Jacob om Ong-bak (2003)

Dere lesere mente jeg skulle se denne filmen først, blant de 7 jeg la ut til “avstemming”. Dette har jeg nå gjort, og jeg har kost meg. Dette er det underholdningsmessig absolutt ingenting å si på. Hva gjelder story, skuespill og medvirkende karakterer kan man derimot ha flere innvendinger. Men, la oss legge det til side for en gangs skyld. Denne filmen skal ikke ses for den dype historie. Her er det nemlig ganske så flotte scener, og alt er gjort uten bruk av vaiere og kunstige hjelpemidler. Jeg var faktisk ørlite i tvil om dette var faktum ved et par anledninger, men er det riktig så er det intet mindre enn imponerende. Og ytterligere i lys av det — du verden så spreke en del av disse fyrene er, og ikke minst vår hovedperson Ting (Tony Jaa)! Den olympiske grenen 110 meter hekk faller fullstendig i gjennom etter man har sett vår mann hoppe over biler, drakjerrer, gjennom hjul og opp og ned murvegger og stillaser.
Jeg er en amatør også i denne filmsjangeren. Jeg aner ikke forskjell på Tae Kwon-do og Karate. Kan dra kjensel på Judo hvis jeg får det demonstrert, men der stopper det. Etter det jeg skjønner, så er det en slags fristilvariant av Thai-boxing vår mann holder på med her. Ikke ulogisk i en thailandsk film i såfall. Hadde jeg hatt noe mer ballast innen denne sjangeren kunne jeg, og burde sikkert, ha skrevet mer omfattende om filmen og dratt dyptpløyende sammenligninger til andre filmer. Bær heller over med meg på dette grunnlaget.
Plotet er som sagt veldig ukomplisert og greit å følge med på. Vår mann holder til i en liten fattig landsby. Hodet på landsbyens gudestatue blir stjålet, og Ting melder seg frivillig til å dra inn til storbyen for å lete etter dette. På veien får han bruk for de fleste av sine ferdigheter innen kampsporten, både i ringen og mere ad-hoc mot skurkene som har knabbet gudehodet. Noen av disse slåsskampene er megakule, samt at det også er andre morsomme scener, som en forfølgelsesjakt med en mengde tuk-tuker. Noen av sidekarakterene er litt slitsomme, på den annen side har vi en bloddopet burmeser og en kreftsyk, rullestolavhengig sjefskurk som kompensasjon.
Joda, dette er mer enn godkjent, selv om sammenligningsgrunnlaget mitt er tynt. Og det er en ganske så stilig poster, ikke sant?

Stille vann, hvite bruder og Morrissey. Samlepost #10.

Stillwater [IMDb] er ingen fantastisk film. Jeg synes egentlig ikke det er en spesielt god film i det hele tatt. Likevel har jeg sett den og faktisk så applauderer jeg forsøket. Grunnen? Det er så alt for sjelden amerikanske filmskapere, til og med debutanter, virkelig forsøker å lage noe utenom noe som vil sikre dem en framtidig jobb. Stillwater er mange ting, men noen jobbsøknad er det ikke. Den er derimot en uhyre saktegående, introvert og kanskje utfordrende film for mange. Noen, til og med jeg, henger seg litt for mye opp i den Lynchianske lydbruken og den noe påtatte stilen. Likevel er det fint lite som tyder på at regissør Adrian Kays prøver å plagiere Lynch her. Kays har klart å skape en stille, urolig og tidvis frusterende og urovekkende, men ufullendt film. Det er så mye som mangler her, men likevel er det nok en film som jeg vil huske. Historien dreier seg rundt en ung mann, Andrew, som en dag finner i rød boks i foreldrenes kjeller. I denne ligger det flere bevis på at han er adoptert, noe han selv ikke var klar over. Andrew setter seg fore å spore opp sine virkelige foreldre. Det viser seg å være vanskelig, og desto nærmere han kommer løsningen på gåten går det opp for ham at fortiden skjuler noe forferdelig. I tillegg er det noe annet som bekymrer Andrew, som virker å påvirkes av hans etterforskning. Stillwater kunne vært en halv time kortere. Det er en rekke helt poengløse scener her som verken hjelper oss å bli kjent med Andrew eller bidrar til stemning eller historie. Scenene fra second-hand-butikken der han jobber, eller puben han ofte tar seg en drink i bryter alle med den flotte kameraføringen, det spesielle soundtracket og historien som helhet. De framstår som kun fyllstoff uten egentlig mål og mening. Skuespillerene er ikke spesielt gode, og heldigvis er det ikke mye dialog, bortsett fra i en essensiell scene. Den er ganske intens og modig gjort av amatørskuespillerene. Jeg liker filmens utgangspunkt, men må bare konstantere at Stillwater på langt nær fenger så mye som den burde. Kanskje nettopp det er en god grunn til at Adrian Kays skal få et virkelig godt manus og mer penger neste gang? Kanskje en jobb til og med?

The Bride with White Hair [IMDb] er i utgangspunktet en oversvulstig wushu-film. Dvs. det er mye mer skriking og drama her enn det jeg egentlig liker. Og alt for lite sverdsvinging. De få kampscenene som er er derimot skikkelig underholdende, og da spesielt i filmens siste scener. Vi snakker nok en film ispedd gudommelig kjærlighet, en god dose herlig magi og en av de mest sinnsyke skurkene jeg har sett. Filmen starter litt forsiktig, nesten litt kjedelig, men tar seg fort opp. Den første delen av fortellingen bringer oss inn i forhistorien til vår helt spilt av Leslie Cheung, og setter samtidig premissene for en mystisk og magisk verden der kontrastene er sterkere enn i vår egen. Vi lærer etter hvert at alt ikke er fryd og gammen i landet og en utstøtt rebell har vendt tilbake for å ta hevn. Dvs. egentlig er det snakk om to utstøtte rebeller da erkeskurken her er et siamesisk tvillingpar som tydelig har bikket over i ren galskap. De er likevel et mektig par, med sterke støttespillere og sterk magi for hånden. Med seg har de også den langhårete Brigitte Lin som ikke bare har vokst opp hos ulvene, men også kan kommandere håret sitt som et våpen. Spennende saker. Da hennes karakter og vår helt forelsker seg går det selvfølgelig riktig galt og kjærlighet, lojalitet og liv blir satt på spill. Det hele kulminerer i en gedigen kampscene der de aller fleste får grundig bank av de siamesiske tvillingene og en forrådt Lin. Det ender ikke der, men er vel mer en begynnelse på legenden om bruden med det hvite håret som også fortsetter i en oppfølger. Den er, så vidt jeg har forstått, ikke verdt å se. Det imponerende med denne filmen er dens lave budsjett og den spesielle magiske stemningen. Hele filmen, untatt en scene, ble spilt inn innendørs uten at det merkes. Snarere tvert i mot bidrar det vel heller til en svært så fargerik og effektiv filmopplevelse. Det er mye som føles langtekkelig i The Bride with White Hair, men mye er også fryktelig bra. Jeg falt spesielt for det helt sinnsyke overspillet til det gale siamesiske tvillingparet. Galskapen lyser så tydelig og hinsides ut av øynene på begge to at man merker at man ønsker dem alt ondt lenge før de får på pukkelen. Alt i alt en film der oppbyggingen gir mye tilbake den siste halve timen. Regissør Ronny Yu lagde et par begredelige Hollywood-filmer etter denne, men har i år gitt oss den fantastiske Jet Li- filmen Fearless [Anmeldelse]. Han beviser at han fikser både tidskoloritten fra tidlig 1900-tall til den mer magiske sverdsvingende varianten her. En anmerkning til Tartan, som har utgitt dvd’en jeg så, for feil bildeformat og mye forstyrrelser i bildet. Skal du kjøpe denne filmen så velg en annen utgiver.

The Importance of Being Morrissey [IMDb] er en fire-delers dokuserie sendt på britiske Channel 4 i 2002. Tagline er The inside guide to the ultimate outsider noe som i og for seg er riktig. Dette er Morrisseys første TV-intervju på 16 år, og man kan trygt si at det egentlig ikke er noen som vet hvordan mannen egentlig er. Vi får oppleve ham i konsertsammenheng, private ettertenksomme samtaler eller på landeveien i en alt for dyr bil. Morrissey er et homseikon, mystisk, nesten mytologisert og en rebell. I selvpåført eksil i Los Angeles har han de siste årene virkelig funnet tilbake til sine opprinnelige røtter, og lager faktisk ganske så gode plater. Han er ikke like sint som tidligere, men lever i sin egen dekadente avsondrete virkelighet. Dokumentaren reflekterer over hans påvirkning på menn generelt (ja de heterofile), og hans nesten religiøse fan- og selvdyrkelse. Mannen er smart og når Noel Gallagher stiller opp som intervjuobjekt her så blir det enda tydeligere :-)
Morrissey snakker ut om The Smiths‘ gitaristen Johnny Marr, sitt selvpålagte sølibat, tekster og den historien flerfoldige fans vil dø for å få høre. Arrogant, dekadent, beskyldt for rasisme, barokk, militant vegetarianer og selvsentrert eksentriker, men uhyre fascinerende og sjarmerende. Da en australsk fan takker han for alt han har gjort for henne og for hvor glad han har gjort henne svarer han på sitt typiske lakoniske vis Well, thank you, but I didn’t mean to. Vi får også se hans usikre sider; den stille gutten i klassen, forfengeligheten, depresjonene, den gudfryktige, den ubesluttsomme og den nagbærende Morrissey.
The Importance of Being Morrissey er en veldig god dokumentar i fire deler og jeg kan uforbeholdent anbefale den til alle som enten tror de liker The Smiths, gjerne vil like dem, men også til alle dere som tror dere egentlig ikke liker mannen eller musikken. En viss respekt får man uansett. Og Morrissey klarer på mystisk vis å unnslippe dokumentarens ransakende blikk. Han mister neppe noe av sin status eller enigmatiske livsførsel på grunn av denne. Bravo! I’ve left my fingerprints somewhere. That’s good enough. I stand my ground. That’s good enough.

Fearless (2006)

Når Jet Li sier farvel til kamsportfilmen for alltid er det godt at han gjør det med en film som Fearless [IMDb]. Jeg tror kanskje ikke jeg har sett en bedre kung fu-film (eller wushu som jeg har lært at den riktige betegnelsen er) på veldig lang tid. Fearless er på mange måter kvintessensen av det Jet Li har drevet med de siste tyve årene. Passende er det derfor at dette er filmen regissør Ronny Yu vender tilbake til Hong Kong, etter noen miserable år i Hollywood, for å gjøre. Jeg er mildt sagt over meg av begeistring og vil bombastisk uttale at maken til emosjonell wushu vil verden sjelden se igjen.

Fearless er historien om Huo Yuan Jia, en kinesisk folkhelt og kampsportspesialist som brukte sine evner til å gjenvinne kineserenenes nasjonalfølelse og selvaktelse på begynnelsen av 1900-tallet. I så måte er dette en erketradisjonell biopic, og som alle slike har den måttet tåle en del kritikk. For meg som utenforstående er den bare en knakende god kung fu-film med substans, hjerte og hjerne. Huo Yuan Jia starter sin karriere som en mann med liten selvinnsikt og den store ambisjonen om å bli en ubeseiret mester. Det går selvfølgelig galt og vår mann dreper, blir nesten drept og må til slutt lære noe om livet utenfor sin egen lille verden. Det er denne lærdommen han tar med seg videre og skaper både en skole, en læreretning og en mentalitet kineserene kan være stolte av. Vi snakker selvfølgelig et ganske så svulstig drama her, men likefullt en ektefølt og mistenkelig autentisk film.

Borte er magien, de vanvittige show-off’ene og mye av den melodramatiske stemningen slike Hong Kong-filmer gjerne innehar, og i stedet får vi en film som, riktignok er ganske retro i stil, men også føles farlig frisk. Det må nok godeste Li ta mye av æren for. I mine øyne har han aldri vært noen stor skuespiller, selv om han innehar den rollen bedre enn både Jackie Chan og ja, Bruce Lee. Det spesielle med Jet Li er hans nesten insisterende tilstedeværelse. Jeg vet at når han dukker opp på skjermen (for det er vel et fåtall av oss som har sett mannen på et lerret?) så vil det alltid slå gnister. Enten det er de vaier-pumpede scenene, eller de mer melankolske stundene, så er han en skikkelse man ikke kan ta øynene fra. Vel begynner han også å dra på årene, men i Fearless synes ikke dette i det hele tatt, og det er mulig det er et riktig valg å trekke seg nå. Jeg blir uansett aldri lei av å se denne seriøse og filosofiske wushu-artisten opptre. Og i Fearless er det nok å se på. Historien får riktignok mye tid, og gir kanskje en pekepinn på hva Li planlegger som neste trekk i karrieren, men aldri så mye at det ikke gir seg utslag i en meningsfull kampscene.

Huo Yuan Jia kjempet mot alle de store vestlige og japanske kampsportspesialistene, og det var til slutt bare juks han måtte gi tapt for. I så måte er hans historie en viktig del av den kinesiske historien på begynnelsen av forrige århundre. Flere likheter med Jet Li selv er slående. De kjemper begge på scener for et publikum. De har begge et publikum utenfor deres eget land, og de velger begge til slutt å gi noe tilbake til den kulturen som har skapt dem. Huo Yuan Jia er Jet Li og omvendt. Selv i den siste kampen med den japanske mesteren, der historien kunne blitt brukt til å spe på den alltid så spente stemningen mellom Kina og Japan, er humanismen i Fearless og Jet Lis karriere tydelig. Den japanske mesteren har alt å vinne, men viser at han har møtt sin overmann på den eneste naturlige måten. Jeg sier adjø til Jet Li i denne typen filmer og konstanterer at Fearless er intet mindre enn et mesterverk og en av årets aller beste filmer.

Fylleslagsmål og noen tårevåte ninjaer. Samlepost #6.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var 16 igjen. Så mye uoppdaget. Så liten kritisk sans. Så vanskelig å holde på alkoholen. Da hadde jeg sannsynligvis digget disse filmene hemningsløst. Der jeg er nå, ca 14 år senere, kan jeg kose meg litt og la meg underholde noe voldsomt, men likevel bli sittende igjen helt tom etterpå.

Jeg har ikke slåss mye i fylla. Når jeg tenker meg om så har jeg ikke slåss i det hele tatt siden ungdomsskolen da jeg klabba til han stygge mobberen som hadde skolens verste tannregulering. Jackie Chan derimot, har slåss en del i fylla, og kanskje helst da. Drunken Master [IMDb] er en av en rekke filmer om Wong Fei Hung, en kjent skikkelse i kinesisk folkehistorie. Som en slags kinesisk svar på Robin Hood er han portrettert i et utall filmer fra 40-tallet og fram til i dag. Wong Fei Hung var både revolusjonær på sitt vis, kampekspert og medisiner. Den siste, og kanskje mest kjente for oss, portretteringen av mannen er nok Jet Li i Once Upon a Time in China [IMDb], men godeste Jackie Chan gjorde altså en slik film i 1978. Jeg har aldri vært noen stor fan av Chan, men klarer heller ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Jeg tror det er en fordomsfull kombinasjon av hans utseende og ofte fjollete figurer. Jeg er klar over at denne filmen føyer seg inn i en tradisjon av kung fu-komedier og at det ikke er ment å være seriøst. Det fenger meg liksom ikke helt for det. Med noen hederlige unntak liker jeg min dose kung fu relativt seriøs og urealistisk. En annen grunn til min fordomsfullhet stemmer nok ut av at Chan er en av de skuespillerene som sterkest representerer en variant av kung fu på film som vektlegger en sterk autensitet. Det vil si at skuespilleren også er kroppsartist og at det i størst mulig grad skal vises fram. Det synes jeg kan være spennende en liten stund, men det medfølger også en del scener som blir litt trege og trøttende uansett hvor akrobatisk imponerende de er. Vel, nok om det. I Drunken Master er det en del å glede seg over, og spesielt i de kampscenene der det klippes litt. Spesielt kampen mot han som kalles “Iron Head” var morsom. Regissert og koreografert av den levende legenden Woo-ping Yuen skulle det bare mangle egentlig. Her praktiseres det kung fu fra en rekke grener innen kampsporten, med en hovedvekt på en stil som bare kalles “The Eight Drunk Gods” der imitert ubalanse, fall og snubling er hovedingrediensen. Komisk? Egentlig ikke. Selv ikke da hovedkarakterene bøtter nedpå med vin for å oppnå den riktge formen blir det spesielt artig. Det legges opp til høy slap stick-faktor, og selv om jeg ofte kan more meg over det så blir dette tidvis så tilgjort at jeg kjeder meg litt. Og igjen; jeg er klar over at dette følger med stilen. Hva fikk meg så til å se denne filmen? Av en eller annen grunn fikk jeg meg til å se

Legend of Drunken Master [IMDb] før jeg så Drunken Master, og dette er en helt annen film. Den inneholder også mye drunken boxing, men med den snedige twisten at man må passe på hvor mye man drikker. Man må med andre ord nå gladfylla, men ikke lenger, for å praktisere stilen riktig. Jackie Chan var vel et stykke over 40 år da han gjorde denne filmen, men han spiller nøyaktig den samme rollen som den unge, litt utenksomme sønnen til en kampsportlærer som han gjorde i Drunken Master. Det er den samme Wong Fei Hung med andre ord, og Chan er egentlig alt for gammel for rollen. Det glemmer man fort, for denne filmen er så rå at jeg ikke bryr meg om den litt fjollete komikken eller mannens alder. Premisset for handlingen er bortimot den samme, den fortapte sønn gjør et pek for mye og blir kastet ut av sin far. Faren blir senere truet på livet og sønnen kommer tilbake, drita full vel å merke, for å redde dagen. Det som virkelig skiller seg ut fra den første fyllefilmen er kampscenene og da spesielt slutten. Den tar plass i et støperi eller liknende og glødende jern, kull, kjettinger og kullvogner opptar scenografien. Mye å ta tak i for Chan som er glad i å bruke gjenstander for å komplementere akrobatikken. Her møtes vår helt og slemmingene til et siste oppgjør. Chan får praktisere sin variant av drunken boxing - han brøt uklar med regissør Lau Kar-Leung på nettopp denne stilen og fullførte filmen med seg selv i registolen - og spesielt den ti minutter lange sluttscenen er fantastisk. Som sagt er jeg ikke spesielt fan av den komiske stilen, men den siste halve timen av Legend of the Drunken Master er så enorm at jeg ble sittende og gape. Jeg bøyer meg i støvet, og lar Chan få fortsett med tullballet sitt så lenge jeg kan ha denne filmen i hylla!

Om man tar X-men og en god dæsh Romeo & Julie og flytter dem tilbake i tid til 1600-tallets Japan så er man farlig nære Shinobi: Heart Under Blade [IMDb]. Om du syntes den beskrivelsen hørtes interessant ut så vil jeg nok anbefale deg å sjekke ut filmen. Den er herlig kreativ i forarbeidet til karakterene, men noe mangler for å få dem til sitte skikkelig. Det er noen fete CGI-pumpede scener her, men også sparsommelig brukt, da en litt for stor del av filmen blir brukt til å sette stemning og speile seg i glansen av sine egne naturskjønne bilder. Filmen blir noen ganger for opptatt av seg selv, og glemmer å gi karakterene liv. Jeg skulle gjerne sett en utbrodering av bikarakterene her, i motsetning til vekten som er lagt på de relativt tamme hovedkarakterene. Det handler om ninjaer, eller shinobi som de kalles i denne filmen - trente leiemordere som er i stand til å drepe hurtig, effektivt og lydløst. I to bortgjemte landsbyer trenes leiemorderene så godt at de aller beste utvikler overnaturlige evner. De to har i århundrer vært i strid helt til landets hersker opprettet fred. Hatet har ikke forsvunnet og da herskeren en dag opphever freden (for å bli kvitt “faren for samfunnet” som landsbyene utgjør) skaper det problemer for de to forelskede hovedkarakterene. De er selvfølgelig fra hver sin landsby. Det som virkelig er tøft i denne filmen er kreativiteten i karakterenes evner. Hva sier du til en leiemorder som kan skyte utallige barberbladtynne tentakler ut av ermene i skjortelen sin, bruke dem som et våpen eller en nesten Tarzan-aktig måte å komme seg fram på. I tillegg har vi en doppelgänger-liknende karakter som kan rane sine ofres utseende. Eller hun som har gift i årene i stedet for blod. Det er mange andre karakterer her også, og nesten alle er vidunderlig oppfunnet, men ikke helt gjennomført. Antagelig er noe av grunnen til dette at filmen er basert på et dataspill (som jeg ikke har spilt). Det er fint lite annet i denne filmen som tyder på at dette egentlig er et dataspill. Når man tenker på hva andre ikke får til av å adaptere dataspill til film så er denne absolutt verdt et par timer.

Edit: Shinobi er ikke basert på et dataspill, men en manga. En feilkilde ødela dette for meg. Det er absolutt noe manga-aktig over denne filmen, så jeg må lære meg å dobbeltsjekke mine kilder!