Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

This Is England

England 1983: 12 år gamle Shaun har mistet sin far i den pågående Falklandskrigen. Etter en mildt sagt kjip dag på skolen treffer han en gjeng skinheads som tar ham under vingene. Så langt, så bra. De er i stor grad en uskyldig gjeng som ødelegger forlatte bygninger og spiller fotball i gatene. Den forlatte 12-åringen føler endelig tilhørighet. Men så slipper den gamle lederen Combo ut av fengsel etter drøye tre år og alt snus på hodet. Med en mer agressiv ideologi splitter han gjengen mellom de som er villige til å følge ham i kampen om å ta tilbake England og frigjøre det fra Tatcher og innvandrere som stjeler jobbene til hardt arbeidende engelskmenn, og de som vil fortsette som før. For Shaun blir dette et enkelt valg; han ville ære sin far gjennom å “frigjøre” England. Combo manipulerer den stakkars gutten med en tordentale som kunne overbevist hvem som helst. Snart er de en del av National Front som hardnakket hevder at de ikke er nazister, men nasjonalister.

This Is England og historien om Shaun er i hovedsak basert på regissør Shane Meadows eget møte med skinheadkulturen på 80-tallet. På mesterlig vis blander han hyggelig nostalgi med andre skremmende minner, og ser tilbake på en tid som mildt sagt var forvirrende. Samfunnet rundt er på randen til å gå inn i en ny tid pluss for Englands del foregår det meningsløs krig med Argentina om noen øyer i Atlanterhavet. En gruppe ungdommer vil ikke finne seg i disse forandringene, men er samtidig rådville. De vil ha frihet, og de vil stoppe grensene. Mest av alt vil de tilhøre og bli hørt. For Shaun betyr den nye vennegjengen at han tilhører noe og at han selv kan bidra. Veien derfra til å bli en del av en ideologi som har frykt som sterkeste våpen og lærer deg å hate uten å stille spørsmål, er skremmende kort. En av nøkkelscenene i This Is England er den hvor Combo påpeker at skinheads har hentet mye av sin kultur fra særlig Jamaica (reggea og ska) i en samtale med Milky som selv er av jamaicansk herkomst. Sakte oppdager han det paradoksale i dette og eksploderer. Gjennom hele filmen er han på kanten og Stephen Graham gjør en av de mest intense rolletolkningene jeg kan huske å ha sett på film. En komplett psykopat som finner fotfeste i en kultur som allerede er dødfødt, og jeg sitter med en følelse av at han vet det selv. Samtidig viser han sider som på utsiden virker sympatiske, men som er en del planen om å få full lojalitet fra “troppen”. Mesterlig! Det er også vanskelig å komme utenom den unge Thomas Turgoose i rollen som Shaun. Han er et perfekt funn (han har ingen skuespillererfaring) i rollen som den usikre gutten. Han tilfører en ambivalens til karakteren som gjør at man ikke har noe problem med å forstå valgene. Han viser en utrolig menneskelig side (særlig scenene med moren og kjæresten), samtidig som uvitenheten hans gjør får ham til omfavne ideologien til fulle. Avslutningsscenen oppsummerer utviklingen hans, og filmen generelt, på en fantastisk måte og det siste bildet ga meg frysninger på ryggen.

Det Meadows lykkes så bra med er å skape et skremmende bilde av virkeligheten som aldri lar oss glemme at det er individuelle valg som preger og påvirker, og at det finnes personlig grunner bak. Slik unngår filmen og bli en historieleksjon og blir i stedet en film om personlige skjebner, og viser hvor mye det har å si å føle tilhørighet. Ofte har det så mye å si at man ikke ser klart så lenge man er godkjent. Slik blir den aktuell også i dag. Tidskoloritten og kameraarbeidet tar oss med til 80-tallet, og med en blandet bruk av håndholdt og stativ blir vi både deltakende og observerende. Historien holder jevn kurve og de første minuttene introduserer oss for konflikten på briljant vis, og filmen faller aldri for fristelsen å moralisere eller pratsom. Masse fin musikk og flotte bilder blandet med arkivbilder som understreker situasjonen, gjør at opplevelsen blir personlig og at man aldri føler at Meadows prakker på deg en historie du ikke er interessert i å høre. Dette må du høre og ikke minst se. Skremmende bra.