Dreamgirls

Jeg liker musikaler. Jeg liker det absurde i at man plutselig bryter ut i sang, uttrykker det man har på hjertet ved å synge det ut. Helt plutselig. Men, for det er et men, hva hvis sangnumrene faktisk er det som er dårlig med en musikal? Det som trekker ned intensiteten, det som gjør at man sitter og håper at dette sangnummeret er det siste. At det rett og slett er litt flaut. For det største problemet med Dreamgirls er faktisk musikalinnslagene. Filmen består i hovedsak av tre ting, musikalinnslag, konsertinnslag og vanlig drama. Selve historien i filmen er spennende. Dette er altså i bunn og grunn historien om The Supremes og hvordan Diana Ross, med god hjelp av Motown-sjef Berry Gordy, Jr., presset Florence Ballard vekk som frontkvinne i The Supremes. Navn er byttet ut, men det er ingen tvil om at det er dette det handler om. Filmen har også en politisk side, og viser hvordan Gordy og Motown virkelig banet vei for den afroamerikanske musikken på 60-tallet. Bismaken var bare at man hele tiden prøvde å kapre det hvite publikum, og måtte derfor gjøre kompromisser som var vanskelig å svelge på denne tiden. Nå fremstår ikke Motown som noen frelser på noen som helst måte i denne filmen, noe som også har blitt kritisert. Det var sterke mistanker om at Motownsjefen hadde lånt penger av mafiaen. Dette ble aldri bevist. Samtidig skal man absolutt ikke underminere den utrolige innvirkningen plateselskapet har hatt selvfølgelig har hatt, selvfølgelig.

Filmen begynner fantastisk bra. Det utrolige talentshowet setter en veldig fin tone, og viser glede både på scenen og i filmspråket. Jeg fikk frysninger på ryggen med en gang. Det fortsetter i den ånden, flotte skuespillere, kjappe replikker og en herlig Jennifer Hudson som Effie White (altså den fiktive Florence Ballard). Foreløpig er det godt drama og fantastisk musikk, men så plutselig skjer det noe. Et stykke ut i filmen begynner de å synge. Altså som en del av historien. Da hadde jeg glemt at dette faktisk var en musikal, og det første nummeret er en utrolig pinlig sak om familier og trær eller noe. Plutselig brytes hele intensiteten ned, og jeg mister det litt rett og slett. Etter dette dukker det opp et annet sangnummer som absolutt viser Hudsons brilljante stemme, men selve nummeret er altfor, altfor langt. Heldigvis varer ikke dette hele filmen, og de to første, rene musikalinnslagene er de treigeste. Problemet er bare at man hele tiden sitter og håper på at de ikke skal synge. Mer konsert, mindre musikal. Dramaet tar seg opp mot slutten, og endelig er det noen som har skjønt at Eddie Murphy er mer enn Dr. Doolittle. Han er helt fantastisk, men forsvinner litt for fort dessverre. Jennifer Hudson fortjente virkelig Oscar, og hun er en mer interessant karakter enn Beyoncès versjon av Diana Ross, selv om hun absolutt gjør en hederlig innsats og synger som en gudinne. Pen er hun og. Ellers er smått med veldig interessante rollefigurer, rett og slett.

Altså, en musikal hvor selve musikalinnslagene trekker ned intensiteten i en allerede frisk og viktig historie. Synd, fordi denne filmen kunne endt opp med å bli helt fantastisk hvis man hadde hatt et klarere fokus, brukt mer tid på selve historien uten å bryte opp med innslag som bare er flaue og ikke bidrar med noe egentlig. Selv om den er basert på en Broadway-musikal, kunne man fint konsentrert seg på konsertinnslagene og dramaet og latt musikaldelen vike. Da hadde vi fått servert et musikalsk fyrverkeri, samt en meget god film. I stedet ender den opp et sted midt imellom.

Hustle & Flow (2005)

Du vet de filmene som liksom handler om popartisters vei til berømmelse og det uungåelige og smertefulle fallet når toppen er nådd? Vel, Hustle & Flow [IMDb] kunne vært mye verre enn det. Likevel ender den opp i være en film jeg fikk en riktig så god følelse av. Kanskje det er fordi den i bunn og grunn er bygd opp som en musical? Kanskje det er fordi musikken er drivende god? Kanskje karakterene er så ektefølte og sier de riktige tingene hele tiden? Det kommer sikkert av alle disse tingene og mer til, men for min egen del gjør settingen i Hustle & Flow at filmens lykkeligste øyeblikk, de som handler om musikk og det å ha en drøm som overskygger alt annet, er de sterkeste. Det er nettopp disse scenene som gjør filmen til en av de bedre jeg har sett i år.

DJay er hallik og doplanger. Fint lite glamorøst og DJay er heller ingen snill person. Han har en sterk overtalelsesevne og horene han deler liv, hus og penger med får ofte føle det både på kropp og sinn. DJay har virkelig ordet i sin makt, og han finner noe å bruke gatespråket sitt på da han en dag treffer en gammel bekjent, Key, som er lydmann. DJay finner et utløp for sine ord og tanker gjennom å skrive tekster og presenterer sitt materiale for Key. Snart har de opprettet et spartant lydstudio i huset til DJay og drømmen om å bli artist virker å være innen rekkevidde. Flere ting hender selvfølgelig og mye hviler på DJays løfte om at en tidligere fjern bekjent, nå berømt rapper, kan hjelpe dem på veien. De to gjenværende horene bidrar med koring og “management” og DJay skjønner at det er mer enn hans egen drøm som står på spill. Det ender selvfølgelig ikke så bra, men likevel ikke så elendig som andre musiker-fra-slum-til-grav-filmer. Drømmene blir ikke knust og spiren til noe mer er allerede sådd da filmen er slutt.

Hustle & Flow er en overveldende og faktisk positiv opplevelse. Den er definitivt ikke for alle, og enkelte vil kanskje mene at den glorifiserer hallikvirksomhet og det livet karakterene lever. Jeg synes filmen hever relativt få, om noen, moralske pekefingre, og gir meg heller ingen grunn til å gjøre det. Man er heller ikke nødt til å være hip-hop- eller rap-entusiast for å få mye ut av Hustle & Flow. Musikken er mye mer variert enn som så. Biter av gospel, kirkesang, country og rock får alle sin plass, og den ikke ukjente Isaac Hayes dukker opp i en mindre rolle som bartender. Når DJay takker ham for hjelpen gjør han det kanskje også indirekte for mer enn det rent praktiske?

Selv om jeg liker denne filmen ualminnelig godt, så er det flere ting jeg kan skjønne at folk vil reagere på. Horenes avhengighet og underdanighet tyder på at det muligens finnes verre sider av DJay vi bare får små glimt av. Deres oppofrelse kan virke kunstig, men nødvendig og godt for filmen. I tillegg reagerte jeg selv litt på DJays møte med det som skal være hans springbrett, rapperen Skinny Black. Akkurat dette virker så typisk, nesten klisjéaktig, men noen runder i tenkeboksen fører meg til den konklusjonen at det ikke bare er ganske troverdig, men også ganske smart fortellerteknisk. Utfallet av denne historien er på langt nær så elendig som mange kanskje vil forestille seg på forhånd. Det er nettopp DJays vilje til å kjempe for sin drøm, hans handlekraft og overtalelsesevner som bringer ham dit han bør være for å gjøre sin personlige suksess. Om dette virker klisjéaktig på oss er det kun fordi det kanskje er helt ekte? Uansett er det de små smilene, gledestårene og gleden det er å jobbe med både musikk og en stor drøm som jeg kommer til å huske fra denne filmen. Det er en enkel og ektefølt virkelighet som skjuler de mindre bra tingene i livet. Godt er det.

Alt for Egil (2004)

En norsk musikal er ikke hverdagskost, og for min del er det like greit at det ikke blir det.

Historien her er relativt enkel. Egil er byens beste pizzabud, og en relativt vennlig sjel som ønsker seg og sine alt godt. Han jobber derfor hardt for at både hans mor og hans hjerneskadde venn Jan-Ove skal få mest mulig glede og hjelp i livet. Egil har derfor store planer om å lære opp Jan-Ove til å bli pizzabud han også. Venner og bekjente er ikke helt med på denne planen og Egil møter motbør overalt. Så en dag treffer bokstavelig talt Egil på den store kjærligheten.

Jeg setter stor pris på at det etter hvert har blitt et større omfang av norske filmer, og i motsetning til mange andre venter jeg fortsatt på en kvalitetsheving. I Norge er det slik at vi ikke skaper film. Vi produserer. En sjelden gang i blant er det noen som treffer mellom målstengene, som oftest sneier ballen så vidt utenfor og en del ganger skytes det milevis over. Denne filmen går ganske kraftig over, og er kanskje det beste beviset på at det egentlig ikke er så viktig hvilke personer du spiller med så lenge taktikken er feil.

Jeg synes Kristoffer Joner er en relativt habil skuespiller. Trond Høvik er en alt for lite brukt og dyktig skuespiller. Manusforfatter Tore Renberg er så vidt jeg vet en kritikerrost forfatter, og produsent Yngve Sæther har bl.a. Folk flest bor i Kina på samvittigheten. Alt skulle ligge til rette for, om ikke en god film, så i hvert fall et profesjonelt gjennomfør prosjekt. Hva er det så som er så galt med denne filmen? Ikke musikken, eller det noe uvante musikalformatet i og for seg. Her skorter det nemlig på langt mer alvorlige ting. Skuespillet er til tider uhorvelig og lite troverdig. Ved å bruke etablerte skuespillere i noen roller og amatører i andre blir forskjellene langt mer tydelig enn de burde vært.

Jeg forstår at forfatter og regissør her har villet skape en film med store ord og følelser (delvis framført som sang), men det blir litt for stokkete for min del. Manuset og motivasjonen til hovedpersonen kommer heller aldri helt til sin rett. Den ellers så nøysomme og vennlige Egil truer til slutt med å ta sitt eget liv ved å brenne huset han bor i. DET virker som en nødløsning i mine øyne.

Merkelig nok, siden jeg virkelig hater musikaler, er det ikke sangen og musikken som er mitt største ankepunkt. Her er det manus, regi og foto som er problemet. Fotograf Svein Krøvel er et bevandret navn i norsk film, og blant sine siste meritter har han både Heftig og begeistret og Elling. Jeg er derfor litt overrasket over at filmen virker litt uferdig visuelt sett. Kanskje for å få en mer naturalistisk stil er fargene nedtonet og litt grå. Det får imidlertid denne musikalen, som jo i sitt vesen skal være litt glossy, til å virke billigere enn det den bør være. Alt for Egil [IMDb] er ikke smart nok til å ha denne litt amatørmessige og uferdige stilen. Historien er uten nerve eller overraskelser. Her er det ingen konflikter som virker spesielt inngående eller alvorlige, og man kan se for seg slutten lenge før den kommer. Musikal-genren er heller ikke utnyttet for å spe på historien, selv om de små musikalske avbruddene faktisk ikke virker så unaturlig som jeg hadde fryktet. Regissør Tore Rygh debuterer med denne filmen og mange av manglene kan sikkert tilskrives debutantfeil. Likevel er det grenser for hvor lenge det skal komme filmen til gode. Alt for Egil er det minst vellykkede forsøket fra det ellers så kreative filmmiljøet i Stavanger.

Filmen kunne kanskje klippes ned til en kortere novellefilm for TV og vinne på det. Skal du likevel bare se en ny norsk musikal får du nøye deg med denne. Og i mellomtiden kan kanskje regissøren få slippe til med noen kortere, mindre ambisiøse prosjekter først?