Casino Royale (2006)

Så vidt jeg har skjønt har forventningene til denne i det norske filmbloggemiljøet vært rimelig moderate. Ikke sånn at ingen gledet seg, men det var da andre langt mer spennende titler å se fram mot. Det massive kjøret mot den nye Bond, Daniel Craig (He’s Bond and not Blond) forsterket kanskje dette. Etter hvert som de første foreløpige kritikkene kom inn sammen med trailere, syntes man imidlertid å ane en forsiktig heving i forventningene. Nå, etter selv å ha sett denne, har jeg omsider muligheten til å vurdere dette selv. For å rydde det ene av veien først — det har nok definitivt skjedd mer spennende lanseringer i år, spesielt kanskje på festivalfronten. Det er likevel kanskje først og fremst korrekt å sammenligne denne med en del andre “lignende” lanseringer i år. Da tenker jeg først og fremst på Mission:Impossible III. Da jeg så sistnevnte i juni tenkte jeg at dette er slik de siste James Bond-filmene burde ha vært. Ethan Hunt er den nye James Bond, tenkte jeg videre. Den slepne engelske gentlemanagenten er erstattet med en litt mer rufsete og ufin amerikaner, filosoferte jeg lekent. Jeg tar imidlertid ikke noe av æren for at Martin Campbell har gjort nettopp noe sånt med sin nye Bond. Denne gangen er det faktisk mulig å tro litt på personen som driver på med denne virksomheten. Han er råere og mer kynisk, han ser ut til å kunne ha en militær bakgrunn og er betydelig mer nonchalant i sitt vesen.
Noe av forklaringen ligger nok rett og slett i valget av manus, boken med samme navn som Ian Fleming skrev mellom Thunderball og You Only Live Twice. Det ble gjort et visstnok patetisk forsøk på å filme Casino Royale i 1967 med en rekke stjerneskuespillere i rollene, men denne floppet. Kanskje er det altså friskheten i dette tidlige manuset som gjør filmen såpass vellykket, siden man har fulgt bokens linjer nokså tett. Deretter er min teori at Daniel Craig har fått lov til å gjøre Bond på sin egen måte, uten å dvele altfor mye med hva tidligere doble nuller har gjort. Siden også Q er ute av bildet i denne filmen, er det også hoppet bukk over de fleste gadgetene. Og det syns jeg er til det bedre. Jeg syns også det er ganske så morsomt at man med hver ny James Bond har holdt fingeren til værs og tenkt — hva er det som rører seg nå, hva er den mest tidsriktige konflikten? Og det er selvsagt internasjonal terror her. M er litt fortvilet over at det var så mye lettere før - nå stiller politikerne altfor mange spørsmål og media har svarene. I miss the cold war, sier hun. Fru M har forresten fått tildelt ganske mye skjermtid i denne filmen, men jeg tåler da skide godt Judi Dench. Gu’bevares.
Men, det er også noe som trekker ned her, syns jeg. Mads Mikkelsen tapte skurkekampen mot Philip Seymour Hoffman, som var bad-guy i M:I III. Sorry Mads. Dette er imidlertid ikke noe poeng i seg selv. Imidlertid drar filmen altfor mye ut. Man kunne nok ha trimmet den noe her og der, det var sekvenser som føltes unødig lange. Og generelt hadde det nok også vært mulig å avslutte filmen flere ganger mot slutten. Dette er nok flisespikkeri, det er den beste James Bond-filmen på lenge. Og enten vi liker det eller ikke, så får vi nok også se Daniel Craig i en oppfølger. Eller tre?