Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

Major Dundee (1965)

Major Dundee utspiller seg på slutten av den amerikanske borgerkrigen. Unionsoldat og kavalerioffiser Amos Dundee (Charlton Heston) er leder for et fengsel med sørstatsfanger og vantrives med dét. Da en bande med apacheindianere plyndrer noen bosettinger ved grensen til Mexico, ønsker han begjærlig å gripe sjansen til et avbrekk i hverdagen. Imidlertid er han avhengig av å få med seg noen av de fengslede sørstatssoldatene for å få en slagkraftig nok styrke. Lederen på den konføderale siden er kaptein Ben Tyreen (Richard Harris). Han går med på dette i bytte mot løslatelse for seg og sine hvis apachenes leder tas til fange eller blir drept. Oppdraget er noe som skjer utenfor all tjenestevei, og er rett og slett Dundees virkemiddel mot kjedsomheten. Etterhvert utvikler det hele seg til en manns personlige vendetta. Dette har ført til historiens sammenligning med den mer kjente historien om Moby Dick, med Major Dundee som Ahab og apachehøvdingen i rollen som hvalen.

Produksjonen av filmen ble etterhvert et eksempel på den klassiske konflikten mellom ansvarlig produsent og ambisiøs regissør. Men fra starten av var det ingenting som tydet på dette. Alt lå til rette - Columbia Pictures ønsket å lage en film i samme ånd som sin storsuksess Lawrence of Arabia, men i westernstil. Charlton Heston skyldte selskapet en hovedrolle gjennom en gammel kontrakt, og i tillegg var allerede produsent Jerry Bresler nede i Mexico i forbindelse med innspillingen av Love Has Many Faces.
Å finne regissøren tok heller ikke lang tid. Heston, den store stjernen fra Ben Hur, ble forevist lavbudsjettproduksjonen Ride The High Country. Han likte den umiddelbart. Regissøren Sam Peckinpah var vokst opp på ranch i Sierra Nevada, og hadde allerede skrevet god og autentisk dialog for en rekke westernserier. Nå, allerede i sin tredje film, fikk han drømmejobben. Ansvar for en haug med penger og frie tøyler til å lage sin film, på sin måte.

Major Dundee fikk tildelt 4,5 millioner dollar, noe som skulle holde til tre måneder med opptak i New Mexico. Produksjonsstart ble utsatt for at Peckinpah, som også var medforfatter, skulle få tid til å fullføre manus.
Men - da det nærmet seg første opptaksdag kom kontrabeskjedene. Budsjettkutt! Forkort manuset! Knip inn på opptaksperioden! Filmen som opprinnelig var vurdert til å bli en svær 70mm-greie med innlagt pause, skulle nå bli en ordinær actionfilm med litt over gjennomsnittlig budsjett.

Sannsynligvis voldsomt skuffet, men også noe naivt, ga Peckinpah blaffen i dette. Han la i vei ufortrødent med de originale planene i hellig overbevisning om at studioet ville skifte mening. Mens produsenten så til innspillingen av den andre filmen, sydde regissøren sammen en knalltøff skyteplan. Samtidig prøvde han tross alt å spare penger — kombinasjonen gikk dårlig. For eksempel, da en gruppe med meksikansk kavaleri skulle omgjøres til fransk ditto, brukte han billige drakter av vinyl. Etter få timer i den brennende solen hadde disse smeltet. For å spare på uniformsutgiftene kuttet man ut å skifte klær. Alle ble beordret til å bruke de samme uvaskede klærne hele tiden, og noen av skuespillerne kuttet til og med ned på personlig hygiene. Resultatet var en bunch med uflidde og realistisk utseende karakterer. Men den harde innspillingsplanen førte til friksjoner. Man falt selvsagt umiddelbart bak skjema, og stjernen Heston og regissøren kom til åpen konflikt. Dette kulminerte med at Heston med hevet kavalerisabel forsøkte å ri ned Peckinpah.

Konflikten stakk imidlertid ikke dypt, Heston hadde åpenbart sett kvaliteter i den ferske regissøren. Fordi - da studioet etterhvert grep inn og ville bytte ut regissøren på grunn av overskridelsene, tilbød Heston seg å kutte egen lønn mot at Peckinpah ble beholdt. Og dette ble godtatt.

Likevel, da filmingen var over, ble Peckinpah nektet adgang til klipperommet. Regissøren hadde dengang ingen rettigheter i forhold til filmen, og Jerry Bresler tok over redigeringen. Nå handlet det virkelig om tid, og en tredjedel (!) av den ferdige filmen ble kastet ut. Dette inkluderte Peckinpahs åpningsscene på nærmere 10 minutter. Utover i filmen førte klippingen til at karakterer kom og gikk uten nærmere forklaring, og etterlot store hull i plot og subplot. Peckinpah hadde eksperimentert en del med slow-motion opptak i actionscenene, disse ble fullstendig tilsidesatt og erstattet med reserveopptak. Da filmen hadde premiere i april 1965, var den overveiende dommen at dette var det vanskelig å få noe ut av. Senere da Peckinpah fikk sitt gjennombrudd med The Wild Bunch, ryktes det at Columbia tilbød ham å utgi sin egen versjon av Dundee. Peckinpah skal ha avslått. I 1966 fastslo i tillegg Akademiet at filmens råmateriale var gått tapt, dvs de bortklippede delene.
Men - det fantes i det minste en lengre versjon. Problemet med denne var at den manglet lydspor. Det var ikke før i 2002, da Sony foretok en gjennomgang og opprydning i lagrene sine at det faktisk ble avdekt et lydspor med både dialog, musikk og lydeffekter som matchet det lengre opptaket perfekt. Sony tok seg i denne forbindelse råd til å spandere på filmen et helt nytt originalt soundtrack, komponert av Christopher Caliendo.

Filmen har blitt mye bedre og mer sammenhengende. Den etterlater ikke de gapende hullene som originalen åpnet. Selv om dette ikke er en ekte Director’s Cut, så er det en versjon som Peckinpah trolig ville ha vært litt mer fornøyd med enn det som ble resultatet av hans første møte med studiosystemet. Innimellom preges den likevel litt av manglende driv i handlingen, den stopper noe uforklarlig opp ved et par anledninger. Best er filmen når Major Dundee leder sin rufsete avdeling av indianerspeidere, meksikanere, nord- og sørstatssoldater. Det leveres tildels strålende skuespill i de viktigste rollene. Spesielt falt jeg for Richard Harris‘ britiske (!) tolkning av sørstatsoffiseren Tyreen, men også Charlton Heston spiller en innbitt faen som bare han kan det. Jim Hutton (Timothy Huttons far) er svært så overbevisende som den unge artilleriløytnanten Graham som får sin ilddåp. Når det gjelder Hutton senior, så spilte han for øvrig i en rekke filmer og opplevde også å se sin sønn bli skuespiller. Han døde imidlertid ung, knappe året før sønnen ble tildelt Oscar for sin innsats i Ordinary People.