Harry Potter and The Order of The Phoenix (2007)

Så er den femte filmen ute i denne megaserien. Og for svorne fans av den fantastisk populære bokserien er denne garantert ingen skuffelse. De to første filmatiseringene var veldig så-som-så, takket være Chris Columbus‘ ledelse. Da han ble erstattet av Alfonso Cuaron til den tredje filmen — Harry Potter and The Prisoner of Azkaban, begynte det å svinge seg til. Mike Newell fulgte det hele eminent opp med Harry Potter and The Goblet of Fire, der Harry bl. a. fikk sitt andre møte med Lord Voldemort. Den mindre kjente David Yates har så tatt over pinnen til denne femte fortellingen. Det er ingen lett oppgave, fordi bokens lesere vil vite at dette er en historie som samler opp en masse tråder, sorterer dem og trekker opp linjen videre for den dramatiske sjette boken. Men, Yates viser at han har hjerte for historien han også.
En slik historie vil i stor grad avhenge av gode skuespillerprestasjoner, og dette kommer jeg tilbake til. Dette er først og fremst et drama, der ikke minst Harry selv er i ferd med å forstå sin egen rolle og hvor han står plassert i kampen mellom de gode og de onde krefter. Og de onde kreftene har også invadert Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Det er en tung følelse av regler og forbud som ligger som et mørkt teppe over det hele, og dette er flott ivaretatt i filmen.

Yates starter det hele med en flott scene der Harry må redde sin ekle fetter Dudley fra to dementorer ved hjelp av trolldom. Det hele er svært god regissert og filmet, og leder på en fin måte opp til rettssaken (man kan ikke bruke trolldom utenfor skolen, må vite) hvor Harry må kjempe for sin uskyld. Rettssaken er et spill for galleriet, der den egentlige hensikten er å lamme de gode kreftene ved skolen representert ved rektor Dumbledore. Rettssaken introduserer oss også for en ny karakter i dette universet, nemlig Dolores Umbridge (Imelda Staunton). Som ministerens høyre hånd blir hun rett etterpå utplassert på skolen som årets nye Defence against the Dark Arts-lærer. Staunton er glimrende som den dypt forstyrrede og tvers i gjennom onde Umbridge, som med sitt tilsynelatende uskyldige og tilforlatelige vesen er en av de mest sammensatte karakterene i dette universet til nå.
Historien spinner videre i stor grad rundt det interne opprøret som elevene i det stille starter. Mens vaktmester Filch er travelt okkupert med å henge opp forbudsdekreter utstedt av Umbridge, stiftes foreningen Dumbledore’s Army. Elevene, under ledelse av en først motvillig Harry, må trene i det skjulte på praktisk magi fordi all undervisning nå er teoretisert og øvelser forbudt. I denne sekvensen av filmen syns jeg faktisk å ane en skuespillerfremtid (!) for Daniel Radcliffe. Dette er noe tøys å si, selvsagt. Han får nok uansett mange nok rolletilbud etter at denne serien er over, men måten han fremstiller Harry på her er glimrende. Han trenger virkelig dypt inn i karakteren i dennes brytningstid. På den ene siden er det den unge gutten, med forelskelsen i Cho Chang (Katie Leung) som sentralt element. På den andre siden er det som de gode kreftenes eneste håp, trollmannen Harry Potter. Jeg syns også de to andre kjernemedlemmene i historien, Hermione og Ronnie gis gode tolkninger av hhv Emma Watson og Rupert Grint.
Filmen får pluss av meg for å ta med seg så mange gode karakterskuespillere. Dette tjener selvsagt filmen på, da disse aldri gjør dårlige prestasjoner. Spesielle favoritter er Gary Oldman som Sirius Black og Alan Rickman som Severus Snape. Dumbledorekarakteren fikk en liten knekk da Richard Harris døde og ble erstattet av Michael Gambon, men de andre kompenserer for dette. Selv om filmen har sine svake sider, så bærer skuespillerprestasjonene den over disse, og sammen med med små morsomme scener gjøres filmen til en fullt ut severdig opplevelse.

The Illusionist (2006)

Vi har kanskje sett det utallige ganger før. En film virker konvensjonell, og i den overflatiske narrasjonen er den det, men samtidig er hele filmens plot bygget rundt lureri og en endelig oppklarende twist. Enkelte har kanskje sett seg lei på den slags, og en del av magien rundt et overraskende sluttpoeng er borte. Jeg er likevel en av de som gladelig lar meg lure nesten hver gang, og det lille frydefulle øyeblikket da alt du har blitt fortalt og alt du har trodd på blir snudd på hodet virker ofte like friskt. The Illusionist er en slik film, med den lille forskjellen at filmens setting og karakterer åpenbart eksisterer av og for illusjoner.

Illusjonene i The Illusionist skapes av den erfarne tryllekunstneren Eisenheim i Edvard Nortons skikkelse. Med sine forestillinger i et 1800-talls Wien vekker han både forundring, skepsis og forargelse. Og gammel kjærlighet. Ryktene om Eisenheim når etterhvert de kongelige og kronprinsen er spesielt opptatt av tryllekunstneren. Kronprinsen har sine egne hemmeligheter og en plan som snart skal gjøre ham til mer enn kronprins. I tillegg ser han frem til det forestående bryllupet med den vakre Sophie. Eisenheim og Sophie har en fortid som umulige ungdomskjærester fra to forskjellige samfunnslag, men da de treffer hverandre på nytt vekkes fortiden til live igjen. Det blir snart klart for kronprinsen at han har en smart motstander i Eisenheim. Politimannen og skeptikeren Inspektør Uhl blir satt på saken, og snart opplever Eisenheim både å bli utstøtt, undersøkt og beundret. Så i fylla og voldsomt sjalu tar kronprinsen livet av Sophie. Og der ligger twisten i denne fortellingen, uten at jeg skal røpe mer.

Skuespillerene her er erfarne og ganske gode selv om jeg synes Edvard Norton kanskje virker litt å spille på autopilot. Det er mulig det er Eisenheims rolige og illusoriske natur som gir ham lite å spille på, og det er også mulig det skal være slik. Likevel fungerer det dårlig med en hovedperson som er like unnvikende og uhåndgripelig som tryllekunstene han fremfører fra scenen. Paul Giamatti er god som Inspektør Uhl, en mann som blir dratt mellom sin lojalitet til de kongelige og sannheten. Den som virkelig, i mine øyne, stjeler showet er imidlertid, og utrolig nok, Jessica Biehl. Både uskyldig, vitende og stoisk. En sterk kvinne som ikke bare våger, men også fullfører. Trist at hun er nødt til å forsvinne fra filmen ved halvgått løp.

Filmens styrke ligger i den forholdsvis lette tonen, og de spesielle og flotte bildene. Bildene virker til tider nesten tintet og gir både et inntrykk av tiden filmen foregår i, et lett slør over hemmelighetene og tryllekunstene, samt et lite nikk til filmens barndom som snart skulle overta illusjonistene rolle og scene med andre illusjoner. The Illusionist er en vakker film, som ikke alltid klarer å styre unna de aller største klisjéene, men likevel leverer den tilfredsstillende og forventede sluttvrien.

Midnattsfilmer, en påminnelse, gamle jomfruer og litt synd(th)

Det er ikke ofte jeg får tid eller lyst til å anbefale bøker her på Gjemmestedet, men når jeg leser en så god bok som J. Hoberman og J. Rosenbaums Midnight Movies [Amazon] så må jeg bare. Jeg kom over denne boken for et par år siden da jeg forsøkte å lese meg litt opp på David Lynch, men gjenoppdaget den nå i år da jeg lette etter litt stoff om Alexandro Jodorowsky. Boken har et kapittel for hver av fem av de seks originale “midnattsfilmene”: El Topo [IMDb], Night of the Living Dead [IMDb], The Rocky Horror Picture Show [IMDb], Pink Flamingos [IMDb] og Eraserhead [IMDb]. Den tar utgangspunkt i filmen som en del av undergrunnsbevegelsen på 60-tallet, men søker også røtter lenger tilbake i tid. Forfatterene er kjente kritikere og skriver for Village Voice og Chicago Reader. Boken er mer en gjennomgang av en spennende tid, på siden av mainstream, enn en komplett gjennomgang av de nevnte filmene og deres regissører. Man kan plukke opp en del titler her som er verdt å få med seg, og spesielt de siste kapitlene er spennende. Jeg fikk også mye ut av kapitlene om Jodorowsky og Lynch. Dessuten er en bok som umiddelbart gir meg lyst til å se mer John Waters en god bok (uten at jeg nødvendigvis kommer til å gjøre akkurat det, men Waters filmer blir satt i et spennende perspektiv).

The Beastmaster [IMDb] er antagelig avslutning på et heftig Coscarelli-kjør fra meg i de siste månedene. Filmen er en typisk sword-and-sorcery-sak med billige effekter og vanvittig trege kampscener. En scene og skikkelse skiller seg merkbart ut som genuint Coscarellisk: Slemmingens voktere blir skapt ved at en selvlysende grønn mark slippes inn i øret på uskyldige menn som blir iført et finfint SM-lærkostyme. Marken spiser sakte oppe hjernen deres, noe som medfører at øynene deres lyser grønt gjennom øyehulene i masken. De lever i en slags berserktilstand og angriper nesten alt som rører på seg. Det er slik makaber oppfinnsomhet som gjør Coscarelli til noe mer enn en gjennomsnittelig b-filmskaper og sikkert noe av grunnen til hans kultstatus. Ellers er The Beastmaster alt for lang, den brenner mye krutt i midtpartiet og når den strekker seg mot to timer lurer man på hvorfor denne filmen ikke er kuttet ned med minst en halv time. Hovedrollen innehas av en godt trent Marc Singer som mest av alt ser ut som en blanding av MacGyver og He-Man (som antagelig har hentet en del inspirasjon herfra). Hans utkårede her er Bond-jente Tanya Roberts og hun er i det minste verdt å hvile øynene på. Historien omhandler Dar som uten å ane sitt kongelige opphav har en magisk måte å kommunisere med dyr på (han ble for så vidt født av en ku, men sånne formaliteter bryr vi oss ikke om). Han reiser rundt i følge med en svart tiger (?!), en ørn og to ildere som han i et anfall av kreativ visdom har døpt Kodo og Bodo. Alt han eier og har hatt kjært har blitt ødelagt og drept av en ond kult. Kulten er også ute etter Dar som et offer til sin altomfattende gud. Guden tar helst småbarn, men Dar ble også merket som offer ved fødselen. På veien treffer Dar merkelige vesener, og dyr og noen få mennesker som hjelper ham på veien mot hevn. Filmen tar seg god tid, og er ofte fryktelig kjedelig, med nevnte unntak av ren Coscarelli-magi.

Egentlig har jeg litt trøbbel med streite Hollywood-komedier, og dette er definitivt en som fint kunne føyd seg inn i rekken. The 40 Year Old Virgin [IMDb] kommer likevel hederlig ut av forsøket. Jeg storkoste meg faktisk med større deler av filmen og selv om den er lengre enn man kan forvente av slike filmer er den sjelden kjedelig. Mye av æren må skuespillerene ta, men denne er også en god regi-film. Det meste virker godt gjennomtenkt, god musikk, herlige karakterer og godt sammensatt. Filmen er faktisk mye smartere enn det premisset virker som. Andy er 40 år og jomfru. Da arbeidskameratene oppdager dette tar de straks på seg oppgaven som fullbyrdere av den gjerning Andy selv ikke har klart. Flere forsøk senere er de fortsatt like langt, men noe skjer likevel med Andy. Han blir forelsket og etter hvert også en god del mer modig. Likevel blir det ingenting på ham. Andy lever i sin egen lille hule og har ivaretatt de interessene han hadde da han var fjorten år. Actionfigurer, dataspill og leker opptar hans fritid. Vennenes porno, griseprat, utroskap og ustanselige sjekking har lite i denne sfæren å gjøre. Likevel treffer Andy Trish og flere misforståelser og en del krangling senere er de et par. Jeg røper vel ikke så mye om jeg sier at aktfullbyrdelsen ikke skjer før på selve bryllupsnatten, med medfølgende sing-a-long til Aquarius. Slutten på denne filmen er bortimot fantastisk og skulle jeg velge mellom denne og andre distinkte komedier som Wedding Crashers [IMDb] og Napoleon Dynamite [IMDb] er valget ganske klart. The 40 Year Old Virgin er tusen ganger mer sjarmerende, morsommere og ekte enn disse. Kanskje ikke rart når flere av bakmennene og skuespillerene tidligere fikk fritt spillerom i verdens beste tenåringsserie Freaks and geeks [IMDb]. Jeg tror forøvrig et av de sikreste tegnene på at jeg begynner å bli gammel er at jeg fant Catherine Keener utrolig sjarmerende her. The 40 Year Old Virgin er en film mange vil styre unna på tittelen alene, men merk dere samtidig at den ikke er halvparten så dum som tittelen eller handlingen lover. Den er for all del også dum til tider, men inntrykket i etterkant er mer en skikkelig gla’komedie med gode karakterer.

Moog [IMDb] er en dokumentar om oppfinneren av Moog-syntheziseren og andre elektroniske musikkinstrumenter, Bob Moog. Han lagde og oppfant nye instrumenter gjennom et halvt århundre. Mens hans påvirkning ble sett ned på i begynnelsen er det få musikere i dag som ikke har en befatning med hans dippedutter. Jeg har aldri vært fan av rendyrket elektronisk musikk, og tilhører antagelig den gruppen som synes musikk først og fremst kan bli mye mer interessant ved en innlemming av elektroniske instrumenter. Moog er likevel en viktig fyr, og i enkelte kretser en skikkelig kulthelt. Dette får filmen bra fram, og fordi det til tider blir for mye “talking heads” er avbruddene med live-musikk og musikk over naturbilder velkomne. I mine øyne blir dette en velmenende, men litt for overflatisk dokumentar. Intervju-objektene blir ofte for obskure og har egentlig minimalt interessant å si. Bob Moog selv er derimot en interessant mann med mange smarte ord. Hans vektlegging av det analoge, organiske og viktige tingene i livet virker overhode ikke å komme i konflikt med hans elektroniske interesse (Moog-syntheziseren er riktignok også en analog oppfinnelse). Tvert i mot virker han å se de samme mønstrene i instrumentene han skaper som han finner i sin egen urtehage. Det er spennende å se. Moog døde i fjor, og denne dokumentaren er fra 2004. Således vil den nok bli stående som det definitive portrettet av mannen. Det jeg derimot savner er en større gjennomgang av hans betydning med et større persongalleri. De færreste har antagelig hørt om lovpriserene her og selv om jeg har et bekjentskap med flere av dem virker ikke dette sammenfallende med filmens tema. Dette skulle vært en fan- og kultfilm, men forsøker å si noe større og nå bredere uten helt å lykkes med det. Den forblir uinteressant for allmennheten, og for lett for de spesielt interesserte. Moogs bånd til sine instrumenter og elektronikken når likevel fram, bare for å bli ødelagt av dumme musikere som er nødt til å trekke inn Gud, kvinnen og annet utenomkroppslig skaperkraft og tull. Jeg skulle også gjerne sett mer av unge og friske musikere og deres forhold til fortiden. R.I.P. Bob Moog.

Alltid vinter, aldri jul

The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe

Det var fullt i sal 1 på Saga kino fjerdedagskvelden. Som en følge av dette hang det en tung eim av popcorn over hele salen. Videre, på grunn av at man vanligvis ikke håndterer slike folkemengder på denne kinoen, så kom ikke forestilllingen i gang før omkring ett kvarter etter skjema. På den annen side så kuttet man da ut reklamene og gikk rett på filmen. Greit nok!

Å, jeg kunne vel ha slaktet denne filmen! Men gjør jeg det? Å nei, jeg er i julehumør, og dét ble ikke dårligere etter å ha sett denne. Så langt i fra.
Jeg velger derfor fullstendig å se bort fra smårollingenes manglende mimikk og lite troverdige handlingsmønster f. eks. i kamp. Jeg fokuserer i stedet på at dette er en tvers i gjennom positiv film i alt den vil vise. Det godes kamp mot det onde. Alt som ser ille ut går allikevel bra. Vinter blir vår. I det hele tatt.

Og så har vi det som gjør hele filmen for meg, den fantastiske hvite heksen. Tilda Swinton er helt übercool, en av de flotteste skurkene jeg har sett på lenge. Det er i hvert fall ingen tvil om hvilken side jeg ville ha valgt i denne striden, hirr hirr. Og så er det fabelvesener så det holder - jeg nevner i fleng; fauner, kykloper, enhjørninger, ken-, mino- og sikkert-andre-taurer osv osv. Dette, ispedd også mengder med andre dyr som har tatt et eller annet parti, så som isbjørner, boxere (!), bevere, geparder, hvite tigre - og løven Aslan gjør slagscenen til et mektig skue. Disney har kommet et stykke de også når det gjelder animasjon. Innimellom, ja de fleste gangene, så er Aslan svært imponerende. Og jammen om vi ikke får en litt LOTR-aktig avslutning med kroning og det hele.

Vi har vel “alle” sett dette på TV. Filmatisk er dette likevel noe annet. Det tar en knapp time før barna kommer ut av skapet, for å si det slik. Men etter dette er det altså bare fest og moro. Hvis man vil. Og jeg ville det i kveld. Jeg runder av filmåret 2005 med 5 stjerner. Pokker òg.

[edit]: En nydelig side om fabeldyr måtte med her.