Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

Black Snake Moan (2006)

Craig Brewer overbeviser med sin “vanskelige” andrefilm. Mens debuten Hustle and Flow tok for seg håpefulle, hip-hop’ende horer og halliker i Memphis, dreier Black Snake Moan seg rundt en brun, brunstig, bluesa og mer landlig utgave av samme område. Denne andrefilmen er også midtpunktet i en planlagt “trilogi” der sørstatene og tre forskjellige musikkgenre står sentralt. Likevel er verken Black Snake Moan et hvileskjær eller oppbygging mot noe annet. Fellestrekkene i de to første filmene er tydelige både tematisk, med hensyn til karakterene og i form, men det er også tydelig at hver enkelt film står stødig på egne ben. Ikke minst fordi Craig Brewer vet å lage en nedtonet melodramatisk historie som får enkelte klisjéer til å virke overraskende friske.

Black Snake Moan har et mindre karaktergalleri enn Hustle and Flow, og det taper den nok litt på. Selv om idéen rundt den nyforlatte, grønnsaksdyrkende og blues-spillende Lazarus, og den utagerende, nymfomane og opportunistiske Rae er god nok, blir kanskje de to personene litt fort utslitt. De blir fort gammelt nytt i mine øyne, og ikke like interessante som Terrence Howards fantastiske tolkning av D-Jay i Hustle and Flow. Christina Ricci og Samuel L. Jackson gjør begge veldig gode roller, men klarer ikke helt å vekke den nødvendige empatien. Musikken er som forventet fantastisk. Samuel L. Jackson viser seg faktisk som en habil bluesartist, og Craig Brewer virker fast bestemt på å la sine skuespillere bli musikere gjennom denne serien. Jacksons karakter, Lazarus, er både filmens knutepunkt, men også katalysatoren som renser både sin egen og Raes historie og voksende selvinnsikt. Det er nok ikke tilfeldig at karakteren har fått navnet Lazarus. Gjennom filmens gang leger de og lærer av hverandre. Løsningen for dem begge blir ikke å kvitte seg med sine problemer, men å forsøke å leve med dem. Black Snake Moan kunne fint blitt en historie om moral og fordømmelse, men på samme måte som Hustle and Flow behandler de prostituerte, hallikvirksomhet, rase og narkotika, er dette bare filmens miljø og overflate. Egentlig er Brewers ønske å skape gode historier om ensomme og fortapte mennesker som finner liv, håp og glede gjennom musikk og hverandre. Slikt er selvsagt rørende.

Det kan kanskje høres relativt vanvittig ut å lage en film der en nymfomani og blues er hovedingrendiensene, men med Craig Brewers ryddige regi og Riccis ikke overdrevne rolletolkning blir dette fort lite merkelig eller påfallende. Både regi og foto er så ordinære i stil, eller dvs. her er det lite fiksfakseri, uanseelige triks og et så rent filmspråk at det hele blir mer realistisk enn det kunne ha blitt. Akkurat som Hustle and Flow virker filmen til tider inspirert av en skitten og naturalistisk filmretning. Som om Mike Leigh hadde laget film sammen med Spike Lee (jepp…).

På et punkt svikter filmen likevel en del for min del. Antagelig for å gi Christina Riccis karakter en større dybde og sympati har man sett seg nødt til å forsyne henne med en mor og tragisk bakgrunnshistorie. Dette blir å smøre litt tykt på, og skader i mine øyne både karakteren og historien mer enn den gagner. Rent bortsett fra enkelte slike skjønnhetsfeil er dette både en musikalsk, skuespillerdreven og svært så flott film. Craig Brewer befester sin posisjon som en dyktig regissør, som kan ta sjanser innenfor godt opptråkkede stier, og jeg forventer å se flere gode filmer fra han i fremtiden. Neste gang er det visstnok country-musikk det skal handle om, og det kan jo bli spennende for oss som liker slikt.

last.fm

Du finner nå en last.fm-”radiospiller” i vår footer:

Meld deg inn på last.fm følg instruksjonene og til slutt meld deg inn i vår gruppe for å få din musikk spilt i spilleren nederst på siden. Etter hvert vil vi også legge ut spillelister på samme sted. Et tips er å klikke på “Pop-up” i spilleren. Da kan du surfe både filmantrop.net og andre nettsider mens du lytter til filmantrops leseres musikk. Er det ikke fint?

Monks - The Transatlantic Feedback (2006)

Det å lage en dokumentar om musikk eller om spesielle strømninger, band og kulturelle retninger er en vanskelig sak. Vinklingen har alt å si, og de beste tingene jeg har sett innenfor rockumentar-genren er de virkelig engasjerte sakene. De som tar form av og er lagt av virkelig fans. Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at regissørene Lucia Palacios og Dietmar Post er virkelig fans av The Monks. Det er bare det at dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback mer virker som et historisk portrett enn en virkelig fanfilm. Filmen fokuserer vel mye på bandets forhistorie, medlemmenes utplassering som amerikanske soldater i Tyskland på begynnelsen av 60-tallet, og følger historien slavisk til gruppens oppløsning i 1967. I mine øyne hadde filmen hatt godt av å fokusere på bandets kultfenomen 30 år etter, og også mer på det rent musikalske. Det blir for mange guttehistorier fra brakka flere år før bandet så dagens lys, og litt for lite av andre rammer å plassere dem inn i. Derfor faller dokumentaren ganske fort sammen for min egen del, men det er liten tvil om at The Monks er et fascinerende og banebrytende prosjekt. Jeg skal sjekke ut den ene platen de ga ut i 1966, Black Monk Time, og også den doble tribute-skiva som ble sluppet tidligere i år.

The Monks sprang ut av bandet Torquays som turnerte tyske nattklubber i første halvdel av 60-tallet. De skilte seg lite fra andre band på den tiden, men eksperimenterte litt for seg selv uten at det skjedde noe spesielt med det. To nylig uteksaminerte tyske designere, Niemann og Remy, møtte bandet og foreslo en helt ny retning. Disse to har nok hatt den største innflytelsen på bandet, og var nok mer opptatt av ren formgiving og avantgarde enn andre popkulturelle på denne tiden. The Monk ble et av verdens første designerband. Alt fra The Monks‘ spesielle utseende, munkeklipp og munkekapper, til den nye musikken de skulle lage, ble slik jeg forstår det, diktert av disse to opplyste herremennene. Bandet selv virker ikke å ha den bevisste holdningen til at de var et prosjekt, selv om de selvfølgelig har insett hva som skjedde i ettertid. Bandet, bestående av Gary Burger (gitar), Larry Clark (orgel), Dave Day (banjo), Eddie Shaw (bass) og Roger Johnston (trommer), skapte en svært karakteristisk og uhørt musikk basert på tunge rytmer, lite melodi, repetisjoner, minimalisme, masse koring, feedback og surrealistiske, men lekne tekster. Å sidestille The Monks med for eksempel Velvet Underground er ikke så veldig galt, selv om sistnevnte selvsagt var noe senere med å utvikle et slikt lydbilde. Alt i alt presenterte The Monks et uttrykk og en musikk som ikke bare var 4 år for tidlig ute, men først 20 år senere gjorde seg bemerket som en inspirasjonskilde for nye band. Å se bandet gjenforenes i 1999, med folk som Jon Spencer som tilhører, er flotte saker. Jeg gliste helt uten å vite det ved synet av disse gamle mennene som lirer av seg låter som fortsatt, eller forresten; akkurat nå, lyder helt moderne.

Jeg kan ikke helt anbefale dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback på grunn av en kjedelig og forutsigbar oppbygning og litt for lite engasjement. Jeg skulle gjerne sett andre musikere uttale seg, jeg skulle likt å følge bandets påvirkning og kanskje enda mer av og om bakmennene (som av uvisse grunner nektet å stille opp i filmen). Det jeg kan anbefale er musikken, og heldigvis er det en del av den i filmen. The Monks låter tøft, tett og friskt. Enkelte i filmen trekker linjer helt frem til teknologisk musikk, noe jeg personlig synes er litt drøyt, men det er liten tvil om at The Monks spilte musikk verden ennå ikke var klar for, og at de har hatt innflytelse på punk, industri, garage, metal og eksperimentell musikk. Mye form, lite innhold, og fantastisk bra!