Tristram Shandy: A Cock and Bull Story

Jeg leste Herr Tristram Shandys liv og meninger i fjor sommer av to enkle grunner. For det første hadde jeg hørt at den skulle bli film med to av Englands mest morsomme menn, Steve Coogan og Rob Brydon, samt at jeg skulle på to ukers ferie til Spania. Jeg har stadig begynt på Don Quijote uten å ha kommet mye lenger enn hundre sider. Ikke for at den ikke er bra, men den begynner å bli veldig repeterende. Herr Tristram Shandys liv og meninger er annerledes, men har mye av den samme stilen og den henviser også direkte til leseren. Det er en svært morsom bok, full av digresjoner og assiosasjoner som hele tiden bryter opp historien. Hovedpersonen selv blir ikke født før etter rundt 200 sider.

Så hvordan filmatiserer man denne boken? Det skjer en hel masse i den, men det er kun fortalte historier om andre personer. Man kan lage en krigsfilm om Uncle Tobys mange krigshistorier eller fortelle historien til faren Walter og hans kone eller man kan gjøre som Michael Winterbottom og manusforfatter Frank Cottrell Boyce, nemlig beholde stilen i boken og lage en film som klarer å ta metabegrepet til et nytt nivå. For nivåer er det mange av her. Jeg skal ikke kjede dere med å gå inn i detaljer her, men hovedpoenget er vel at vi beveger oss mellom selve filmen og innspillingen av den. Se der, allerede nå er jeg selv forvirret. Steve Coogan spiller seg selv, Walter Shandy og fortelleren i filmen (det vil da si Tristram Shandy i boken) som henviser seg direkte til kamera; til oss. Første halvdel konsentrerer seg i hovedsak om selve innspillingen av filmen, mens siste halvdel mer og mer tar for seg Steve Coogan og hans personlige liv. Det er nettopp balansen mellom disse nivåene som gjør at filmen virkelig fungerer. Metafilm er ofte en farlig sjanger hvor fallhøyden er stor i forhold til hvor “meta” den blir. Så fort ting blir for komplisert faller jeg av. Det at filmen etterhvert skifter fokus, bidrar til at filmen unngår å bli så hysterisk som det kanskje ser ut til i begynnelsen. Alvor og humor balanseres perfekt, og det er et ganske modig valg å gjøre Coogan såpass sårbar som han fremstår. Mye av det som handler om han i filmen er hentet fra virkeligheten, helt ned til det noe absurde forholdet til kona. Det med stripperne på hotellrommet er også basert på sanne historier. Dessuten er det vel ingen hemmelighet at Rob Brydon lenge har vært i skyggen av Coogan, noe som kommer frem gjennom Brydons evindelige Alan Partridge-parodier i filmen.

Der boken er opptatt av digresjoner og historier, har filmen et større fokus på det mennesklige. Den drar klare paralleller mellom Walter Shandy som far og Steve Coogan som far, noe som også er med på å balansere de ulike nivåene og samtidig flette sammen nåtid og fortid. Nettopp dette med farsrollen er et viktig tema i boken, som er mer eksplisitt i filmen. Det er selvfølgelig viktig at det er nettopp Coogan det handler om, for selv om dette på mange måter er en fiktiv utgave av mannen, er det allikevel spennende at de har valgt å gjøre denne grensen så vag som mulig. De ulike delene som filmes fra boken er nøye i tråd med det som skjer på innspillingen, altså på “ordentlig”. Det at det hele tiden gjøres forandringer underveis i forhold til hvordan filmen skal ende opp, er en god måte å understreke digresjonene i boken på. Alle forsøk på å redde filmen sklir ut i meningsløse samtaler, krampaktige tiltak og krangler om hvem som egentlig skulle spilt hovedrollen.

Tristram Shandy: A Cock and Bull Story er blitt mer en hyllest enn en ren adaptasjon. Den er beviset på at det folk har ment har vært umulig å filmatisere fungerer aller best hvis man trekker inn følelsen og stilen til boken inn i adaptasjonen og ikke bare fokuserer på det som faktisk skjer. Og selvfølgelig hjelper det å la Steve Coogan spille Steve Coogan. En genistrek.