Stranger Than Fiction (2006)

Will Ferrell føyer seg inn i det gode selskap med Jim Carrey som nok en komiker som opptrer i filmer med relativt seriøse roller. Ikke det at Stranger Than Fiction er så fryktelig seriøs, men den er fryktelig fin og sammenlikninger kan vel dras til bl.a. Eternal Sunshine in a Spotless Mind, Adaptation og The Truman Show. Noe å strekke seg etter med andre ord, og selv om Stranger Than Fiction ikke kan skryte på seg å være så smart, eller muligens så dristig som de nevnte filmene, er det mer enn nok å la seg sjarmere av her.

Harold Krick, en uspennende likningsarbeider begynner å høre en kvinnelig stemme som hele tiden beskriver det han gjør. Drevet til vanvidd oppsøker han hjelp hos en psykolog, men da hun ikke kan hjelpe ham, finner han frem til litteraturprofessoren Jules Hilbert som etter hvert virker interessert i Harolds problem. Problemene tar virkelige dimensjoner da de finner ut at Harold ikke er herre over sitt eget liv, men egentlig en karakter i den uferdige romanen til Kay Eiffel. Den beryktede forfatteren som alltid tar livet av sine hovedpersoner. Den nå livredde Harold bryter med sine vante mønstre og rutiner og på veien finner han selvfølgelig kjærligheten i den punkete bakeren Ana Pascal. Men hva kan han gjør for hindre en fremmed forfatter i å drepe ham, og hva skjer når han finner henne? Vil hun forandre romanen sin når det viser seg at den er et mesterverk? Må Harold dø for kunsten eller kan han leve for kjærligheten?

Den Kaufmanske snirklete og metanarrative aspektet blir, når det kommer til selve opplevelsen av filmen, ikke så viktig, og det romantiske, ja hyggelige, aspektet blir desto viktigere. Kjærlighetsforholdet mellom Harold og Ana er av typen man blir litt varm av, selv så unaturlig som det kan virke, og filmen tjener i bøtter og spann på disse to karakterene. Forfatterens fortellerstemme forsvinner også i store deler av filmen, og er kanskje ikke så viktig for verken fremdrift eller helheten som man skulle tro. Den gjør filmen til noe mer enn bare en romantisk komedie, og er nok mer et instrument for å få historien i gang enn som et viktig gjennomgående tema. Det vi virkelig skal bry oss om her, er menneskene og ikke narrasjonen som forsøker å styre dem. Og hva blir budskapet: gjør det du føler for. Følg følelsene dine, kjøp en gitar, bli forelsket og ofre deg gjerne for kunsten. Men ikke dø eller drep for den.

Det er en del overflødig materiale i Stranger Than Fiction. Noe som gjør filmen litt lenger enn den burde ha vært. Spesielt deler av begynnelsen og midtpartiet virker unødvendig. Forfatteren må være med, men subplotet om hennes skrivesperre og innføringen av romanforlagets sekretær virker ikke. Disse scenene er mer eller mindre uinteressante og gjør ingenting for filmen som helhet. Ikke er de morsomme eller informative for den historien vi gjerne vil se. Ramponeringen av Harolds leilighet og historien om hvordan han flytter inn hos sin kollega er heller ikke viktig for historien. Det er her man forstår at det skal en dyktig manusforfatter til for å luke bort det ikke-essensielle og enkelte ganger tror jeg nok at historien ville tjent på å et strammere fokus.

Stranger Than Fiction er ekstremt godt gjennomført teknisk sett, og regissør Marc Forster, som har en del rart, overvurdert og undervurdert på rullebladet, styrer det hele med stødig hånd. Spesielt filmens første ti minutter er en ren fornøyelse å se og høre. Den blir mer konvensjonell etter hvert som historien tar over, men dette blir aldri masete, stresset eller klamt å følge med på. Alt i alt en kjempefin historie med gode roller av både Gyllenhaal og Ferrell. Emma Thompson og Dustin Hoffman surfer på erfaring, men spesielt Hoffman virker å være i bedre humør enn på lenge. Stranger Than Fiction er en bortimot perfekt datefilm vil jeg tro.