The Darjeeling Limited + Hotel Chevalier

Jeg skal ikke legge skjul på at mitt møte med Wes Andersons andre film, Rushmore, var en åpenbaring og ren kjærlighet ved første blikk. I min bok er et år med en Anderson-film et godt filmår. Derfor var forventningene mine til The Darjeeling Limited relativt overdimensjonerte. Hyggelig er det derfor å konstantere at årets film ikke viker spesielt tilbake for mannens beste stunder, og at det i tillegg er en viss utvikling å spore. Noe av faren for en auteur som Anderson er å miste sine gamle fans, samtidig som filmene hans spiller på en viss forståelse av forhistorien som eventuelle nye tilskudd ikke vil tilegne seg umiddelbart. Anderson lager filmer som på overflaten først oppfattes som småmorsomme komedier, men under overflaten lurer det alltid drama og mer alvorlige tema. Man kan med andre ord få utbytte av mannens filmer uansett hvilken posisjon man skulle befinne seg i. Det beste ståstedet er selvsagt mellom dramaet og komedie, og med The Darjeeling Limited balanserer de to vinklingene bortimot perfekt.

The Darjeeling Limited blir i Norge vist med prolog: Den stilistisk sikre, men også omtalte (mye på grunn av Natalie Portmans nakenscener) kortfilmen Hotel Chevalier. Kortfilmen i seg selv er ikke så mye mer enn veldig pen å se på. Jason Schwartzman karakter bor på et hotel i Paris og får besøk av en kvinne, Natalie Portman, som tydeligvis har vært hans kjæreste. De har en relativt uengasjert dialog, men det er også tydelig at det ligger mer under den korte samtalen enn smarte vendinger og avansert flørt. Kortfilmen virker ganske tom sett alene, men den er en fin inngang til Jack Whitman (Schwartzman) og The Darjeeling Limited. I tillegg er den også en kort og grei introduksjon til Wes Andersons underfundige, detaljerte og dialogdrevne univers.

Hovedfilmen begynner på overraskende vis. En vestlig karakter, spilt av Bill Murray, sitter i en taxi i vill fart gjennom Dehlis gater. Denne åpningen hadde et sterkt snev av 70-talls krimfilm over seg, og en ypperlig måte å dra publikum inn i filmen på. Bill Murray har selvsagt ingen rolle av betydning og det er i det han løpende på perrongen etter toget “The Darjeeling Limited” og blir forbiløpt av Adrien Brody at Andersons komiske og lekne stil virkelig kommer til sin rett. Denne gangen leker han ikke bare med komiske situasjoner og karakterer, men også med våre forventninger til hans særegne signatur og til filmmediet generelt. Dette er etter min mening noe nytt i Andersons filmografi. The Life Aquatic with Steve Zissou gjorde noe av det samme, ved å fremstille “virkelige” situasjoner på en relativt kunstig måte, men dette er første gang jeg har lagt merke til at Anderson legger puslespill med publikums forventninger til konvensjonene. Det føles merkelig trygt og befriende på en og samme tid. På toget treffes de tre brødrene Whitman; Peter (Adrien Brody), Jack (Jason Schwartzman) og Francis (Owen Wilson). Francis er tydelig eldstemann og også den broren som står bak de tre brødrenes pilgrimsferd gjennom India. Formålet med reisen virker noe uklart, men det er tydelig at det ligger et ønske om at de tre brødrene skal oppnå en bedre kontakt og vennskap med turen. I tillegg har de hver sin personlige agenda for å bli med på reisen. En er usikker på sin kommende farsrolle, en trenger å tenke gjennom et kjærlighetsforhold og en sliter åpenbart med sin egen identitet. Sammen forsøker de å komme til en konklusjon rundt sitt forhold til hverandre, sin avdøde far og fraværende mor. Reisen gjennom India avslører flere karaktertrekk ved hele denne dysfunksjonelle familien, og Francis’ mål om å bringe dem nærmere hverandre virker å ha en viss virkning.

Reisen er ikke bare en reise gjennom India for å besøke og bli påvirket av de spirituelle stedene. Den er også en reise gjennom regissørens filmatiske snurrigheter og påfunn. India virker som en perfekt backdrop for Anderson å utfolde seg på. Fargesterkt, men samtidig nøkternt, og med den forvirring som kan oppstå mellom to kulturer. Derfor er det kanskje ikke merkelig at Andersons mest dramatiske filmscene så langt utspilles i denne filmen. De tre brødrene redder tre indiske gutter fra en stri elv, men da en av guttene drukner får småkranglingen og mye av det lystbetonte i filmen en litt annen tone. Den påfølgende begravelsesscenen og inntrykket det gjør på brødrene forandrer dem ikke, men det berører dem på en måte som forandrer deres reise. Da de er i ferd med å gi opp prosjektet begynner det virkelige formålet: å finne deres mor som har slått seg ned i et tempel. Det er med dette besøket guttene finner tilbake til minnene og seg selv.

Det virker relativt åpenbart at de tre brødrene både er en tilnærming til Andersons behandling av temaet rundt sin egen familie (han har selv to brødre), men også en gjenspeiling av han selv og de to andre manusforfatterene, Schwartzman og Roman Coppola. De tre foretok bortimot den samme reisen i India som blir vist i filmen, og det er vel ikke helt utenkelig at de tre har lagt en del av seg selv i hver av karakterene. Ellers er filmen nok et bevis på Andersons tematiske ståsted. Dysfunksjonell familie, søskenforhold, en både merkelig og fraværende farsfigur og ikke minst den “forbudte” kjærligheten er gjentagende tema i alle av mannens filmer. En annen ting som øker gjennkjenningsaspektet er Andersons søken etter trygge former å lage film i. Han er en kontrollfrik av dimensjoner, men liker tydeligvis også å omgi seg med de samme folkene gang på gang. Schwartzman og Wilson er gjengangere, men så er også fotograf Robert Yeoman og mange flere. Musikken denne gangen er sedvanlig naivt og “Andersonsk”, men han har denne gangen hentet en del musikk fra sin indiske kollega Satyajit Ray.

Jeg finner få feil ved The Darjeeling Limited og det er godt å se Anderson flytte perspektivet enda lenger ut i verden. I tillegg ser jeg en tematisk utvikling vekk fra et komplekst farskompleks, og mot en mer innadskuende og humanistisk tilnærming til karakterer og uttrykk. En av årets aller beste filmer dette.

The Last King of Scotland (2006)

Da var årets filmfestival altfor plutselig over, og de avslutter med stil! La det være sagt med det samme, The Last King of Scotland dukker garantert opp på min liste når 2006 skal oppsummeres. Filmen har fått mye omtale på grunn av Forest Whitakers portrett av Idi Amin, men heldigvis hviler ikke denne filmen på hans prestasjon alene. Whitaker har på mange måter vært i samme situasjon som Phillip Seymour Hoffman siden begge har vært kongene av biroller i lengre tid. Begge får også sin anerkjennelse gjennom å portrettere historiske figurer med bravur, men der Capote ikke var mye mer enn Hoffman, er Whitaker bare ekstra bonus i en allerede flott film. Regissør Kevin MacDonald er vel mest kjent for sine bidrag til dokumentaren og dette er absolutt et pluss når han nå har laget sin første fiksjonsfilm. Vel, fiksjon og fiksjon, filmen har sin grunn i sanne historier og derfor kommer dokumentarpreget den har til rette. Dette vil ikke si at den på noe måte har et dokumentarisk preg i stil (som altfor ofte kjennetegnes av dårlig foto og ustødig kamerabruk), men regissøren viser en fantastisk evne til å dokumentere hendelser på en ektefølt måte. Det er masse flott natur her og fotograf Anthony Dod Mantle gjør sjelden en dårlig jobb (han har forøvrig en haug med dogmefilm på samvittigheten, men heldigvis har han sluttet med sånt tull). De svette scenene fra Afrika er utrolig flotte og intense og det er morsomt å se hvordan bildene blir mer og mer mørke og skitne parallellt med at historien snører seg til. Tidskoloritten er også helt fantastisk og hele filmen har et veldig 70-tallspreg, både i farger og kameraarbeid.

Nå er filmen selvsagt mer enn bare vakker å se på, historien er også effektivt fortalt. Vi møter nylig den uteksaminerte legen Nicholas Garrigan (den relativt ukjente James McAvoy) som nekter å bli hjemme i Skottland og ende opp som sin far. Ved en tilfeldighet ender han opp i Uganda og ved enda en tilfeldighet er han plutselig Idi Amins lege og nærmeste rådgiver. Det begynner vel og bra, men siden Idi Amin ikke er kjent for å være en særlig hyggelig kar, finner Garrigan fort ut at dette er ikke en jobb man bare slutter i. Når vi først treffer Amin er han en utrolig karimatisk og morsom kar, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor både folket og Garrigan blir fascinert. Men han viser seg snart som en helt upålitelig og barn(s)lig leder. Filmen tjener mye på å fokusere i hovedsak rundt Garrigan og forholdet mellom han og Amin. På samme måte som legen, får vi kun små hint om hva som egentlig skjuler seg bak Amin og hans styresett. Garrigan lukker ørene for enhver advarsel og ettersom vår sympati ligger hos han, gjør på en måte vi som tilskuere det også. Og dermed blir alt så mye mer skremmende. Historien utvikler seg i tråd med Amins galskap og filmen skifter karakter deretter. Naturbildene forsvinner og man sitter igjen med mer klaustrofobiske nærbilder som styrker intensiteten i filmen voldsomt. Den tar seg tid til å utvikle forholdet mellom generalen og legen og derfor blir denne overgangen nærmest usynlig og vi har ikke merket det før det er for sent. Lekkert! Musikken er også i stor grad med å underbygger dette; med sine afrikanske rytmer bygger den opp under stemningen. Det er mange intense og til tider sterke scener her, som absolutt ikke føles spekulative eller unødvendige. Amins brutale styre ser man kun glimt av og det er heller den barnslige oppførselen og galskapen i øynene som gjør han virkelig skremmende. Det er vel nesten overflødig å nevne at Forest Whitaker gjør en helt fantastisk prestasjon. Oscar eller ikke, nå er det på tide han får den hyllesten han fortjener. Men også nykommeren McAvoy bidrar til filmens storhet og han blir absolutt en skuespiller vi kommer til å se mer av.

Som sagt, dette er en av årets absolutt beste. En utrolig intens og skremmende historie som fortelles med fantastiske bilder, rolleprestasjoner og et manus som tar seg akkurat passe tid til å fortelle den. Filmen viser en skremmende side ved mennesket; historien har vist at gale mennesker kommer langt på sjarm og overtalelsesevne. Jeg blir skremt av sympatien jeg får for Amin i begynnelsen av filmen. Han er et sjarmtroll av rang og Garrigan sier det best selv mot slutten når han påpeker: “You are like a child. And that’s the most scaring thing about you.” Grøssende bra!

Old Joy (2006)

Etter mange år med filmtitting og et utall filmer, forventer man seg alltid noe når man ser film. Et eller annet kommer til å skje, tenker man. Oj, han der er er slem. Det er noe som lusker i mørket der. Hva da hvis det egentlig ikke skjer noe? Man bare viser ting akkurat som de er. Som i Old Joy. To kompiser reiser på tur i skogen, kjører seg bort, finner stedet, drikker øl, bader, masserer hverandre litt, reiser hjem. Og det er vel det, egentlig. Filmen var en del av et seminar som skulle utfordre de vanlige normene for historiefortelling, uten at jeg skjønner helt hvordan. Filmen fortelles kronologisk over to dager og en natt, så det må i så fall være det motsatte de har tenkt her: Hvordan fortelle en historie rett fram uten noen krumspring. Hvis man da tenker på forventninger man har til film, har de i hvert fall utfordret dem. Nettopp ved at det egentlig ikke skjer noenting. På mange måter stiller Old Joy mange interessante spørsmål. Hvordan var egentlig forholdet mellom han ene og hans gravide kone? Hadde det skjedd noe i fortiden mellom de to kameratene? Har de et lite Brokeback Mountain-øyeblikk i skogen der? Og hva var det han drev med på slutten der? Får vi svar på noe av dette? Nei.

Tilbake til forventningene; jeg forventet meg en dørgende kjedelig affære med masse bilkjøring og stillhet og en trang til å vise absolutt alt som skjedde under turen. Hvert eneste skritt, hele prosessen med å mekke en joint, kle av seg også videre. Jeg fikk akkurat det jeg forventet, forutenom en ting: den var faktisk ikke så kjedelig som jeg trodde. Jeg må innrømme at hvis poenget var å overraske med en film hvor det som skjer kan oppsummeres i en bisetning, så ble jeg positivt overrasket. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men jeg ble fascinert av det møysommelige. Will Oldham gjør en fin karakter, det samme med Daniel London. Fint samspill. Problemet ligger selvfølgelig i at dette ikke utvikles noe. Ingen av spørsmålene som blir stilt blir besvart og poenget med filmen blir uklart. Og filmer må jo ha et poeng. Hva er vitsen med film hvis ikke? Vi får noen anelser og hint underveis, og man skjønner misunnelsen de har til hverandres liv. Dessuten følte jeg en nerve under hele filmen, hvor det føltes ut som at det skulle skje noe hele tiden. Ting fra fortiden skulle kommer fram, han ene skulle morde han andre, et monster i skogen. Jeg har sett for mye film. For ingenting skjedde, og jeg synes nesten det var litt deilig. Fin musikk. Forresten.

Monks - The Transatlantic Feedback (2006)

Det å lage en dokumentar om musikk eller om spesielle strømninger, band og kulturelle retninger er en vanskelig sak. Vinklingen har alt å si, og de beste tingene jeg har sett innenfor rockumentar-genren er de virkelig engasjerte sakene. De som tar form av og er lagt av virkelig fans. Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at regissørene Lucia Palacios og Dietmar Post er virkelig fans av The Monks. Det er bare det at dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback mer virker som et historisk portrett enn en virkelig fanfilm. Filmen fokuserer vel mye på bandets forhistorie, medlemmenes utplassering som amerikanske soldater i Tyskland på begynnelsen av 60-tallet, og følger historien slavisk til gruppens oppløsning i 1967. I mine øyne hadde filmen hatt godt av å fokusere på bandets kultfenomen 30 år etter, og også mer på det rent musikalske. Det blir for mange guttehistorier fra brakka flere år før bandet så dagens lys, og litt for lite av andre rammer å plassere dem inn i. Derfor faller dokumentaren ganske fort sammen for min egen del, men det er liten tvil om at The Monks er et fascinerende og banebrytende prosjekt. Jeg skal sjekke ut den ene platen de ga ut i 1966, Black Monk Time, og også den doble tribute-skiva som ble sluppet tidligere i år.

The Monks sprang ut av bandet Torquays som turnerte tyske nattklubber i første halvdel av 60-tallet. De skilte seg lite fra andre band på den tiden, men eksperimenterte litt for seg selv uten at det skjedde noe spesielt med det. To nylig uteksaminerte tyske designere, Niemann og Remy, møtte bandet og foreslo en helt ny retning. Disse to har nok hatt den største innflytelsen på bandet, og var nok mer opptatt av ren formgiving og avantgarde enn andre popkulturelle på denne tiden. The Monk ble et av verdens første designerband. Alt fra The Monks‘ spesielle utseende, munkeklipp og munkekapper, til den nye musikken de skulle lage, ble slik jeg forstår det, diktert av disse to opplyste herremennene. Bandet selv virker ikke å ha den bevisste holdningen til at de var et prosjekt, selv om de selvfølgelig har insett hva som skjedde i ettertid. Bandet, bestående av Gary Burger (gitar), Larry Clark (orgel), Dave Day (banjo), Eddie Shaw (bass) og Roger Johnston (trommer), skapte en svært karakteristisk og uhørt musikk basert på tunge rytmer, lite melodi, repetisjoner, minimalisme, masse koring, feedback og surrealistiske, men lekne tekster. Å sidestille The Monks med for eksempel Velvet Underground er ikke så veldig galt, selv om sistnevnte selvsagt var noe senere med å utvikle et slikt lydbilde. Alt i alt presenterte The Monks et uttrykk og en musikk som ikke bare var 4 år for tidlig ute, men først 20 år senere gjorde seg bemerket som en inspirasjonskilde for nye band. Å se bandet gjenforenes i 1999, med folk som Jon Spencer som tilhører, er flotte saker. Jeg gliste helt uten å vite det ved synet av disse gamle mennene som lirer av seg låter som fortsatt, eller forresten; akkurat nå, lyder helt moderne.

Jeg kan ikke helt anbefale dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback på grunn av en kjedelig og forutsigbar oppbygning og litt for lite engasjement. Jeg skulle gjerne sett andre musikere uttale seg, jeg skulle likt å følge bandets påvirkning og kanskje enda mer av og om bakmennene (som av uvisse grunner nektet å stille opp i filmen). Det jeg kan anbefale er musikken, og heldigvis er det en del av den i filmen. The Monks låter tøft, tett og friskt. Enkelte i filmen trekker linjer helt frem til teknologisk musikk, noe jeg personlig synes er litt drøyt, men det er liten tvil om at The Monks spilte musikk verden ennå ikke var klar for, og at de har hatt innflytelse på punk, industri, garage, metal og eksperimentell musikk. Mye form, lite innhold, og fantastisk bra!