Monks - The Transatlantic Feedback (2006)

Det å lage en dokumentar om musikk eller om spesielle strømninger, band og kulturelle retninger er en vanskelig sak. Vinklingen har alt å si, og de beste tingene jeg har sett innenfor rockumentar-genren er de virkelig engasjerte sakene. De som tar form av og er lagt av virkelig fans. Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at regissørene Lucia Palacios og Dietmar Post er virkelig fans av The Monks. Det er bare det at dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback mer virker som et historisk portrett enn en virkelig fanfilm. Filmen fokuserer vel mye på bandets forhistorie, medlemmenes utplassering som amerikanske soldater i Tyskland på begynnelsen av 60-tallet, og følger historien slavisk til gruppens oppløsning i 1967. I mine øyne hadde filmen hatt godt av å fokusere på bandets kultfenomen 30 år etter, og også mer på det rent musikalske. Det blir for mange guttehistorier fra brakka flere år før bandet så dagens lys, og litt for lite av andre rammer å plassere dem inn i. Derfor faller dokumentaren ganske fort sammen for min egen del, men det er liten tvil om at The Monks er et fascinerende og banebrytende prosjekt. Jeg skal sjekke ut den ene platen de ga ut i 1966, Black Monk Time, og også den doble tribute-skiva som ble sluppet tidligere i år.

The Monks sprang ut av bandet Torquays som turnerte tyske nattklubber i første halvdel av 60-tallet. De skilte seg lite fra andre band på den tiden, men eksperimenterte litt for seg selv uten at det skjedde noe spesielt med det. To nylig uteksaminerte tyske designere, Niemann og Remy, møtte bandet og foreslo en helt ny retning. Disse to har nok hatt den største innflytelsen på bandet, og var nok mer opptatt av ren formgiving og avantgarde enn andre popkulturelle på denne tiden. The Monk ble et av verdens første designerband. Alt fra The Monks‘ spesielle utseende, munkeklipp og munkekapper, til den nye musikken de skulle lage, ble slik jeg forstår det, diktert av disse to opplyste herremennene. Bandet selv virker ikke å ha den bevisste holdningen til at de var et prosjekt, selv om de selvfølgelig har insett hva som skjedde i ettertid. Bandet, bestående av Gary Burger (gitar), Larry Clark (orgel), Dave Day (banjo), Eddie Shaw (bass) og Roger Johnston (trommer), skapte en svært karakteristisk og uhørt musikk basert på tunge rytmer, lite melodi, repetisjoner, minimalisme, masse koring, feedback og surrealistiske, men lekne tekster. Å sidestille The Monks med for eksempel Velvet Underground er ikke så veldig galt, selv om sistnevnte selvsagt var noe senere med å utvikle et slikt lydbilde. Alt i alt presenterte The Monks et uttrykk og en musikk som ikke bare var 4 år for tidlig ute, men først 20 år senere gjorde seg bemerket som en inspirasjonskilde for nye band. Å se bandet gjenforenes i 1999, med folk som Jon Spencer som tilhører, er flotte saker. Jeg gliste helt uten å vite det ved synet av disse gamle mennene som lirer av seg låter som fortsatt, eller forresten; akkurat nå, lyder helt moderne.

Jeg kan ikke helt anbefale dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback på grunn av en kjedelig og forutsigbar oppbygning og litt for lite engasjement. Jeg skulle gjerne sett andre musikere uttale seg, jeg skulle likt å følge bandets påvirkning og kanskje enda mer av og om bakmennene (som av uvisse grunner nektet å stille opp i filmen). Det jeg kan anbefale er musikken, og heldigvis er det en del av den i filmen. The Monks låter tøft, tett og friskt. Enkelte i filmen trekker linjer helt frem til teknologisk musikk, noe jeg personlig synes er litt drøyt, men det er liten tvil om at The Monks spilte musikk verden ennå ikke var klar for, og at de har hatt innflytelse på punk, industri, garage, metal og eksperimentell musikk. Mye form, lite innhold, og fantastisk bra!

American Hardcore (2006)

American Hardcore har endt opp som en intens forelesning av en nesten litt for engasjert foreleser. Jeg så filmen med regissørbesøk og de kunne avsløre at de rett før Sundance satt igjen med sju timer materiale som skulle klippes ned til 100 minutter. His de bare hadde fulgt ideen bak hardcore og laget den kort og rett på sak, ville det ikke vært noe problem. I stedet skal hele Amerikas hardcore-historie fra ‘80 til ‘86 fortelles gjennom intervjuer og obskure konsertoppak og i lengden blir det mye prat, mye masete musikk med dårlig lyd og til tider flytter ikke filmen seg av flekken. American Hardcore er blitt nok en dokumentar hvor grunnhistorien er det mest interessante; det skal bare fortelles vel mye på kort tid. Dessuten er det litt slitsomt når det kun klippes mellom talking heads-intervjuer og gamle konsertopptak. Samtidig gir den et interessant blikk inn i en kultur som egentlig var over før den begynt. Filmen har et veldig godt utgangspunkt og det er en utrolig bevegelse disse banda satt i gang. Det lå ingen drøm om å bli kjent eller tjene penger her, det snakket man ikke om en gang. Alt som betydde noe var å gjøre opprør, få sagt det man mener og være det motsatte av de rådende normene i landet på denne tiden. Det var en sterkt politisk standpunkt og en unnskyldning til å drikke.

Dokumentarer blir ofte kritisert for å være ensidige og ikke være interessert i høre den andre siden i saken. I American Hardcore er absolutt ikke dette et problem. Vi er jo ikke interessert i å høre hva politiet har å si om saken. Eller politikere for den saks skyld. Hele poenget er å fortelle historien gjennom de folkene som var med på dette. Derfor er det heller ingen forteller i filmen, noe som fungerer både på godt og vondt. Godt fordi det er mer interessant å høre det fra førstehåndskilder, vondt fordi man blir litt lei av disse menneskene etterhvert. Det er i hovedsak ikke deres egen feil, men filmens ustruktur. Det er ikke noe system her. Hvis man for eksempel ser på den fantastiske Metal: A Headbangers Journey er den mer strukturert i oppbygging og klarer derfor å fortelle hele historien i et behagelig tempo. American Hardcore haster av gårde, etterhvert gjør den et forsøk på dele det hele inn geografisk og ser på de ulike scenene i de største byene.

Dette burde kommet før og vært mer ryddig. Filmen også hovedfokus på noen band, men også dette kunne vært mer tydelig. Vi får et inntrykk av at band som Black Flag, Bad Brains og Minor Threat er de viktigste, men når var de viktig og for hvem? Det er egentlig ingen kronologisk fortalt historie i det hele tatt her, derfor blir det også vanskelig å henge med. Når det så plutselig sier stopp rundt ‘85-’86, så ihvertfall ikke jeg det komme. Arkivfoto og video er selvfølgelig alltid interessant men, som resten av filmen, brukes dette sporadisk og ofte helt uten poeng. Plutselig snakker man om et band, så ser man liveopptak fra noe helt annet om ikke følges opp. Det er kult å se alle disse opptakene for de gir et unikt innblikk i hvordan det var på disse konsertene, men de må brukes med omhu. Nå var ikke dette filmens største problem, for disse tingene er svært interessante å se og vitner også om denne tanken om at dette måtte dokumenteres slik at flest mulig kunne se det.

Jeg må ærlig innrømme at det føles kjipt å kritisere en slik film, nettopp fordi dette er en viktig del av musikkhistorien. Ja, historien generelt. Derfor er American Hardcore verdt å se også. Den er av og med folk som virkelig brant for dette og gjør det den dag i dag. Dessuten er dette i det store en liten, men svært innflytelsesrik del. American Hardcore tar vare på en arv som fremdeles er svært tydelig i dag. Derfor er det utrolig synd at dokumentaren ikke er litt mer strukturert. Men for all del, det er masse bra her og det er en forelesning du ikke vil gå glipp av. Dessuten er det ikke hver dag man får se Henry Rollins banke opp en tilskuer.

loudQUIETloud: A Film About Pixies (2006)

“We don’t talk to each other that much. Not because we don’t like each other, it’s just the kind of people we are.”
- Frank Black

Min andre lidenskap er musikk, og det bandet som kanskje har formet smaken min mer enn noe annet er Pixies. Etter at jeg tidligere i år pløyde meg gjennom den orale historien om bandet plukket jeg fram skivene på nytt, og 2006 har virkelig vært en ny vår for meg og et av mine desiderte favorittband. Liten tvil om at jeg måtte sjekke ut loudQUIETloud: A Film About Pixies når Oslo Internasjonale Filmfestival skulle vise den.

Jeg hadde forventet meg en fandokumentar, og ikke den relativt private og intime turne-filmen som loudQUIETloud er. Denne filmen kommer neppe til å skaffe Pixies nye fans, og det er for så vidt helt greit for min del. Filmen byr på heftige konsertopptak fra gjenforeningsturneen i 2004, og gir en veldig fin gjengivelse av hvordan bandet nølende klarer seg gjennom den første konserten til selvsikkerheten vokser og bandet til slutt låter så potent og hissig som det bør gjøre. Fra den rusfrie Kim Deals vablede fingertupper, via David Lovering barnslige pillemisbruk og mislykkede tryllekarriere, til filmens bortimot eneste konfrontasjon, virker historien om bandet Pixies som historien om mennesker med virkelig store kommunikasjonsproblemer. Lange tagninger der bandmedlemmene kun sitter i en sofa og stirrer ut i luften vitner om voksne mennesker som ikke ønsker å ødelegge for hverandre. Alle fire virker å trenge ny suksess, både i musikk og livet generelt, og igjen og igjen slår det meg hvor normale de er. “Normalt” er relativt i denne sammenhengen, men det er lite drama og glamor når det gjelder denne gjengen. Det å spille noen av de beste rocke-låtene som noen gang er laget virker å være det eneste de har felles, men det er også ganske rørende å se gitarist Santiago få hjelp av de tre andre til å lage musikk til en film han er hyret inn på. En annen god scene er konfrontasjonen med Lovering og hans økende rusmisbruk. Dette er det eneste punktet i filmen som lukter litt på dramatikk, og den eneste gangen frontmann Frank Black virker å være ille berørt av å bli filmet. Pixies har alltid vært et mediesky band, men jeg får nok heller følelsen av at denne skyheten er mer et personlighetstrekk enn ren uvilje eller et prinsipp.

loudQUIETloud ender opp som en god musikkfilm med trykk på både musikk og film. Musikkopptakene fra konsertene er knakende gode, med god konsertlyd, og filmatisk er det også mye fint her. Filmen ender nok opp mer med å skildre et band som egentlig ikke har noe annet valg enn spille sammen, selv om de helst ikke vil ha så mye mer med hverandre å gjøre. De klarer å holde en tone, eller det vil si en relativ unnvikende tone, og det virker å fungere for dem. Uansett er det for alltid bandets banebrytende musikk som vil snakke for dem. Det blir morsomt illustrert av filmens åpningssitat fra Kurt Cobain

“I was just trying to rip off the Pixies”

og med den nyfrelste tenåringsjenta med Kim Deal som sitt største idol. I det rulleteksten går over skjermen fremfører hennes ganske ulne kjellerband “Monkey Gone To Heaven”, og illustrerer pent at det viktigste Pixies har gjort allerede er fortid, og at deres innflytelse er evig.