Angel’s Egg (1985)

Mamoru Oshii forlot filmserien Urusei Yatsura i 1984 for å begynne en av de mer spesielle karrierene i Japans animasjonshistorie. Hans første film med bortimot ubegrenset kunstnerisk frihet, Angel’s Egg viser Oshii på sitt mest introverte og metaforiske, men også som en av de mer unike filmskaperene jeg har stiftet bekjentskap med. Filmen er bortimot dialogfri og hviler mesteparten av uttrykket sitt på en helt egen metaforbruk og tegneren Yoshitaka Amanos stil.

Angel’s Egg er en surrealistisk film som bruker metaforer og symboler som visuelle knagger vi kan henge vår forståelse på. De aller fleste vil nok ha ganske så forskjellige forklaringer og opplevelser av filmen, og da filmskaperene heller ikke gir noe uttrykk for hva de egentlig mener er det fritt fram for det. Det viktigste med filmen, slik jeg ser det, er Oshiis utfylling og bearbeidelse av sine gjennomgående tema. Slik han gjentar dem både i historielinjer og det visuelle i de fleste av sine filmer. Det er små drypp av katolisisme og buddhisme her og en dæsh japansk kultur. Det er vann i store mengder, det er forvridde kropper og ansikter sett i vannspeilet eller gjennom glass. Det er store militære kjøretøy, og det er en herlig blanding av science fiction, mytologi og kreativ fantasi. Det som likevel mangler fra denne filmen er Oshiis spesielle humor (som kanskje kommer best frem i seriene hans), og karakterer med personlighet. Det kan virke som om Oshii bruker filmen som et formeksperiment og plattform for videre filmer. Likevel er dette blitt en både vakker og stygg film som blander det skjønne med det mørke og makabre. Flere av scenene og arkitekturen i filmen minner meg både om gotiske byggverk og H.R. Gigers kunst. Den noe uferdig utseende stilen til Yoshitaka Amano minner om både Möebius og øst-europeiske animatører. Tilsammen utgjør dette en film med et fantastisk fascinerende visualitet som jeg tror ikke finner make noe sted.

Historien er ganske enkel. En ung jente bærer på et egg gjennom et landskap av ruiner, truende mørke hus, “skyggefisk”, fiskere, vannpytter, søle og huler som ser ut som skjelettkonstruksjoner. Hun slår etter en stund følge med en ung mann som bærer på et korsliknende våpen. Han er veldig interessert i egget som det etter hvert kommer fram at inneholder en fugle- eller engleliknende skikkelse. Etter en stund slår de seg ned i en hule og da jenta våkner opp er egget knust og mannen borte. I korte trekk er det hovedinnholdet i filmen. Flere tolkninger rundt dette er selvsagt mulig og de fleste dreier seg om egget. Egget blir ansett som et symbol på jentas uskyldighet, som slår sprekker i møtet med mannen. En freudiansk vinkling på dette er selvsagt også mulig uten at jeg har lyst til å gå inn på den. Flere linjer til Bibelen kan trekkes, og det mest nærliggende er mannen med korset som et symbol på Jesus. En scene i begynnelsen av filmen viser mannen stående på et sjakkbrett (?) vendt mot et romskip formet som et stort øye (Gud), det korsliknende våpenet bærer han over skulderen, og han har bandasjerte hender. Mannens inntreden i jentas liv kan sees både positivt og negativt. Den negative tolkningen er at han lover å passe på henne og egget, men til slutt bryter løftet og gjør det stikk motsatte. På den andre siden kan det være at mannen er den rettvise her; jenta er en usikker person som klamrer seg til egget (sin barndom, uskyldighet), og ikke vil frigjøre verken sitt eget eller eggets potensiale. Flere ganger i filmen dukker også en stor båt opp på toppen av et fjell; arken. Det kan være en pekepinn på at denne fremmede verdenen er det som er igjen etter en flodbølge. Det er vann over alt, det drypper og renner, og flere hus er oversvømt.

Jeg tror ikke man skal tolke Angel’s Egg i hjel heller, men i stedet la seg forføre av Oshiis og Amanos stileksperiment. Angel’s Egg er en vakker og dyster film, og ikke minst en av de mest interessante animasjonsfilmene jeg har sett. Kanskje også den aller beste.

Paprika (2006)

Drømmer er merkelige greier, og drømmenes manifestering av underbevisstheten kan være farlige saker. Dette er begge tema som opptar Satoshi Kons filmografi. Jeg skal innrømme at jeg tidligere bare har sett mannens forrige film, Tokyo Godfathers, men siden det er en av mine favorittfilmer, er det ekstremt hyggelig å kunne si at hans siste, Paprika er enda bedre. Selve tematikken, eller det vil for så vidt si behandlingen av den er ikke så revolusjonerende og kan til dels minne om det Satoshi Kons mentor Mamoru Oshii gjorde for over 20 år siden i bl.a. Urusei Yatsura 2: Beautiful Dreamer. Mens Tokyo Godfathers, uansett hvor sjarmerende den er, led litt under å være offer for et lavt busjett, er dette mindre tydelig i Paprika. Animasjonsstudioet Madhouse gjør det meste riktig her, og animasjonen er usedvanlig lekker med en litt strammere og kanskje teknologisk form enn det vi forbinder med for eksempel Studio Ghibli.

Nå handler riktignok Paprika om drømmer, galskap og identitet og transformasjonen mellom drøm og virkelighet som møter oss i filmen er sømløs og vanvittig flott gjort. Historien er avhengig av nettopp det, og jeg tror nok flere ville falt av lasset ganske fort om ikke filmen hele tiden hadde opprettholdt både en intens spenning og en veldig underholdende tone. Satoshi Kon gir ingen enkle svar, og ofte er filmen ganske intrikat. Det er mye å holde orden på. Kanskje spesielt når hovedkarakteren består av den delte personligheten mellom psykiateren Dr. Chiba, og Paprika, hennes alter ego i drømmeverdenen. Ved hjelp av apparatet DC Mini, oppfunnet av den gigantiske forskeren Dr. Tokita, kan en doktor entre en pasients drømmer og rette de sperrene og feilene som drømmene springer ut av. Komplikasjoner oppstår den dagen en av de nyutviklede DC Mini-maskinene blir stjålet og en forvirret hjerne bruker den til å påvirke både sovende og våkne mennesker. Nøkkelen til løsningen ligger i Paprikas erfaring med andres drømmer, men også i hennes todelte personlighet.

Paprika er en komplisert film, både handlings- og uttrykksmessig. Bildene er ufattelig detaljerte, og kanskje spesielt det som foregår i drømmene kan til tider være vanskelig å tyde. Likefullt er det fascinerende saker, og selv om jeg tviler på at drømmer egentlig er så detaljrike, er det morsomt å følge de gjentagende elementene både i animasjonen og historien. Flere karakterer er viktige for plotet, og historien tar seg bl.a. tid til å bli kjent med politimannen Kogawa og hans fortidige spøkelser. Filmens mer humoristiske elementer tar både Dr. Chibas nærmeste sjef Osanai og hennes store forskerkompanjong Dr. Tokita seg av. Tokitas og Chibas forhold er et annet viktig element i filmen, og med tanke på begges åpenbare psykiske og fysiske problemer er historiens avslutning ikke mindre enn både hyggelig og søt.

Tidvis forvirrende og ganske grotesk, alltid fascinerende og underholdende er Paprika et stort skritt videre for Satoshi Kon på det store lerettet. Dette er en film de aller fleste vil kunne like, de aller færreste virkelig vil forstå, og det eneste man egentlig kan gjøre er å lene seg godt tilbake og ta inn over seg anime på sitt aller aller beste. Jeg var et stort smil da jeg forlot kinosalen, og kan konstantere at Paprika er en av årsbeste i min bok.

Realisme, fantasi, Studio Ghibli, wannabe.

Det er med forbehold jeg åpner denne posten med logoen fra Studio Ghibli som fellesnevner. Forklaringen på dette kommer under, men to tredeler av filmene kompenserer såpass sterkt i motsatt retning at jeg syns det duger. I tillegg får posten være en slags hyllest til en flott post. Vi tar det kronologisk, tror jeg.

Grave of the Fireflies (1988)

Filmen baserer seg på en halvbiografisk roman av Nosaka Akiyuki og er den tragiske historien om den fjorten år gamle Seita og hans fire år gamle lillesøster Setsuko. De er foreldreløse på grunn av den pågående andre verdenskrigen, og strever for å overleve i en verden som ikke bryr seg om dem, og ikke kan bry seg om dem. Fortellingen er enkelt sagt hjerteskjærende. Isao Takahata bringer realisme til denne anime, og klarer både å billedliggjøre barndommens uskyld og verdens råskap som tvinges nedover hodet på søsknene.

Jeg kunne ikke vært mer enig med gbang enn når han i ovennevnte post skriver følgende: Takahata beveger seg mer innenfor et langt mer realistisk materiale enn Miyazaki og nettopp derfor må nok også jeg innrømme at den sistes filmer føles mer tiltalende for meg. Likevel er det ikke å komme bort fra at Takahata også produserer noen uendelig vakre historier og animasjonsfilmer.

I denne skildringen fra et krigsherjet Japan er nettopp magi og fantasi byttet ut med realisme, for virkelig å gi oss seere et bilde av krigens konsekvenser. Å se filmen var en sterk følelsesmessig opplevelse. For det meste er det en veldig trist film, men den er svært varm i forholdet mellom de to barna og har også innslag av stor glede! Som et innlegg i en antikrigsdebatt er filmen et sterkt kort, og jeg kommer til å huske den lenge. [IMDb]

Princess Mononoke (1997)

Ojojoj. Åpningsscenene i denne filmen tror jeg inneholder den mest dynamiske og fartsfylte 2D-animasjon jeg har sett. Hvilken teknikk! Hvilken kjærlighet til mediet! Hvilken fortellerglede! Her er det liten tvil om at vi er tilbake i Miyazakis verden. En gammel verden fylt av trolldom, kjærlighet og det godes kamp mot det onde.
Men — selv om dette er en eventyrhistorie, så er det kanskje denne gang mulig å tidfeste den? Så vidt jeg kunne se, så er det vel bare reelle våpen og maskineri som benyttes. Spesielt legger man merke til disse, som var i bruk fra det 15. til det 17. århundre. På nausicaa.net går man veldig konkret til verks i tidfestingen, til Muromachi-æraen og The War of Onin (1467-1477).

For en detaljert synopsis, se linken over, men kort: Den unge prins Ashitaka blir skadet mens han bekjemper en demon som truer landsbyen hans. Såret vil ikke gro, og det blir etterhvert klart at det ligger en forbannelse bak. Han begir seg så ut på reise mot de forbudte skogene i vest for å prøve å finne en kur. Etterhvert kommer han til en landsby, et jernverk, som i sin utnyttelse av skogens ressurser har hisset på seg Ulvegudene. Blant ulvene lever det også en ung jente ved navn San.

Kanskje jeg først vil nevne at dette ikke er en film jeg vil la min syvårige sønn få se! Dette er den til nå mest gory Ghibliproduksjonen jeg har sett. Man kan likevel velge å betrakte historien som ren underholdning, selvsagt. Men Miyazaki baker denne gang inn en god del underliggende referanser for de voksne seerne. Dette er vel Miyazakis innlegg i miljøverndebatten, om hva som kan skje hvis menneskene fortsetter å kynisk utnytte jordens naturressurser? Ja, da kan det gå galt, dere. De bibliske assosiasjonene er også klart framme i dagen, dog på ingen måte så overtydelig som f. eks. med Narnias Aslan.
Jeg kan ikke slippe taket i scenene når Ashitaka er på vei gjennom skogen. Vannet som kruser seg, isfuglen som letter og flyr avgårde ved den rennende elven. La gå at filmen er litt lang, javel, men er det egentlig noe som er overflødig her? Jeg tviler på det. [IMDb]

GITS 2: Innocence (2004)

Filmen reklamerer stort på coveret: From the creators of Spirited Away and Howl’s Moving Castle. Altså en kobling mellom Oshii og Studio Ghibli, tenkte jeg? Hvordan kan nå dette henge sammen mon tro. Jeg stilte derfor sharkbait et spørsmål om dette, og han hadde følgende svar: Koblingen mellom Innocence og Studio Ghibli er av økonomisk art - Ghibli delfinansierte filmen, og Toshio Suzuki (Ghiblis president og hovedprodusent) fungerte som produsent på den.

Min umiddelbare reaksjon er da at man har utnyttet dette for all den PR-en det har. For — i denne filmen har jeg problemer med å finne både magien eller den vakre historien man er vant med fra Studio Ghibli. Men, det til side. Jeg likte Ghost in the Shell [IMDb] ganske godt, noe jeg skrev om i denne posten. Jeg avsluttet med denne kommentaren: Neste på programmet blir vel trolig oppfølgeren Ghost in the Shell 2: Innocence, som jeg har hørt skal være enda bedre enn denne.

Vel, det var den da altså ikke. Riktignok hadde man tatt enda et skritt videre animasjonsmessig. Makan! Karnevalsscenen i 3D for eksempel?!

Mange av 2D-scenene var også veldig bra tegnet, nesten moebius-aktige i stilen. Men selve historien klarte jeg ikke å henge med på. Det skjedde liksom litt lite, og Seksjon 9s bestrebelser i hva det nå enn var de var på utkikk etter engasjerte meg ikke. I tillegg syns jeg at jeg hadde sett den fåmælte politimannen på jakt etter en livsfarlig kvinnelig dukke før, kan det ha vært i Blade Runner tro? Hehe. Nei, det ble liksom ikke det samme uten Major Kusanagi. [IMDb]