DVD-anmeldelse: The Ipcress File

En agentfilm som kom ut i 1965 ville måtte regne med å bli sammenlignet med James Bond-filmene. Skuespilleren i hovedrollen ville selvsagt også ubønnhørlig bli målt mot Sean Connery. Fallhøyden for et seriøst filmprosjekt var dermed relativt stor, da et forsøk på å kopiere Bond i stil og uttrykk kunne blitt totalt mislykket. Så hva gjør man? Jo, man skaper en helt egenartet karakter fremfor å forsøke å surfe på den Bondske suksess. Ettertiden har vist at det nok var et klokt valg.
Harry Palmer (det var det kjedeligste navnet de kom på) drev med helt andre ting enn Sean Connerys James Bond. Mens sistnevnte reddet verden i Thunderball, fikk den bebrillede Harry i oppgave å forhindre hjernevasking av britiske forskere. Et litt mer regionalt oppdrag og en kanskje ikke fullt så verdensvant karakter til tross, man har likevel ikke kunnet dy seg for å drysse litt glamour over agenttilværelsen. Harry Palmer rydder nemlig sengen sin for et damesmykke (ikke et damestykke) samt håndvåpenet sitt før han går på jobb. Han flørter freidig med de kvinnene han møter også, dette antas åpenbart å tilhøre yrket.

Michael Caine kom fra en glitrende rolle i Zulu (1964), men han hadde tross alt bare fått 4 000 pund for rollen og var allerede blakk. Da filmselskapet tilbød 31-åringen 100 000 pund, syvårskontrakt og denne hovedrollen var karrieren endelig på skinner. Hans kjølige eleganse er helt perfekt i denne rollen, der han også får utøvd litt tørr humor på beste engelske vis.

Historien er på ingen måte ukomplisert og er tidvis preget av en god del teknisk dialog spesielt mellom Palmer og hans overordnede. Dette overskygger på ingen måte de intense scenene ellers i filmen, som er en fryd å følge med på. Filmatisk er den også helt glimrende. Regissør Sidney J. Furie og fotograf Otto Heller (Peeping Tom) klarer å skape et inntrykk av at vi er en deltakende tredjepart som betrakter det hele. Dette gjøres ved at det filmes gjennom andre objekter eller at objekter som ikke har noe spesielt med handlingen å gjøre opptar mye plass i bildet. Et par av bildene i denne artikkelen kan gi et eksempel. Det hjalp også at stjernekomponist John Barry bidro med et stemningsskapende soundtrack som assosieres veldig med tidsbildet.

Lyd/bilde

Lydmessig har dessverre ikke filmen fått det løftet man kunne håpe på i en restaurert versjon. Den leveres med et engelsk monospor som eneste lydspor. Når det er sagt, er det i og for seg ingenting å utsette på kvaliteten på dette. Lyden er så retningsbestemt den kan være og det er ingen problemer med å skille lyder og / eller dialog fra hverandre. Bildet er skarpt og fint i denne overføringen. Det mangler muligens (men lite sannsynlig) noen detaljer i bildene hvor det er stor kontrast mellom for- og bakgrunn. Dette er litt vanskelig å si da det like gjerne kan være tv-skjermen den ble gjengitt på som er problemet. Jeg savner også en annen kilde å sammenligne med. Det er ellers fin sekstitalls koloritt som er flott gjengitt i Technicolor.

Menysystemet er fint og nøytralt og står i stil med coveret og filmen for øvrig.

Ekstramateriale

• Digitalt remastret til DVD i opprinnelig 2.35:1 format
• Fint tykt futteral med trykk som en saksmappe
• Intervju med Sir Michael Caine, laget for denne utgivelsen, om betydningen av The Ipcress File for han som skuespiller (21 min.)
• Intervju med Sir Ken Adam, laget for denne utgivelsen, om produksjonen av The Ipcress File (10 min.)
• Dokumentar fra 1969, Candid Caine, der Michael Caine snakker om sin karriere på det tidspunktet (44 min.)
• Introduksjonshefte til filmen skrevet av journalist Christopher Bray, forfatter av boken Caine: A Class Act
• Kommentarspor av regissør Sidney Furie og klipper Peter Hunt
• “The Ipcress File – Michael Caine Goes Stella” - eksklusiv sketsj med Phil Cornwell som Michael Caine (5 min.)
• Egen CD med soundtrack av komponist John Barry OBE
• Et eksemplar av Len Deightons roman, som det hele bygger på (342 sider)
• Fotogalleri, promos (13 min)
• Tosidig filmplakat i A3-format
• Original amerikansk radioannonse for filmen
• Original trailer for filmen

Samlet vurdering

Denne DVD-utgivelsen er nesten helt perfekt. For det første er det en god film, flott fengende historie og brilliante engelske skuespillere. Ekstramaterialet er av en annen verden, og lyd og bilde er mer enn godkjent filmens alder tatt i betraktning. Kanskje kunne de likevel ha kostet på seg noen undertekster, f. eks hadde vel English SDH ytterligere økt verdien på utgivelsen? Men, dette trekker ikke mye ned!

Klassiker: Zulu (1964)

Damned funny! Like a train in the distance.

Lt. Gonville Bromhead lytter til lyden av 4 000 zuluer på vei.

Dette er en film jeg har hatt på ønskelisten helt siden jeg bestemte meg for å bli eier av samtlige filmer i Empires The Greatest Action Movies Ever. Filmen er der listet i kategorien Art of War, sammen med følgende andre: Saving Private Ryan, Lawrence of Arabia, The Great Escape, The Dirty Dozen, Apocalypse Now og The Big Red One. Ingen tvil om at dette er strålende filmer, like lite som at det er minst like mange som er utelatt. Zulu var for meg den ukjente outsider, men jeg glemte aldri filmens oppføring i denne listen. Da den plutselig dukket opp i en svær kasse på det lokale Elkjøp til latterlige kr 69 var det gjort. Filmen dreier seg om slaget ved Rorke’s Drift i Natalregionen. Slaget har i ettertid blitt stående som det britiske Alamo, der rundt 100 britiske soldater holdt stand mot og bekjempet en hær på 4 000 zuluer. Den utløsende faktor var at dagen før overfalt zuluene en britisk hærstyrke på omlag 1 500 mann og drepte hver eneste én. Massakren ved Isandlwana ble gjort til film først i 1979 (Zulu Dawn [IMDb]), og er dermed en slags prequel til denne. Filmen starter derfor med at en svensk misjonær og hans datter er på besøk hos zuluene da en budbringer ankommer med melding om det første slaget. Reaksjonene er av en slik karakter at misjonæren rømmer i all hast for å varsle den lille styrken ved Rorke’s Drift om at de er de neste. Hans forsøk på å få soldatene til å flykte faller imidlertid på stengrunn. Tilfeldig til stede er ingeniøroffiser Chard (Stanley Baker, filmens produsent) som tar kommandoen fordi han har noen få måneder lengre ansiennitet enn Lt. Bromhead (Michael Caine).

Bromhead, som stammer fra en lang rekke med offiserer, har vondt for å svelge dette. Han argumenterer først for å flykte, men kan selvsagt ikke gjøre annet enn å følge Chards ordrer. Sistnevnte får bruk for både intuisjon og klokskap da zuluene gang etter gang velter fram i bølger mot de få soldatene. Zuluenes korte kastespyd viser seg å være dødelig effektivt i nærkamp, langt mer enn de lange og klumpete britiske geværene påmontert bajonett. Det er til slutt oversersjant Bourne, med sin lange erfaring og stoiske ro, samt et genialt (og heldig ?) taktisk trekk fra Lt. Chard som bidrar til seieren.

Som spektakulær krigsfilm med sterke moralske dimensjoner, kommer den Spielbergs Redd menig Ryan i forkjøpet med tredve år

Filmen har gnistrende farger, et spektakulært landskap (filmet on location i Natal), imponerende slagscener og brilliante skuespillerprestasjoner. Ikke minst gjelder dette Caine, som “introduseres” her. Caine, som var cockney, spiller på ypperste vis en britisk overklasseoffiser. Grunnlaget for hans videre karriere var etter dette belagt med gull, og han fulgte opp og befestet det med The Ipcress File og ikke minst Alfie. Andre flotte portrett leveres av James Booth som menig Hook samt Nigel Green i rollen som oversersjant Bourne. For øvrig med koteletter Trond Giske bare kan drømme om.
Filmen mistet en periode noe av sin status da det ikke ble politisk korrekt å vise hvite menn som slakter ned urinnvånere. Filmen ble dømt som direkte rasistisk, noe som ikke kunne være mer feil. Den er historisk korrekt så langt det er mulig, og inneholder få, om noen, rasistiske utsagn. Zuluene blir fremstilt som rådsnare og dyktige. Åpningsscenen prøver endog å gi oss en rask innføring i en eldgammel kulturtradisjon.
Richard Burton, som med mektig patos er fortelleren, lar oss få høre av at de rundt 1 300 Viktoria-korsene som er delt ut siden 1850 tilfalt hele 11 menn fra styrken ved Rorke’s Drift. Filmen om en av de største seire for den britiske hær er tilsynelatende gjengitt på perfekt manér. Og, selv om den er laget på 60-tallet, er den så langt fra glorifiserende. Do you think I could stand this butcher’s yard more than once? sier Chard til Bromhead etter slaget. I came up here to build a bridge. Som spektakulær krigsfilm med sterke moralske dimensjoner, kommer Zulu Spielbergs Redd menig Ryan i forkjøpet med tredve år.