The Illusionist (2006)

Vi har kanskje sett det utallige ganger før. En film virker konvensjonell, og i den overflatiske narrasjonen er den det, men samtidig er hele filmens plot bygget rundt lureri og en endelig oppklarende twist. Enkelte har kanskje sett seg lei på den slags, og en del av magien rundt et overraskende sluttpoeng er borte. Jeg er likevel en av de som gladelig lar meg lure nesten hver gang, og det lille frydefulle øyeblikket da alt du har blitt fortalt og alt du har trodd på blir snudd på hodet virker ofte like friskt. The Illusionist er en slik film, med den lille forskjellen at filmens setting og karakterer åpenbart eksisterer av og for illusjoner.

Illusjonene i The Illusionist skapes av den erfarne tryllekunstneren Eisenheim i Edvard Nortons skikkelse. Med sine forestillinger i et 1800-talls Wien vekker han både forundring, skepsis og forargelse. Og gammel kjærlighet. Ryktene om Eisenheim når etterhvert de kongelige og kronprinsen er spesielt opptatt av tryllekunstneren. Kronprinsen har sine egne hemmeligheter og en plan som snart skal gjøre ham til mer enn kronprins. I tillegg ser han frem til det forestående bryllupet med den vakre Sophie. Eisenheim og Sophie har en fortid som umulige ungdomskjærester fra to forskjellige samfunnslag, men da de treffer hverandre på nytt vekkes fortiden til live igjen. Det blir snart klart for kronprinsen at han har en smart motstander i Eisenheim. Politimannen og skeptikeren Inspektør Uhl blir satt på saken, og snart opplever Eisenheim både å bli utstøtt, undersøkt og beundret. Så i fylla og voldsomt sjalu tar kronprinsen livet av Sophie. Og der ligger twisten i denne fortellingen, uten at jeg skal røpe mer.

Skuespillerene her er erfarne og ganske gode selv om jeg synes Edvard Norton kanskje virker litt å spille på autopilot. Det er mulig det er Eisenheims rolige og illusoriske natur som gir ham lite å spille på, og det er også mulig det skal være slik. Likevel fungerer det dårlig med en hovedperson som er like unnvikende og uhåndgripelig som tryllekunstene han fremfører fra scenen. Paul Giamatti er god som Inspektør Uhl, en mann som blir dratt mellom sin lojalitet til de kongelige og sannheten. Den som virkelig, i mine øyne, stjeler showet er imidlertid, og utrolig nok, Jessica Biehl. Både uskyldig, vitende og stoisk. En sterk kvinne som ikke bare våger, men også fullfører. Trist at hun er nødt til å forsvinne fra filmen ved halvgått løp.

Filmens styrke ligger i den forholdsvis lette tonen, og de spesielle og flotte bildene. Bildene virker til tider nesten tintet og gir både et inntrykk av tiden filmen foregår i, et lett slør over hemmelighetene og tryllekunstene, samt et lite nikk til filmens barndom som snart skulle overta illusjonistene rolle og scene med andre illusjoner. The Illusionist er en vakker film, som ikke alltid klarer å styre unna de aller største klisjéene, men likevel leverer den tilfredsstillende og forventede sluttvrien.