Death Note: The Last Name (2006)

Shusuke Kaneko klarer nok en gang å lage en riktig så god adaptasjon av Ohba og Obatas mangaserie “Death Note”. Mangaserien finnes i skrivende stund i 10 bind på engelsk, og selv om kvaliteten har dalt betraktelig i de siste numrene er det ekstra gledelig at filmversjonen gir seg når den er på topp. Gledelig er det også at Kaneko tar seg såpass store friheter med materialet at det venter overraskende vendinger rundt hver sving.

Death Note: The Last Name ble antagelig spilt inn rygg-til-rygg med den første filmen. Skuespillerene og crew er det samme, og det vil nok være relativt håpløst å se denne uten å ha sett den første. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale denne. Om du skulle ønske å vite om bakgrunnen fra forrige film anbefaler jeg å lese Typisk Tor Andres omtale av mangaen og min eller Jacobs anmeldelse. Death Note: The Last Name er et ganske stort skritt frem i forhold til Death Note som ikke var ille den heller. Tempoet er skrudd opp et par hakk, intensiteten virker sterkere, karakterene mer inbitte, den generelle tonen mørkere og den intelligente leken som hele plotet baseres på tilspisser seg og blir mer komplekst. De to hovedrolleinnehaverene leverer varene på en imponerende måte og Tatsuya Fujiwara som spiller Light Yagami gjør en bedre figur enn forrige gang. Ken’ichi Matsuyama som den hyperintelligente og sukkeravhengige L er minst like imponerende som sist. I tillegg introduseres flere nye karakter der Erika Toda som popidol og Lights kjæreste Misa Amane nok er den viktigste. I tillegg dukker det opp nok en “death note” og en ny dødsgud ved navn Rem. Like tro mot mangaen og herlig animert som Ryuk fra første film. En slik “death note” er en notisbok fra dødsriket som lar brukeren ta livet av andre mennesker ved å skrive deres navn, tidspunkt og dødsårsak i boken. Det følger en rekke regler med en slik bok og til slutt er det selvsagt en pris å betale. Bare de som har tatt på en slik notisbok er i stand til å se og samtale med bokens rettmessige eier, dødsguden eller “shinigami” som de heter her.

Oppfølgere er alltid vanskelig, og i flere tilfeller helt poengløst. Som oftest er de et forsøk på “cashe” inn på originalens popularitet og å tilfredsstille tenåringenes umettelighet på sine popkulturelle favoritter (i hvert fall når det gjelder manga og anime generelt). Her er det likevel et kildemateriale som umuliggjorde en enkelt film, og en spin-off-film har allerede blitt laget. Death Note: The Last Name er likevel ekte saker og i stedet for en alt for lang film endte Kaneko opp på to med fornuftig lengde. Flere filmer blir det heller ikke da han overraskende nok velger å legge lokket på kista for siste gang med avslutningen her. Alt for mye skal jeg ikke røpe, men slutten her er nok mer moraliserende enn det mangaen noen gang har forsøkt å være. Slik må den også være, i mine øyne, for ikke å virke helt uansvarlig. Den blir også langt mer tilfredsstillende da vi heldigvis slipper det ene sjokkerende vendepunktet som ødela mangaserien.

Historien denne gangen tar ikke bare nye vendinger fordi det er flere karakterer å forholde seg til, men også fordi media, og da først og fremst TV, spiller en viktigere rolle. På et tidspunkt kommuniserer politiet som jobber med saken med hele tre “Kiraer” både direkte og indirekte gjennom TV-sendinger. Lagene med intriger og teorier er tidvis forvirrende, men alltid logiske, og i bunn og grunn er mangaserien disse to filmene bygger på kun et logisk byggverk. De moralske spørsmålene blir sjelden direkte behandlet i tegneserieformatet, men filmene ville nok føles ganske avstumpet uten. “Death note”-bøkene er drapsvåpen, og selv om de som bruker dem her bruker dem for å ta livet av kriminelle, føles nok Kanekos behandling av moral en del mer “riktig”. Så riktig at avslutningen slår meg som en perfekt avslutningen på denne historien. Lights galskap kommer virkelig til overflaten og Ls dedikasjon og intrikate plan er både logisk og rettskaffen. Shusuke Kaneko er ikke en fantastisk regissør, men han har mot til å endre der det passer og å ta de valgene som fører historien dit den bør ende. Om det dreier seg om menn i gummidrakter i Gamera-filmene eller i Giant Monsters All-Out Attack leverer han stødige, kontrollerte og underholdende filmer.

Gunnar om: Death Note (2006)

Jeg har aldri lest mye manga, men oppdaget tidligere i år den svært så smarte serien “Death Note”, ble umiddelbart fascinert og er i skrivende stund plutselig blitt veldig opptatt av tegneserier igjen for første gang på 10 år. Serien “Death Note” er et spill, og hovedpersonen Light Yagami er den som leder spillet. Han finner en dag en notatbok som en rastløs shinigami, dvs. en dødsgud, etterlot seg for å røske litt opp i sin kjedsomme tilværelse (”Mennesker er underholdende vesener.”). Den hvis navn blir skrevet ned i notatboken, etter et sett med intrikate regler som utfoldes mens spillet pågår, vil dø. Light Yagami ser seg som en rettskaffen hevner og går straks i gang med å ta livet av navngitte kriminelle. Politiet er i villrede og må innhente hjelp fra den verdenskjente detektiven som bare går under navnet L. Light Yagamis far leder etterforskningen og gir uivtende derfor Light førstehåndskunnskap om utviklingen. Det hjelper selvsagt på historien at både Light og L er to meget spesielle karakterer i tillegg til hyperintelligente. Og de er begge tenåringer (det er jo en manga dette). Det pågår en anime-serie på japansk TV basert på denne serien, men her skal det handle om den første filmatiseringen av serien (den andre filmen går på kino i Japan nå).

Filmen er regissert av Shusuke Kaneko som blant annet stod for revitaliseringen av kjempeskilpadden Gamera på slutten av 90-tallet og Azumi 2: Death or Love. Her tar han tingene litt ned, og godt er det for Death Note skal ikke være en actionfylt affære. Faktisk så består mesteparten av serien kun av karakterer som konfronterer hverandre med hypoteser om hvem den medieskapte Kira er. Kira er selvsagt Light Yagami, og filmen hopper rett inn i handlingen, uten egentlig å bry seg med tegneseriens møysommelige, men interessante, oppbygging. De kriminelle dør av mystiske hjertefeil over hele verden, og etter hvert som Lights ego vokser, øker antallet døde, og massemedienes dyrking av Kira. Ungdommen tilber ham som en popstjerne, men i det L kommer på banen snører nettet seg kjapt rundt Light. Han må bli mer forsiktig, og den uungåelige “battle of wits” som oppstår mellom de to er i tegneserien utrolig intens, intelligent og underholdende. Noe av dette har filmskaperene klart å overføre til filmen, og jeg må innrømme at dette er langt bedre enn det jeg kunne forvente. Karakterene er gode, selv om Tatsuya Fujiware som Light Yagami kanskje er litt for svak i forhold til serien. Den godteglade og svært så spesielle L, spilt av en glitrende Ken’ichi Matsuyama, er derimot helt spot-on og kunne knapt gjort en fanboy mer glad. Shinigamien Ryuuk er digitalisert, og klin lik figuren fra serien. Filmen hopper bukk over en del gode ting fra mangaen, men det er bare naturlig, og slutten er smart i forhold til oppfølgeren. Her blir det gjort noen endringer som får meg til å tenke at dette er en svært vellykket adaptasjon, og ikke en regelrett gjenfortelling. Overraskende valg faktisk, og såpass skjebnesvangre at man selv om man kjenner historien så lurer man fortsatt på hva man har i vente.

Enkelte vil kanskje ta avstand fra historiens lempfeldige forhold til moral, og realisme, men det er noe man må ta med en klype salt. Dette er en manga-adaptasjon, ikke realisme, ei heller en moralsk fortelling. Death Note er en serie med logiske slutninger som leder til en andre logiske byggverk, som igjen bringer L nærmere en løsning, mens Light forsøker å undergrave både L og sin egen familie. Hiv fordommer på havet og la deg forundre, og les for all del mangaen også. Underholdende saker er de begge to.

Jacob om: Death Note (2006)

Desu nôto (Death Note, 2006) * Shusuke Kaneko [IMDb]

Shusuke Kaneko har fått flere godord for sine filmer om Gamera, den flyvende kjempeskilpadden. Jeg kan ikke uttale meg særlig om dette, annet enn at det høres forholdsvis originalt ut for meg. På den annen side er det rimelig vanlig i Japan å lage filmer med diverse svære vesener. I denne filmen har regissøren imidlertid tatt fatt i den japanske mangaen Desu nôto (tekst: Tsugumi Ohba, tegning: Takeshi Obata). En TV-serie basert på samme historie er også lansert. Historien dreier seg om collegestudenten Light som ved en tilfeldighet finner en notisblokk på gaten. I bokens instruksjoner står det skrevet at de som innskrives i den vil dø. Rett og slett. Dette er Light noe skeptisk til, men tester det ut på et par kriminelle personer som nevnes i nyhetene. Og det funker. Etter disse vellykkede forsøkene dukker bokens eier / beskytter opp, som er en shinigami ved navn Ryuuk. En shinigami er en slags ånd eller dødsgud, som muligens best kan oversettes som “Mannen med ljåen”. I filmen er Ryuuk animert og på en rimelig vellykket måte. Riktignok noe livløs (haha), men i fin interaksjon med hovedpersonen. Mannen med ljåen følger Light rundt i det han bestemmer seg for å bli en slags ny Gud som skal befri verden for kriminelle. Det merkelige sett fra Lights side er at myndighetene prøver å komme etter ham, i stedet for å bifalle hans gjerninger. Og, når hans egen far attpåtil er den politimannen som leder hele etterforskningen, kommer det hele etterhvert ganske nært. Ganske snart engasjerer også den hemmelige superdetektiven L seg i jakten på Light. Noe av det som slo meg med filmen var først og fremst det mangaaktige utseendet til de to hovedpersonene. Uten at jeg har noen erfaring med tegneserien, så kan jeg tenke meg at det er omtrent slik de ser ut også der.
Historien blir egentlig aldri særlig spennende underveis. Selv om det tetner seg noe til for Light er det sjelden tvil om at han vil lykkes. Jeg oppfattet dermed det hele som nokså forutsigbart og litt kjedelig. Muligens ble dette forsterket av fullstendig håpløse engelske undertekster på DVD-en. Jeg aksepterer lett én og annen stavefeil, eller av og til litt varierende form på ordklassene. Når det imidlertid blir så ille at man må bruke tid på å skjønne meningen med setningen så blir det litt slitsomt. Filmen skal likevel ha kred for et par ting; gitaristen fra Linda Linda Linda (Yu Kashii) spiller kjæresten til Light, samt den ganske fine, ikke-konkluderende slutten.

Ping Pong (2002)

Vår gode kollega Fred Ut maser titt og ofte om denne filmen, og var vel at aldri så lite incentiv til å få sett den. Vel jeg angrer ikke for dette er en skikkelig go’film - passe rar, litt rørende og utrolig nok ganske underholdende og spennende om bordtennis (derav tittelen).

Nå handler ikke filmen utelukkende om denne asiatiske yndlingssporten. Selv om delene av filmen som fungerer best er de fartsfylte og svettetunge kampene rundt bordet så er dette også en god og idealistisk historie om vennskap, identitet og tilhørighet.

De to barndomsvennene Peco og “Smile” (kallenavnet kommer av at han så og si aldri smiler) har vært mer eller mindre uadskillelige men også helt ulike. Peco er den bråkete, breiale og oppkjeftige med talent, men ikke tålmodighet. “Smile” er den stille, forsagte og hensynsfulle. Vennskapet slår etter hvert brister da det viser seg at “Smile” er den beste spilleren av dem. I alle år har han holdt litt tilbake og latt Peco vinne for ikke å såre ham. Peco tar ikke dette spesielt godt og lukker seg ute fra miljøet, noe som fører til at “Smile” blir en kald og følelsesløs fisk. Han begynner å vinne alle sine kamper, men gleden er borte. Det er her historien virkelig begynner (omtrent en time ut i filmen), og guttenes trenere tar ansvar, leder dem tilbake til følelsen for spillet og i de avgjørende kampene kommer også gleden og vennskapet tilbake. Flere personer er med på å gjøre filmen. De to trenerene er spesielt bra, men også den kinesiske “utvekslingsspilleren” som satser på en karriere i Japan, den talentløse men hardt arbeidende Akuma og ikke minst den glattbarberte superspilleren som bare går under navnet “Dragon” løfter filmen opp til en mer helhetlig opplevelse. Her ligger det mange historier som aldri blir fortalt og filmen vinner stort på å heller ikke gjøre det. Livet rundt bordtennisbordet agerer etter hvert det virkelige livet, og får følger både i og utenfor spillet.

Filmen er visstnok basert på en manga av Taiyo Matsumoto og tegneserie-stilen er til en viss grad gjennomført i filmen. Ved hjelp av sparsomme CGI-effekter, og kameraføring og klipping i spillet gjenkjenner i hvert fall jeg en del av mangaens ruter (selv om jeg ikke har lest akkurat denne). Dette er regissør Fumihiki Soris eneste film, men han har sin bakgrunn i digitale effekter (han står også som produsent for renovasjonen av Appleseed [IMDb]). Dette bruker han godt her uten å la effektene bli alt for plagsomme. Deler av spillet er digitalt manipulert, men det er sjelden vi følger de digitale ballene her. Fotarbeid og ansiktsuttrykk på spillerene er vel så viktig, og da de to konkurrentene “Smile” og “Dragon” møtes i en Zen-liknende avslutning på turneringen virker dette også som en god avslutning for dem begge.

Ping Pong er en sjarmerende og upretensiøs opplevelse som skildrer både gleden i sporten og sannheten om et godt vennskap. Jeg må imidlertid pirke litt på selve narrasjonen som aldri kommer helt i gang. Den virker litt tilbakeholden, og vi får aldri noe mer informasjon om hovedpersonene enn det vi er nødt til. De mangler kanskje litt mer kjøtt på beina, men dette er muligens gjort for å understreke at de har fint lite liv utover sporten sin. Historien kommer ikke skikkelig i gang før etter en time har gått, og jeg føler at historien nok kunne ha tjent på å gi oss litt mer enn den gjør. Karakteren Peco fungerer ganske godt, men “Smile” virker aldri å sette seg helt. Hva er det som gjør ham til den han er for eksempel? Jeg fikk aldri helt tak på hvorfor han er så forbanna hensynsfull. Dette og andre åpenbare svakheter gjør at filmen ikke helt når opp for min del. Ping Pong er likevel nesten to timer med sjarme og relativt godt utført arbeid. Takk for tipset Fred Ut!