tvil om at skuespillerne trivdes sammen fortsatt, men kosen var mest intern og dessverre ikke til glede for publikum. Et trist mellomspill. Ryktene om at den nyeste filmen går litt mer tilbake til røttene fikk meg nyllig til å oppsøke kinosetet. Og handlingen er igjen lagt til Las Vegas. Heldigvis? Jeg vet ikke, fordi denne filmen er fullstendig uten nerve og må være en av de desidert kjedeligste heist-filmene gjennom tidene. Melodramatikken i f. eks. Rififi fremstår som neglebitende intens i forhold til denne. I tillegg prøver filmen å være så overdrevent cool at kinovaktene bare burde slippe inn menn i Versace-dresser og med gråstenkt hår. Kvinner kan heller ikke finne glede av denne usensuelle filmen, de mannlige hovedrolleinnehaverne er så anonyme og kjønnsløse at David Paymers karakter lett blir den mest interessante personen. Jeg ankom to minutter ut i filmen, og tar forbehold for at jeg gikk glipp av et helt essensielt og bærende element i handlingen. Jeg betviler det imidlertid sterkt.

Plotet går i hovedsak ut på at Reuben Tishkoff (Elliott Gould) blir snytt for en partnerandel i Willy Banks (Al Pacino) nye hotellprosjekt. Dette tar nær knekken på ham, og Danny Ocean og de resterende kumpanene hans bestemmer seg for å hevne dette. For å få til dette må gjengen faktisk alliere seg med sin tidligere fiende Terry Benedict (Andy Garcia). Når dette er på plass begynner en intrikat og uoversiktlig planlegging, som involverer alt fra utplassering av en jordskjelvmaskin til sabotering av en hotellanmelders opphold. Innimellom løpes det i ganger, når man ikke tar en komplett uforståelig avstikker til Mexico der det er et arbeideropprør på en terningfabrikk. Revenge is a funny thing er filmens tagline, men det er det jo så langt fra. Alle vet jo at hevn er en rett som helst bør serveres kald, men dette er bare filmatisk kaldt.
Teknisk får jeg en sterk Casino-følelse. Dette har nok utelukkende noe med de rene omgivelsene å gjøre, Casino er jo vanvittig mye bedre. En annen ting er fargebruken og noe annet udefinerbart som får meg til å bli usikker på tidsfastsettelsen for filmen. En scene er gul, en annen grønn og en tredje blå. I filmen foregår det en screening av en Oprah Winfrey-episode på TV som etter sigende skal være fra 1986. Men det er få andre holdepunkter å henge dette på, innimellom virker kulissene betydelig eldre. Dette inntrykket styrkes av klipping og kameraføring, som innimellom nesten kan minne om Don Siegels byfilmer fra 70-tallet. Samtidig er det høyteknologi som bare kan være fra våre dager. Det som irriterer meg med filmteknikken er ganske høy og hyppig bruk av delte bildeflater og parallelle handlingselementer. Spesielt har jeg vanskelig for å se poenget når ett og samme bilde er delt i tre deler. Irritasjonsspiralen vokste i meg — jeg skjønner heller ikke helt dette med navngivningen på oppfølgerne. Det er greit nok at de var 11 i originalen, men er de 13 nå? Det gjøres det i så fall ikke noe nummer (!) ut av. Det hadde vel strengt tatt vært bedre med andre uavhengige titler. Jeg har en sterk følelse av at dette må være den dårligste treeren i år, og jeg ber intenst om at Soderbergh bruker sitt kreative talent på å finne tilbake til mer spennende ting enn dette i fremtiden.

Rundbordsanmeldelse, runde 8 - oppfølgere: Spider-Man 2 (2004)

Rundbordsanmeldelsene har kommet fram til runde 8, som har som tema: Oppfølgere som er bedre enn originalen. I den forbindelse har jeg landet på det kontroversielle valget Spider-Man 2 vs Spider-Man.

Neida. Dette blir nok ingen veldig kontroversiell anmeldelse / analyse. Mange er nok enige i min konklusjon her, samtidig som at vi slett ikke snakker om noen form for utklassing. Vi kan nemlig starte med å studere rottentomatoes.com. Prinsippet denne siden er basert på er at man samler inn anmeldelser og oppsummerer - er man positiv eller negativ til filmen? Dette resulterer så i en friskhetsgrad på tomatene. Spider-Man scorer 90 pst (182 anmeldelser), mens Spider-Man 2 oppnår 93 pst (228). I tillegg oppsummeres også en omforent karakterscore, som fordeler seg med hhv 7,6 og 8,3 i toerens favør. På IMDb-barometeret, som i noe større grad gir uttrykk for popularitet enn kvalitet, i det minste sammenlignet med rottentomatoes.com, har filmene pr i dag en score på 7,4 og 7,8. Ut fra dette er det liten tvil om at alle de ovennevnte resultatene er ganske sterke.
Men i dag er det altså utelukkende min vurdering som gjelder.

Det man bør huske på i de fleste (mange) tilfeller hvor man skal vurdere en oppfølger, er at den kanskje ikke ville ha blitt det den er uten nettopp en foregående original. Oppfølgeren er i den luksuriøse situasjon at den kan basere seg på det stoffet den første filmen la fram, bygge videre og utvikle dette og samtidig lett finne plass til å trekke inn andre nye, spennende elementer. Spørsmålet blir dermed om det er mulig å vurdere en oppfølger helt på egne ben, og om dette i så fall har noen hensikt? I ytterste konsekvens — kunne oppfølgeren i noen tilfeller ha kommet først?

Dette blir kanskje en noe søkt problemstilling, men jeg syns det likevel er viktig å huske på den arven oppfølgere oftest skal ivareta. I mitt hode ser jeg nok mest på utviklingen fra originalen til oppfølgeren, og på de elementene som har blitt mer styrket.
Den første filmen er altså, bare så det er sagt, i mine øyne en meget god superheltfilm. Ja, en meget god film generelt. Oppfølgeren finner sted omlag to år senere, og Peter Parker (Tobey Maguire) har valgt å ofre seg for rollen som Spider-Man med alt dette medfører av forsakelser. Allerede ganske tidlig i filmen blir vi introdusert for de kvalene det har medført for Peter å ofre sin elskede Mary Jane (Kirsten Dunst) på forbryterbekjempelsens alter. Og sannelig klarer ikke regissør Sam Raimi (som også hadde originalen) på en ganske så brilliant måte å gi oss et dypdykk i de følelsesmessige irrgangene til en superhelt. Det viser seg nemlig at Peter ikke klarer å adskille sine egne følelser fra jobben som Spider-Man. Dette gir for meg en ny dimensjon til superheltuniverset. Dette blir noe helt annet enn Supermanns kryptonittproblemer.

I tillegg er det kjør på andre områder også. Studiene får unngjelde, og jobben som pizzabud er også krevende. Når vi nå godt vet hvem Peter Parker er, og kjenner Spider-Mans opprinnelse, kan regissøren dermed pøse på med slik herlig karakterbygging. Ikke nok med det, på en fin måte klarer man også å legge mer dybde til de nødvendige birollene. Mary Jane har sine problemer, Harry Osborn (James Franco) har sine nevroser. Uten at disse på noe sted tar glansen fra filmens egentlige hovedperson, er de med og underbygger det hele.

Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds?

Filmen fortsetter også der den første slapp når det gjelder skurkerollene. Jeg syns det er et gjennomgående trekk med disse figurene i Spider-Mans verden at de ikke er onde i utgangspunktet. Stort sett har de bare vært feil mann på feil sted, og får unngjelde for det. Det er mulig at de er disponert for stormannsgalskap noen og enhver av de, men er kanskje dette noe som gjelder for de fleste av oss i en gitt situasjon? Jeg føler i det minste at dette i hvertfall gjelder for Dr. Otto Octavius (Alfred Molina). Fordi dette er basert på en tegneserie, kan selvsagt folk nettopp ha sånne navn. Men det ironiseres lekent med dette når redaktøren i The Daily Bugle utbryter: Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds? Den godeste Otto er i utgangspunktet en seriøs, hardt arbeidende og høyt intelligent forsker med en kone som han elsker og som elsker ham. Rett og slett en hyggelig fyr som blir offer for et skjebnesvangert uhell. Tilsvarende argumentasjon kan legges til grunn for The Green Goblin fra den første filmen, og faktisk også de som dukker opp i den tredje filmen som ellers ikke er et tema denne gang.

Og så har vi actionsekvensene. Vi hadde vår suverende dose i den første filmen, for eksempel da den grønne gnom angrep folkemengden, husvegger raste sammen og Mary Jane hang i en… tynn tråd. Så bra som dette enn var, så er det uhyggelig mye flott CGI-action i oppfølgeren. Måten man har fått bevegelsene til Doc Ock til å se naturlige ut er rett og slett fantastisk. Hvis man får hakeslepp allerede i den første laboratoriesekvensen, så sitter man i grunnen med åpen munn ganske lenge. Dette er imponerende både lydmessig og visuelt.
Det som derfor til slutt gjør denne oppfølgeren til en bedre film er nok altså først og fremst selve historien. De følelsesmessige kvalene tar superheltrollen til en ny dimensjon. Peter Parker må få livet sitt på plass før hans alter ego kan fungere som best. Dette er bra saker! Legger vi til en mer sammensatt skurkerolle og enda mer eksepsjonelle spesialeffekter, ja så har vi en vinner i min bok.
Det som etter denne var så synd, var at forventningene til den tredje i serien (kombinert med en lovende trailer for denne) ble skrudd så i været.

John Wyndham-trilogi: Village of the Damned, Children of the Damned, The Day of the Triffids

Village of the Damned (1960) * Wolf Rilla [IMDb]

En tidvis faktisk skremmende, og vellykket, adaptering av John Wyndhams roman The Midwich Cuckoos. Gjøkens kjennetegn er jo som kjent at den legger egg i andres reder, plotet er nemlig som følger: Innbyggerne i Midwich, en liten engelsk landsby, faller plutselig i en dyp søvn som varer i 24 timer. Når de våkner, finner de at rundt ett dusin av stedets kvinner har blitt gravide. Barna fødes etterhvert, og tas opp i familiene som vanlige familiemedlemmer. Men — alle barna ser like ut, med lyst blondt hår. De besitter også en eller annen form for overlegen intelligens eller telekinetiske evner. Gordon Zellaby (George Sanders) er fysiker og gift med Anthea (Barbara Shelley). Gordon involveres tett i saken, da hans kone har født den gutten som ser ut til å være barnas leder. Han tar på seg oppgaven å gi dem utdanning, og oppdager snart at de ikke har fredelige hensikter. Barnas planer er intet mindre enn verdensherredømme, rett og slett. Etter å ha oppdaget hvor skrekkelig onde småtrollene er, ser han ingen annen utvei enn å ta livet av alle sammen. Dette går imidlertid ikke helt på skinner.

Beware the Stare!

Sanders virker kanskje noe ubekvem i den utadvendte rollen han bekler, kanskje på grensen til det kunstige. Dette kompenseres imidlertid, og vel så det altså, av den bisarre stemningen som de creepy barna skaper. Denne lavbudsjettfilmen ble en kjempesuksess, og ble forløperen til en rekke demoniserte-barn-i-skurkerollen-filmer. The Omen faller naturlig på tungen her. Etter min mening er Village of the Damned faktisk en svært bra film også i dag. Filmen fikk også en direkte oppfølger, se under :)

Children of the Damned (1963) * Anton Leader [IMDb]

Siden den første filmen ble en nokså uforbeholden suksess og raskt tjente inn 5 ganger produksjonskostnadene, bestemte man seg for en oppfølger. Man var ikke bedre dengang enn nå, slik sett. I tillegg la man like godt til grunn samme roman som basis, men litt måtte man jo såklart endre. Og det som kanskje var det mest urovekkende og skremmende med den første filmen, er vel at barna er så like? En slags konform ondskap som gjenspeiles i det ytre. I den grad denne oppfølgeren feiler, så er det nettopp på det punktet. Her er det nemlig et slags fargerikt fellesskap, en multietnisk sammensetning av de små rakkerne til en tankelesende sekstett. I utgangspunktet er disse spredt over hele verden, men noen forskere begår etterhvert genistreken å bringe dem sammen. Sånn rent bortsett fra tilblivelsen av barna er likhetene mellom originalen og dens oppfølger mange. De voksne prøver å straffe barna når de oppdager uforskammethetene — og vi snakker ikke akkurat om husarrest — mens barna på sin side naturlig nok motsetter seg dette. Filmen tilfører altså ikke konseptet noe som helst nytt, men at den er veldig bra laget, dét skal den godeste Leader ha.

The Day of the Triffids (1963) * Steve Sekely [IMDb]

Den tredje adapteringen av Wyndhams romaner førte til en brukbar, om enn noe ujevn sci-fi/horror. Filmen baserer seg på Wyndhams mest kjente bok med samme navn. Størstedelen av jordens befolkning har mistet synet etter å ha sett på det sterke lyset fra en enorm meteorsverm. Meteorene har også bragt med seg plantesporer, som vokser seg til store kjøttetende planter. Disse formerer seg i hopetall og truer med å ta over jorden. De menneskeetende plantene, som kalles Triffider og ligner på overvokste broccoli, lever Herrens glade dager der de fråtser i blinde mennesker som ikke kan forsvare seg. En amerikansk sjømann Bill (Howard Keel), som har ligget på sykehus, blir leder for en umake gruppe mennesker som på en eller annen måte har sluppet unna blindheten. Sammen tar disse et endelig oppgjør med ugresset. I et parallelt plot leter marinbiologen Tom (Kieron Moore) og hans kone Karen (Janette Scott) etter en vitenskapelig løsning. Filmen er stort sett interessant, men helhetsinntrykket trekkes noe ned av langdryge romantiserende sekvenser. Den er hele tiden tankevekkende og tidvis faktisk litt skummel. Mest fordi Triffidene faktisk er mer effektive enn de har noen som helst rett til å være. Det er også alltid interessant med filmer som ikke nødvendigvis viser aliens som små grønne menn.
PS Til denne filmen hører denne historien med: Howard Keel var kjent for sin dype baryton. For at denne skulle komme til sin rett i filmen, skrev han selv om hele sin egen dialog fordi han var misfornøyd med manusforfatter Yordans forsøk.

Imbesile politimenn, rosa pantere, gule tjenere, fantomer og Peter Sellers!

The Pink Panther (1963)

Bare for å klargjøre en vesentlig ting først, for de som har glemt det, så er den “Rosa panteren” en stor diamant. Inni denne er det en misdannelse i form av en … ja, nettopp. Diamanten jaktes på av “The Phantom”, en notorisk tyv spilt av David Niven. Fantomet igjen jaktes på av Inspector Clouseau (Peter Sellers). Dette er i all vesentlighet tematikken og plotet i den første filmen. Så har vi lagt akkurat det på plass. 1963, for øvrig et år som har satt spor etter seg på flere måter, var det året vi første gang ble presentert for Henry Mancinis berømte tema The Pink Panther (ba-doo, ba-doo, ba-doo-pa-doo-pa-doo). Mancini fikk med seg en Oscarnominasjon det året for beste filmmusikk.
Clouseau er en fransk kriminalinspektør, i for stor frakk, som lever i sin egen verden fullstendig upåvirket av realitetene rundt ham. Peter Sellers perfeksjonerte denne rollen gjennom flere filmer helt fram til sin død. Etter dette er det gjort forsøk fra andre skuespillere på å hoste liv i rollen, bl. a. fra Roberto Benigni [IMDb] og nå sist fra (sukk) Steve Martin [IMDb]. De vil selvsagt aldri kunne lykkes.
I den første filmen foregår handlingen for det meste på vintersportsstedet Cortina D’Ampezzo, der en rekke celebriteter ferierer. Så også en indisk prinsesse, spilt av Claudia Cardinale, som er eier av “The Pink Panther”. Ikke uventet er også det notoriske Fantomet tilstede som gjest på hotellet. At Clouseau liksom aldri er ute helt i riktig tid, kan muligens forklares med at Clouseaus kone (Capucine), er Fantomets elskerinne og kan tipse ham i forkant.
Sellers etablerer seg i rollen som Clouseau allerede her, selv om han har en mindre rolle enn andre karakterer. Masse moro, men også litt for mye preget av den uskyldige romantikken som preget begynnelsen av 60-tallet. Ikke noe galt i det alltid, men alt i riktig monn. Innimellom drar filmen noe ut, og jeg merker at forviklingskomedie ikke er så morsomt nå som det sikkert var den gang.

Favorittscene: Clouseau i baren. Han lener seg mot peisen og brenner seg på hånden, hvorpå han umiddelbart stikker den ned i sidemannens ølglass. Der blir den selvsagt sittende fast.

A Shot in the Dark (1964)

Oppfølgeren er, foruten nettopp å være en oppfølger, basert på et skuespill. Stykket “L’idiote” av Marcel Achard åpnet i Paris 1960. Dette stykket ble igjen skrevet om av Harry Kurnitz og oppført på Broadway under tittelen A Shot in the Dark. Filmen introduserer for øvrig Cato (Burt Kwouk) som Clouseaus orientalske tjener, en karakter som utvikles videre i filmene som kommer.
Maria Gambrelli (Elke Sommer) er en tjenestepike som beskyldes for å ha myrdet kjæresten sin. Clouseau får ved en inkurie saken. Hans overordnede, sjefinspektør Charles Dreyfus (glimrende fremstilt av Herbert Lom) prøver fortvilt å få ham av saken igjen fordi han vet hvilken skade mannen kan utrette:

Give me 10 men like Clouseau and I could destroy the world.

Filmen er nærmest stumfilmaktig i sin farsepregede komikk og den ene vidunderlige scenen avløser den andre. For eksempel scenen hvor Clouseau prøver å komme til sengs med Gambrelli og Cato plutselig stormer inn i rommet i et forsøk på å øvelsesangripe sin sjef. Eller i forhøret mot slutten hvor Clouseau begår den ene mer ubegripelige klossetheten etter den andre.
Noe overraskende for de senere oppfølgerne var det jo at Lom fortsatte å spille Clouseaus sjef. Han er da vitterlig morderen i denne filmen. Dette er kanskje min personlige favoritt i serien, den har noe upretensiøst over seg og er rett og slett bare uskyldig morsom.

Favorittscene: Clouseau ankommer åstedet som passasjer i bil. Når han åpner bildøren og stiger ut faller han direkte ut i gårdsfontenen. Dryppende våt, men ellers totalt uaffektert fortsetter han inn i huset.