Rundbordsanmeldelse, runde 7 - Debutfilm: Lasse & Geir (1976)

“Kan’ke du ta å gjemme de fisefingra dine a’? Herregud mann, du ser jo ut som en nysatt bolledeig. Gå hjem og ta deg en runk.”

“Er’u liberal, din jævel!”

“Ska’ru se på kuken, kjerringfaen!”

- Lasse og Geir tar bussen…

Jeg jukser litt i denne utgaven av rundbordsanmeldelsen. Vi ble enige om en debutfilm, og det er Lasse & Geir egentlig ikke. Svend Wam hadde laget en film tidligere, Fem døgn i august, men Lasse & Geir er den første filmen Wam og Vennerød samarbeider om. Wam blir kreditert for de sentrale funksjonene, men dette er likevel en essensiell samarbeidsdebut.

Lasse & Geir er uten tvil en av de mer sitatvennlige filmene på norsk noensinne. Jeg skal prøve å komme meg gjennom dette uten for mye moro med disse, men jeg vil tro at akkurat det utgjør store deler av underholdningsverdien for oss. Ellers har filmen fint lite å si oss i dag utover det å være et tidsportrett og et eksempel på regissørduoens første eskapader. 1970-tallets Norge virker å ha vært en grim tid å befinne seg i. Rett før oljepengene begynte å renne inn var dette landet befolket av mennesker med alt for mye hår og hjemmestrikkede klær. Familiene besto av forfyllede foreldre, angsfylte mødre, psykotiske, paranoide fedre og neglisjerte barn. “Systemet”, fordømmingen og overvåkningen føles påtrengende og trykkende for det alternative i samfunner, her representert ved ungdommene Lasse og Geir. Begge sliter med dysfunksjonelle familier, hasjis og myndigheter. Utrolig nok virker de relativt sikre på hva de ikke ønsker, men har på den andre siden ingen klare mål; apatien er nær, men likegyldigheten blir undertrykt av en slags uforløst aggresjon mot størrelsen “det etablerte”. “Etablissementet” i drabant-Oslo på 70-tallet blir representert av grå og kjedelige murhus, velkledde voksne på bussen, og usympatiske fedre med utilfredsstillende arbeid. Alt i alt virker dette mer morsomt enn spesielt samfunnskritisk, og slik vil nok kultstatusen til Lasse & Geir holde seg i all uoverskuelig fremtid.

Som ren filmopplevelse er dette imidlertid skralle saker. Foto er litt for sosialrealistisk kornete, og rent estetisk er det fint lite å glede seg over. Sceneovergangene er tvungne, unaturlige og resulterer i en sprikende og stakkato opplevelse. Enkelte scener, spesielt de dialogdrevne har en del merkelige jump-cuts som plutselig viser karakterene i helt andre posisjoner enn tidligere. Disse fungerer som statiske tablåer der karakterene begynner en ny samtale rundt et nytt emne. Spesielt i samtalen mellom Lasse og hans lillebror (spilt av en veldig ung Thomas Robsahm) er dette irriterende tydelig. Skuespillet er overdrevent, tidvis melodramatisk, og unaturlig. En bekjent hevdet at dette muligens var slik man pratet på denne tiden, men jeg har mine tvil om akkurat det. Talemåten og ikke minst diksjonen til flere av karakterene er latterlig karikert. Med tanke på at filmen heller ikke oser av subtilitet eller elegant underspill er det liten tvil om at herrene Wam og Vennerød, i samarbeid med de to sentrale skuespillerene Torgeir Schjerven og Lasse Tømte, virkelig ønsket å fortelle Norge anno 1976 noe viktig. Spørsmålet er om det er Lasse og Geir som har noe viktig å si eller filmen som sådan? Guttene virker nemlig svært så ambivalente. Opprørstrangen er tydelig, og klammeri med politiet er ikke uvanlig. Likevel betaler de for seg på bussen, hjelper gamle damer inn i på t-banen og plukker opp søpla etter seg i parken. “Systemet” er overalt. Det som ikke er “dem selv”. Det er “oss” mot “de andre”. Lasse og Geirs anarkistiske holdning er ikke spesielt godt definert, og i mine øyne blir ikke dette annet enn et ungdomsopprør i en tid da generasjonskløften antagelig var en del større enn i dag. Mitt problem med dette er at det virker fryktelig vinglete. Hvor er sympatien hen? Skal vi stille på lag med noen her? Eller er prosjektet rent beskrivende? Hvor plasseres det så i det som vitterlig skal være Wam og Vennerøds sterkeste kort: samfunnskritikken?

Når verken representantene for det rådende eller utskuddene er spesielt samarbeidsvillige eller fornuftige faller filmen på sin egen urimelighet. Det er rett og slett betenkelig at ikke disse tingene blir problematisert i større grad, og man kan fint forfekte regissørenes posisjon med å peke på deres gjennomgående samfunnskritikk. Problemene dukker imidlertid opp ved at denne kritikken i er relativt grunn og unyansert. Dette er kanskje både “punk” og anarkisme på sitt mest påtrengende, men spesielt meningsfylt er det ikke. Filmen Lasse & Geir er et ypperlig tidsportrett fra drabantbyen på 70-tallet og en morsom film å se i lystig lag. Den er kompromissløs i sine beskrivelser, men ikke i sine holdninger og der ligger nok filmens største problem. Noen klare samfunnsmessige mål og poenger kan jeg ikke se at den innehar. Som et talerør for ungdom eller vanskeligstilte på denne tiden fungerer den også dårlig.

I motsetning til den generelle oppfatningen folk virker å ha, så fikk faktisk denne duo-debuten ganske gode kritikker, og den står uten tvil for noe helt nytt i norsk filmhistorie. Filmkritiker Per Haddal trekker frem R.W. Fassbinder som en av regissørenes inspirasjonskilder, og sammenlikner de mer tablåaktige konversasjonene i filmen med denne tyske auteuren. Det har jeg liten formening om, men jeg registrerer også at Lasse i filmen har en filmplakat med motiver fra Warhol/Morrissey-filmer på rommet sitt. Tankene vandret selvfølgelig til Lasses mange likheter med “skuespiller” Joe Dallesandro, og dermed filmens sentrale “slacker”-mytologi. Opprøret ligger i å ikke tvinges inn i det etablerte systemet, men å ta sine egne valg, og som Geir uttrykker, i en av filmens sentrale scener, ville det etablerte valget muligens ha vært en lettelse. Det er et slit å være i opposisjon. Det er en oppgave som må pleies til alle døgnets tider. Det er en livsstil som grenser til selvmord, og det er nesten nyttesløst når man bare er to. Akkurat slik hadde nok Svend Wam og Petter Vennerød det gjennom store deler av sin karriere også.

Vinterland (2007)

I et snøkledd Norge, med våre fjell og fjorder, venter flyktningen Renas spent på sin brud, Fermesk, som kommer fra hjemlandet Irak. Renas og Fermesk har aldri truffet hverandre, men har snakket sammen på telefon og stirret i stykker tungt retusjerte bilder av hverandre. Da Fermesk endelig ankommer Norge brytes illusjonene hos dem begge raskt ned. Hun ser ikke ut som den kurdiske prinsessen Renas har hatt et bilde av, og han er ikke den rike entreprenøren hun trodde han var. Samlivet er truet av indignasjon og taushet, og lenge virker Hisham Zamans korte langfilm Vinterland å være et innlegg i innvandringsdebatten rundt arrangerte ekteskap med et litt skjevt blikk på Norge og nordmenn. Etter som historien skrider frem og karakterene, og humoren tar en større plass blir likevel resultatet en stillferdig, karakterdrevet og nesten paradoksalt varm historie.

For regissør Zaman er dette et skritt i en litt annen retning. Mens han tidligere har blitt sammenliknet med provoserende regissører som Michael Haneke da han lagde kortfilmen Broen, og ytterlige befestet sin europeiske inspirasjon med Bawke, har Vinterland mer elementer av en norsk film regissert av en flerkulturell. Denne siste filmen bærer et sterkere preg av en humanisme og en større tro på sine karakterer. Det er tydelig at filmskaperen har blitt glad i disse karakterene. Kanskje litt for glad. Filmen var egentlig planlagt som en enda kortere affære på 20-30 minutter, og det er for så vidt greit at filmskaperene tar seg litt lenger tid. Det spørs om ikke opp i mot en time likevel er litt for langt for denne typen historier. Aberet er at plotet blir så dvelende at man går litt lei mot slutten. En del gjentagelser i handlingen forverrer også inntrykket. Jeg ble sittende litt med følelsen av at dette er kinofilm som egentlig er produsert for TV. 53 minutter burde også passe godt inn i de fleste kanalers forståelse av en reell time på skjermen.

Vinterland er første film ut i Filmfondets nye satsing som har fått navnet “Nye veier til korte filmer”. Dette er vel tenkt som en serie filmer med relativt mindre støtte enn fulle spillefilmer. Filmene blir deretter kortere. Tidligere har Dag Johan Haugerud forsøkt seg på noe liknende med den delvis vellykkede Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta. Slike filmer er kanskje gode springbrett for mindre etablerte regissører før de forsøker sin første spillefilm. Jeg er tvilende til at dette er fremtiden, som jeg har sett at f.eks. Zaman mener, og tror kanskje også at TV fortsatt vil være det rette mediet for slike filmer. Likefullt er det en flott øvelse, og en mulighet til å lage kortere filmer som ikke nødvendigvis må havne i samme kategori som begrepet “kortfilm”.

Fritt vilt: Jotun-Jason carver i funboxen

Roar Uthaug har åpenbart lært av mesterne. Han har også evnet å omsette lærdommen i praksis, for dette er en meget vellykket norsk grøsser. Vi blir med fem ungdommer inn i Jotunheimen for å kjøre snowboard. Pappas bil, en Jeep, har fått omfattende produktplassering innledningsvis og på trykt materiale i foajeen. Fint er det at den bringer ungdommene trygt til utgangspunktet og at bilen ikke er årsak til enda en dødshelg på norske veier. Det skal imidlertid vise seg at de fleste ulykker skjer i hjemmet, eller denne gang på et hotell. Filmen bruker ganske lang tid på å la oss bli kjent med karakterene og klarer dette helt greit, uten at den sier noe om hvordan de har funnet sammen. Vi har Jannicke (Ingrid Bolsø Berdal) og Eirik som det ene paret, Ingunn og Mikael som et annet. Femte hjul på vogna er Morten Tobias (Rolf Kristian Larsen), som først og fremst er kompis med Eirik. Settingen for filmen er et nedlagt høyfjellshotell i Jotunheimen. Det er for øvrig hotellet Leirvassbu som er brukt som location. Våre venner tvinges til å søke ly her etter at Morten Tobias brekker beinet i et big jump. Hotellet viser seg å bli en helt annen park enn de hadde regnet med. Etter en stund finner man ut fra hytteboken ut at hotellet har vært avstengt siden 1975. Noen gamle avisutklipp og bilder av en familie som savner sønnen sin bekrefter at hotellet har en lite hyggelig fortid.

Etter at vi har blitt kjent med karakterene så håper og forventer vi at de ikke skal opptre altfor genretypisk, med å begynne og virre rundt på egen hånd slik man gjerne gjør. Og takk og pris, her går man med få unntak parvis til verks. Det liker vi, kjekke norske ungdommer kan sin horrorfilm må vite! Når carvingen begynner gjør riktignok noen et feilgrep for mye, men det forventer vi også. Fotograf Daniel Voldheim har hentet fram det rette gråtonede filteret som skal til for å skape den rette stemningen og kameraet veksler fint mellom closeups og avstand i både nose- og tail-perspektiv.
Regissørens egen beskrivelse av filmen er som følger: Stilmessig er den litt som Alien og Ondskapens hotell blandet med nyere filmer som I Know What You Did Last Summer og The Grudge. Personlig syns jeg heller ikke vi skal glemme Wolf Creek eller Friday the 13th som referanser, men i det hele tatt kjører jo selvsagt ikke filmen noen som helst form for offpist, men følger merket løype. Den mest sentrale og klassiske fellesnevneren er også med, noe man bør kunne slutte seg til etter å ha sett noen grøssere — f. eks. disse. :-) For meg er dette kjente og kjære retningslinjer for hvordan slike filmer skal lages. Moro blir det også når regissøren skjønner at han bare må ta en fakie eller to i filmer som denne og presenterer avisutklipp med Ondskapens hotell som overskrift! Til slutt er jeg faktisk litt spent på om Gro Anita Schønn faktisk er med på soundtracket. Årets beste norske dette.

2006: Tre norske på rad. Sønner, Uro og Reprise.

Før 2006 begynte var det få ting jeg egentlig gledet meg spesielt over i den norske filmverdenen. Ingen av de kommende filmene utpekte seg spesielt i den eller den andre retningen. Med det hederlige unntaket Slipp Jimmy fri var det virkelig få som så spesielt forlokkende ut. Så overrasket Gymnaslærer Pedersen meg med å være bedre enn det den egentlig hadde rett til. Den brysomme mannen likeså. Derfor var forventningene mine til både Uro, Reprise og Sønner muligens skrudd et knepp for langt. På tide å få det norske filmåret ned på jorda igjen? Både ja og nei.

I dette ettords-trekløveret kommer i mine øyne Uro dårligst ut. Den er profesjonelt utført, med kjente og gode skuespillere og noen vil synes at dette er mer enn et hederlig forsøk på å lage en hardkokt politifilm i Norge. For meg så svikter filmen på det mest essensielle; den virker litt lite gjennomarbeidet og slapp på manussiden, og den forventede aggresjonen i Uro blir av den grunn mer tilfeldig enn formgivende. Filmen er et godt forsøk på lage et hardkokt kriminaldrama som eksempelvis våre naboland har blitt så gode på, og stemningen i Uro er det lite å si på. Problemet ligger for meg i hovedpersonens manglende troverdighet, manusets noe paniske forsøk på oppnå seriøsitet, Ane Dahl Torps Lena-inspirerte rolletolkning (”Det var faren din HP! Det var faren din som hoppa!”) og i misbruket av de importerte skuespillerene. Nicolai Cleve Broch er en relativt habil skuespiller, spesielt når han er sur, og det er han stort sett hele tiden her. Det er flere ting ved karakteren, og ikke nødvendigvis skuespilleren, som skurrer i Uro. Karakteren HP har tilsynelatende store problemer med egen psyke, familieliv, samt både å håndtere jobben som undercover politimann og sitt privatliv på en tilfredsstillende og ryddig måte. Han har også en fortid fra Forsvaret og Bodø som det lukter mer enn råtten fisk av. Likevel er han tilsynelatende en up-and-coming-man i Oslo-politiet og allerede kronet til teamlederens soleklare etterfølger. Han får stadig refs for brå og litt for actionpreget håndtering av episodene som oppstår, og han er, ikke minst, like ustabil på begynnelsen av filmen som på slutten. Om aggresjonen hadde opparbeidet seg over tid, og vi hadde fått et innblikk i en viss karakterutvikling i HP så kunne mye av dette vært unngått, men HP endrer ikke karakter. Han er ikke troverdig i den posisjonen han befinner seg i. Dette er i mine øyne en grov manusbommert. Manuset bommer også på å posjonere seriøsiteten, kompromissløsheten og aggresjonen utover filmen. Jeg forstår at forsøket er å skape en knyttneve av en film fra begynnelse til slutt, men på bakgrunn av nevnte karakterbrist og filmens rytme blir dette mindre og mindre effektfullt ettersom historien utvikler seg. Videre kan det hende at jeg har fått en overdose Ane Dahl Torp det siste året, og tidvis viser hun gode takter også i Uro, men de gangene karakteren hennes forsøker å føre normale samtaler her virker det hele litt stivt. Et enda mer kynisk og femme fatale-aktig uttrykk hadde gjort karakteren, og filmen godt, men igjen er det nok manuset som må ta mesteparten av skylda. Til slutt dukker det opp noen stjerneskuespillere i denne filmen; Nicolas Bro har vært fantastisk i de filmene jeg har sett han i. Denne gangen åpner han knapt munnen, og HP lukker den nesten for godt i en scene. Thorsten Flinck er en sterk karakterskuespiller, som her får en lite benyttet, men interessant rolle som øst-europeisk narkobaron. Den gamle kjenningen Nicholas Hope virker mer å være en slags gimmick enn noe annet. Poenget blir vel at det er lite poeng i å dra slike flinke utenlandske skuespillere inn i roller som bortimot hvem som helst kunne ha gjort. Man kan lure på om de opprinnelig var tiltenkt en viktigere del av historien, og om dette ville gjort noe med filmen. Bjørn Floberg innehar filmens desidert mest spennende rolle, og det kommer vel antagelig ikke bare av karakteren, men måten en erfaren skuespiller og Norges mest psykopatiske røst alltid leverer underspilt voldsomhet. Uro er først og fremst et godt håndtverk, men i mine øyne bør en undercover-purk-film være langt mer snedig og engasjerende enn det som er tilfelle her.

Sønner hever lista i norsk film både tema- og mulighetsmessig. Pedofili er et vågalt tema og filmen behandler dette på en måte som virker veldig fornuftig. Der Uro preges av god regi, men mindre godt manusarbeid er Sønner nesten diametralt motsatt. Regien er tidvis litt rufsete, men manuset er gjennomarbeidet og går i få feller. Det må antagelig være slik når man behandler tema som ikke akkurat er hverdagskost i norsk underholdningsbransje. Skuespillerene er mindre kjente, men gjør stort sett det beste ut av det. Henrik Mestad gjør det nok aller best som den pedofile Hans. Rollen hans er nok også den vanskeligste, men det er et kunststykke å få oss til å hate ham og nesten, men bare nesten, ønske at han får hjelp med seg selv. Hovedpersonen Lars, spilles av Nils Jørgen Kaalstad og selv om han er ukjent for meg er jeg ikke i tvil om at vi kan få se mer av han i årene som kommer. Han balanserer på en knivsegg mellom det banale, utenksomme, besluttsomme og usikre. I motsetning til HP i Uro er Lars en svært så nyansert karakter. Han er handlekraftig, men på bakgrunn av barndomsopplevelsene sliter han også med å utvikle naturlige forhold til andre mennesker. Dette kommer best til uttrykk i forholdet til den prostituerte Norunn, og en gang tipper dette litt over i en enkel løsning for å vise Lars’ følelses- og berøringsvegring. Sønner klarer, til tross for temaet, å mikse godt drama med spenning, og ja til og med humor. Den er engasjerende, viktig og underholdende på en og samme tid. Jeg er i hvert fall en av de som er villig til å se forbi en del mindre bra skuespill når en historie som angår oss alle blir behandlet respektfullt, nyansert og med menneskelighet. Overgriperen Hans er nok ikke et tilfelle, men en realitet, men som han selv sier er han også et menneske. Filmen forsøker ikke overforklare, forenkle, og enkelte vil også synes den er litt uklar på fordømmingen. Det synes ikke jeg, og jeg tror nok de aller aller fleste vil klare den delen av arbeidet selv. Sønner er en god og viktig historie utført på akseptabelt vis.

Reprise er en film som jeg egentlig kun hadde hørt om i forbifarten og ikke bitt meg merke i. Et naturlig samarbeid mellom regissør Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt muligens, men personlig har jeg hatt mer sans for Triers rene regi enn jeg har hatt for Vogts franske flørt. Begge to har utmerket seg med gode kortfilmer de siste årene, og det er en helt naturlig, men også meget god utvikling, de viser i Reprise. I utgangspunktet kunne denne filmen blitt en skamflau intellektuell affære. For hva kan man forvente av en historie om to vestkantkamerater som vanker på Kunstnerenes Hus, skriver romaner, får psykisk sammenbrudd og reiser til Paris i tide og utide. Vel, jeg for min del var uhyre skeptisk til om denne filmen kom til å falle ned i fransk kokketeri og ungdommelig streben blandet med for høye ambisjoner. To av tre er ikke så ille, men det som er endra mindre ille er at det faktisk fungerer. Ikke minst takket være de gode skuespillerene og skiftene mellom fortid, nåtid, fremtid og drøm. Jeg er litt usikker på om jeg synes historien i seg selv er så fryktelig god, den kunne vært totalt uinteressant om ikke det var for at karakterene er så overbevisende. Filmens skapere har tydelig vært klar over de fellene de kunne ramle i, og har unngått det hele med en finfin fortellerstemme (og ja, den kunne ødelagt også, men gjør på merkelig vis ikke det) og godt porsjonerte doser med humor og varme. Tidvis blir det hele litt for godardsk for undertegnede, men det er sjelden en påfølgende scene ikke drar irritasjonen og følelsene i en helt annen retning igjen. Filmens noe forvirrede narrasjon når kanskje ikke Buddy-publikumet helt, men i bunn og grunn er dette en feelgood-film med betraktelig substans. De to litterære kameratene er overbevisende, miljøet er tydelig uten å virke alt for karikert og ikke minst virker alle personene ekte. Jeg tok meg selv i å tenke: “disse folka har jeg da vært på fest med”. Reprise har ingenting viktig å fortelle oss som vi ikke har hørt før. Det handler om identitet, og ja noe så banalt som å innfinne seg med hvem man er, hva man makter og det å se sine egne begrensninger. Den har et europeisk filmspråk og en historisk filmforståelse, men likevel er den så tydelig norsk (og da kanskje spesielt med tanke på bipersonene). Jeg har et ambivalent forhold til Reprise. Jeg burde ikke like den. Formspråket er inspirert av filmer jeg egentlig ikke liker, tematikken er uviktig, karakterene kan virke jålete og selvopptatte. Den er likevel en av de bedre norske filmene du kan utsette deg selv for i år, og i 2006 betyr det faktisk en hel del.