Runaway (1984)

Vi anmelder i dag “klassikeren” Runaway [IMDb] fra 1985. Av ingen spesiell grunn whatsoever.

Dette er ingen veldig god film, bare så det er sagt med en gang. Imidlertid kan de som liker sci-fi, og som i tillegg er svak for litt naive teknologiske fremtidsprediksjoner henge med litt lengre. Denne filmen oppfyller også sin kvote hva gjelder obskur casting.

Jack R. Ramsay arbeider i en spesialenhet i politiet, som tar seg av og uskadeliggjør “husroboter” som det har klikket for. I åpningsscenen blir vi med Jack og hans nye, kvinnelige partner Karen Thompson på et oppdrag der en slags automatisk treskerobot herjer vilt i en maisåker. Jack er selvsagt skeptisk til sin nye partner (det meste her følger standard cop / buddy-regi). Jack og Karen labber trøstig i vei innover i kornåkeren, noe som ikke er ufarlig pga robotens kniver. Vel, ikke uventet viser Karen seg som en svært så geskjeftig buddy. Heller ikke overraskende — til Jacks store forbauselse.
I helikopteret på vei hjem avsløres Jacks store fobi, høydeskrekk, noe som han kanskje må konfrontere seg selv med på slutten av filmen? Bli derfor ikke overrasket hvis jakten etter hvert når de store høyder!

Jakten? Jo, for det har seg nemlig slik at en skurk har fått tilgang på teknologi som gjør det mulig å kontrollere disse små robotene slik at de gjør en masse ugagn i stedet for nytte. Roboter som ellers ser ut som en Nilfisk støvsuger kan plutselig være forvandlet til dødelige drapsmaskiner hvis bevæpnet med det rette våpnet, f. eks. en Magnum (!) 44.
Så går det som det går — med gisseltaking og mannejakt. Morsomt er det når den onde skurk tester ut en varmesøkende rakett på noen ofre. Raketten er utstyrt med vedkommende offers egen varmesignatur, som gjør at den siksaker seg gjennom folkemengder i overkommelig tempo før den finner sitt mål. I sekvenser får vi også se at det er mulig å løpe foran raketten ganske lenge. De morsomste leketøyene er imidlertid noen små roboter formet som edderkopper, disse er programmert til å bite seg fast og sprenge seg selv og offeret i luften. Det vil si, egentlig kommer det et dødelig… “pofff!” og noe røyk.

Tom Selleck, som spiller hovedrollen, er en underlig skrue. Karismatisk må vel de fleste innrømme at han er, men stort sett har han vært kjemisk ribbet for de gode og store rollene i sin karriere. De fleste vil nok ha et forhold til ham gjennom serien Magnum, P. I. eller kanskje som én av tre i 3 Men and a Baby. Ut over dette er det tynt. Men - det skal sies at i filmen Runaway gjør han en hederlig innsats, som kanskje burde ha ledet til noe mere. Og det gjorde det jo for så vidt også, nettopp med nevnte Tre menn. Cynthia Rhodes, som spiller Karen, hadde en enda mer hastig karriere. Hun kan skryte av å ha medvirket i de tre dansefilmene Flashdance, Staying Alive og Dirty Dancing og fikk altså lurt inn denne innimellom. Men det var stort sett det hele. Men det er birollene som er de interessante denne gang. Våre venners sjef bekles av G. W. Bailey (Lt. Harris fra Police Academy-serien). Dette syntes jeg var morsomt, fordi at selv om han infernalsk prøver å være seriøst autoritær og nedlatende overfor sine ansatte - altså den klassiske buddy / cop-sjefen, så er han mest ufrivillig komisk. Han spiller altså den samme rollen som i Politiskolen. Sjefskurken, Dr Charles Luther, er ingen ringere enn Gene Simmons, tunga i Kiss.
For meg er det svært uvisst hva det er han vil oppnå med sitt onde plot. Verdensherredømme? I så fall har han en lang vei å gå, da han definitivt starter på mikronivå med ett og annet tilfeldig bolighus. Sekretæren hans spilles av Kirstie Alley. Frk Alley har jeg et litt ambivalent forhold til, da jeg husker henne med mannlig glede fra serien Nord og sør midt på 80-tallet samt fra den helt OK thrilleren Shoot To Kill. I tillegg medvirket hun som kjent i den flotte Cheers i mange år. Så mistet Kirstie grepet på både det ene og det andre, og ble vel nærmest en slags mørk versjon av Anna Nicole Smith? Vel, i denne filmen stripper Kirstie ned til undertøyet, og det var før alle plaggene hennes ble merket med DD.

Ingen som ikke har sett denne kommer vel til å renne ned videosjappene i sin søken etter den nå (men kanskje Ivers har den på sin butikk?). Imidlertid, skulle du slumpe over den, og alternativet er den siste filmen med Matthew McConaughey eller likesinnede så lei denne. Fin-fin pizzaunderholdning.

Big Nothing (2006)

Av og til går filmer oss hus forbi, og dette er en av disse. Ihvertfall var den helt ny for meg da jeg en dag dumpet over prosjektets nettsider for noen uker siden. Sporenstreks forelsket jeg meg i traileren (men ikke se hele, den røper mye) og kjøpte godsakene (med et sexy rosa cover) på Play.com. Det har jeg ikke angret på i det hele tatt.

Hovedrollene spilles av David Schwimmer (men ikke la deg skremme av det), Simon Pegg og Alice Eve. De to første er etterhvert velkjente navn, men Eve ringer nok ikke mange bjeller. Det er synd, og forhåpentligvis noe som vil endre seg iløpet av de nærmeste årene, for hun gnistrer i rollen som eks-miss Teen Oklahoma. Mimi Rogers og Jon Polito spiller mindre roller, og spesielt Polito er like artig som alltid. Det er imidlertid den (for meg) totalt ukjente Billy Asher i rollen som politibetjenten Garman som stjeler showet. Ashers rollefigur introduseres i det filmen tar en beksort vending, og hans første femten minutter med tid på lerretet er virkelig verdt de knappe 11 pundene jeg betalte for DVD-skiva alene.

Handlingen er relativt enkel. Charlie (Schwimmer) er en arbeidsløs lærer som tar seg jobb på et call-senter for å supplere lønna til kona Penelope (Natascha McElhone) som er politikvinne. På call-senteret plasseres Charlie sammen med den noe mer avslappede slasken Gus (Pegg), og sammen med eks-missen Josie McBroom (Eve) planlegger de å presse en pornosurfende prest for penger. Det hadde vel ikke blitt store filmen om planen hadde gått helt som den skulle, så jeg tror ikke jeg ødelegger for mange når jeg røper at det meste går til helvete. Enkel handling, at du har sett lignende før syns jeg du skal blåse i. Du vil se Big Nothing.

Dette er en film for den rette anledning og for de rette seerne. Mange vil nok rynke litt på nesa over flere ekstremt opplagte plot-twister og klisjeer, men om man tar denne sorte krimkomedien for den uhøytidlige øl og pizza-filmen den er garanterer jeg en fin kveld. Vi er vel egentlig møkk lei av “uventede” vendinger, men når det kommer åtte på rad begynner man å forstå at regissør og manusforfatter Jean-Baptiste Andrea egentlig rekker tunge til fenomenet. Her og der klarer han også å vri litt på sysakene slik at den forventede twisten går akkurat den lille centimeteren til høyre for det konvensjonelle at det som i utgangspunktet ikke er spesielt sjokkerende likevel gir oss litt hakeslepp. At Big nothing også leker med klisjeer fungerer veldig bra, mye takket være skuespillerne. Det er forsåvidt ikke særlig ofte man kan kalle en film med såpass høy body count en skikkelig feelgoodfilm, men akkurat den syns jeg passer bra her. Man har tydeligvis hatt det morsomt under innspillinga, hvilket også har resultert i et Pegg-cam på bonussiden. Musikken funker også bra, og jeg hadde vel jugd om jeg ikke innrømte at det er litt ekstra trivelig med norske Gluecifer blant bidragsyterne på soundtracket.

Selv om jeg nesegrust har falt for denne filmen føler jeg det er viktig å ta opp et par drawbacks. Bruken av delt skjerm virker litt påtatt og unødvendig, men heldigvis (paradoksalt nok) brukes denne effekten så sjeldent at den ikke tipper over kanten. Her og der brukes det også tegnede sekvenser, noe som sikkert kan passe i en haug med andre filmer, men ikke i denne. Jeg falt heller ikke helt for Natascha mcElhone i rollen som Simon Peggs politifrue, men der registrerer jeg en viss uenighet blant folka jeg så filmen sammen med. For noen vil nok alle vendingene og klisjeene som jeg personlig føler var utført med en solid ironisk distanse virke mer som tafatte kopier av mye man har sett før, men smak og behag kan man som kjent ikke gjøre stort med.

Ellers kan det jo nevnes helt på tampen at Big Nothing gjør den beste Matrix-spoofen på år og dag, om du liker den slags. Ærlig talt, hvem liker ikke den slags? Knappe 75 minutter med kosefilm, altså.

Zodiac (2007)

4. juli 1969: Michael Mageau og Darlene Ferrin blir skutt av mannen som senere skulle bli kjent som Zodiac. Mageau overlevde og sies å være den eneste som har sett ansiktet til Zodiac. Det er denne hendelsen som setter tonen i David Finchers nyeste film og dette er en av de bedre åpningene jeg har sett på film noensinne. Fincher er kjent for å skape helt spesielle stemninger, og disse første drøye ti minuttene er en oppvisning i å skape spenning og intensitet. Det at to ungdommer sitter i en bil på en øde parkeringsplass etter solnedgang og en kullsvart bil kjører opp bak dem, kunne ha vært et platt forsøk på å skremme, men i Finchers hånd blir det alt annet en platt. Ikke nok med det, det er noe som faktisk har skjedd. På ordentlig.

Seriemordere er en gavepakke til manusforfattere. Det være seg om disse morderen faktisk har eksistert eller om de er et resultat av en manusforfatters fantasi. Mordere har vært en del av filmhistorien siden begynnelsen og har vært spesielt populære siden 70-tallet. Det som gjør historien om Zodiac så spesiell, er at han startet en mus-og-katt lek med media og politiet som meg bekjent ikke var daglidags på denne tiden. Han gjorde seg synlig fra første stund, og selv om etterforskere har konkludert med at det er fem mord som kan knyttes direkte til han, har han selv sagt at han drepte flere enn 37 mennesker. Ikke bare gjorde han seg synlig, men han fikk også folk til å spørre seg selv om han var gal eller genial. Og utelukker det ene det andre? Etter mordet i 1969 sendte han et brev til San Francisco Chronicle hvor han tilsto dette mordet pluss et mord som var begått ca. et halvt år tidligere. Disse brevene fattet interessen til Robert Graysmith, som til vanlig var tegner i avisen. På 80-tallet ga han ut boken Zodiac, hvor Graysmith har samlet alt av materiale han hadde om saken. Det er denne boken Fincher og manusforfatter James Vanderbilt har basert Zodiac på. Hovedfokuset ligger dermed rundt Graysmith og de personene rundt ham som var direkte involvert i saken.

Først og fremst er dette en drivende god detektivhistorie. Manuset er møysommelig bygd opp på en måte som avdekker detalj for detalj, og er selvfølgelig raskt ute og stikker kjepper i hjulene når du tror du nærmer deg en løsning. Samtidig er dette milevis unna sosietetskrimen hos for eksempel Poirot, men Zodiac tjener på en tradisjonell dramaturgi. James Vanderbilt har skrevet et helt fantastisk manus som balanserer historiene perfekt, fra de til tider makabre mordscenene til frustrerte etterforskere som lider av teknolgiske utfordringer, som mangel på faksmaskiner. Nå er historien følgelig tilrettelagt, men det er en bragd å få kodeknekking og etterforskning så interessant. Det gjøres ved å bryte opp historien, gi oss personlige skjebner hvor Zodiac-saken ødelegger liv for de som prøver å finne ut av den og slenge ut en tidlig hovedmistenkt som i et uformelt avhør rett og slett er ikledd det man skulle tro var avgjørende beviser. Styrken ligger først og fremst i manuset. Filmen tar seg god tid, men klarer å aldri gi slipp på spenningen. I begynnelsen er man nysjerrigheten selv og lurer på hvem i all verden Zodiac er, etterhvert merker man desperasjonen til de involverte når ingenting kan bevises. Men som Graysmith påpeker mot slutten; bevis er en ting, hva du vet er noe helt annet. Zodiac føles som en naturlig utvikling hos Fincher. Den lener seg mer på det sobre filmspråket som karakteriserte The Game og senest Panic Room. Borte er det mer karikerte språket som preget Finchers tidligere filmer. Dette er langt unna den regntunge dystopien Seven, og Zodiac er i tillegg skutt digitalt (noe av det lekreste jeg har sett) og tidskoloritten underbygger det realistiske uttrykket filmen søker.

Det er en fryd når manus og uttrykk er hånd i hanske. Finchers uhyggelige, men nøkterne stil passer perfekt til et nydelig avbalansert manus som har en ganske tradisjonell, men uhyre effektiv krimdramaturgi i bunnen. Den bæres av sterke skuespillere i alle ledd, levende (og døde) karakterer som alle fyller dette perfekte puslespillet. Zodiac-saken er forøvrig fortsatt en åpen sak og ingen er formelt siktet for noen av drapene. Ikke bare dette faktum, men også filmen generelt fikk meg til å tenke på en annen fantastisk seriemorderfilm, nemlig den sørkoreanske Memories for Murder, hvor heller aldri morderen blir tatt. Det er jakten som er det spennende, samt det å se hvordan en sak komplett tar over livet til de involverte. En sak hvor det til slutt ikke handler om å ta den skyldige, men bare se ham i øynene og vite.

Smokin’ Aces (2007)

Buddy Israel, en Las Vegas entertainer med sterke bånd til mafiaen har fått en millionkontrakt på sitt hode. Hvem står bak? Jo mafiasjefen selv, Primo Sparazza. Årsaken er selvsagt at Israel (Jeremy Piven) har gått med på å vitne mot Sparazza, noe som betyr at den siste store mafiafamilien kan brytes ned av FBI. Et lite problem er, at i det samme som FBI fanger opp samtalen hvor ordren gis, blir kontrakten også kjent for alskens svineri av leiemordere og fandens oldemødre (Note to self: Finn ut hvordan FBI gjør så gode opptak av telefonsamtaler). Israel er plassert på et ikke akkurat diskret hotell oppe i Lake Tahoe, og dette renner selvsagt fullt av alle involverte samtidig. Her finner vi lekre semiseksuelle Alicia Keys (jo, faktisk) sammen med sin sidekick. Disse to virker ikke spesielt onde, men veldig vrange. Vrang er også fine Tommy Flanagan (Cicero i Gladiator) som shapeshifteren Lazlo Soot. Og ikke minst, nazibrødrene Tremor som det er en gåte at fortsatt er på frifot. På motsatt side befinner FBI-agentene Ray Liotta og Ryan Reynolds seg, sammen med sin sjef Andy Garcia. Sistnevnte har med sin blotte tilstedeværelse en egen evne til å dempe min entusiasme for filmer, men her har han ikke en særlig fremtredende rolle heldigvis. Ryan Reynolds derimot, etter at jeg mentalt fikk kvittet meg med Pizzagjengen-bildet, klarte seg godt i min bok.

Etterhvert som det ene kjente ansiktet etter det andre dukker opp på skjermen tenker man kanskje, hey - så dette er The Man of the Hour. Men, etter ca en halvtime med introduksjoner og oppbygging skjønner man for alvor at dette faktisk kan bli ganske OK når antatte hovedkarakterer forsvinner ut av filmen med flere smell enn fra norske klasebomber i Afghanistan. Det hele hadde vært for enkelt hvis det bare var snakk om en tyster som skal beskyttes av politiet, den filmen er lagd drøssevis av ganger før og heter Bullitt. Men, det ser lenge slik ut, faktisk nesten helt til sluttscenen.

Stort sett har filmen et greit nok driv hele veien. Det bygges ikke altfor sakte opp mot et gigantisk klimaks. I en scene mot slutten er det mer blod enn handling. En spesielt lekker sekvens er når en av gutta setter seg på en motorsag. Hva slags sikkerhetsforhold er det amerikanske tømmerhuggere jobber under egentlig? Er det sånn dødmannsknappen var tenkt å fungere, skal tro. Et annet fint oppgjør foregår i en heis. Ikke lett å finne dekning der. Med så mye våpen at et middels Gangland-oppgjør fortoner seg som en litt urolig barnehage, står hotellet foran seriøse oppussingskostnader i løpet av kort tid.
Noen løse tråder er det likevel. En av protagonistene ramler inn i et nærliggende bolighus som er okkupert av en psykopatisk Karate Kid og hans forstyrrede bestemor. Denne scenen, som varer en stund, er helt uten betydning for filmen som sådan. En av verstingene som blir fraktet ut av slagmarken på båre later også til å ha noe i ermet, men dukker ikke opp igjen. Vel, vår oppmerksomhet rettes ganske snart mot noe annet, manusforfatter og regissør Joe Carnahan har også noe i ermet.

Dette er litt Goodfellas møter Running Scared i Robert Rodriguez-land. Selvsagt er det en utrolig syltynn sak dette her, og Goodfellas-sammenligningen kan nok ha vært pga Ray Liotta. Joe Carnahan, som lagde fine Narc, viser likevel at han har grepet på actionfilm. Det er kanskje ingen tidløs klassiker. Det er kanskje ikke engang Peppes filmdeal, men til en Grandis og en pappkartong bryr ikke jeg meg så lenge bryteren står på 11 i store deler av filmen. Og - jeg liker twist endings.