Major Dundee (1965)

Major Dundee utspiller seg på slutten av den amerikanske borgerkrigen. Unionsoldat og kavalerioffiser Amos Dundee (Charlton Heston) er leder for et fengsel med sørstatsfanger og vantrives med dét. Da en bande med apacheindianere plyndrer noen bosettinger ved grensen til Mexico, ønsker han begjærlig å gripe sjansen til et avbrekk i hverdagen. Imidlertid er han avhengig av å få med seg noen av de fengslede sørstatssoldatene for å få en slagkraftig nok styrke. Lederen på den konføderale siden er kaptein Ben Tyreen (Richard Harris). Han går med på dette i bytte mot løslatelse for seg og sine hvis apachenes leder tas til fange eller blir drept. Oppdraget er noe som skjer utenfor all tjenestevei, og er rett og slett Dundees virkemiddel mot kjedsomheten. Etterhvert utvikler det hele seg til en manns personlige vendetta. Dette har ført til historiens sammenligning med den mer kjente historien om Moby Dick, med Major Dundee som Ahab og apachehøvdingen i rollen som hvalen.

Produksjonen av filmen ble etterhvert et eksempel på den klassiske konflikten mellom ansvarlig produsent og ambisiøs regissør. Men fra starten av var det ingenting som tydet på dette. Alt lå til rette - Columbia Pictures ønsket å lage en film i samme ånd som sin storsuksess Lawrence of Arabia, men i westernstil. Charlton Heston skyldte selskapet en hovedrolle gjennom en gammel kontrakt, og i tillegg var allerede produsent Jerry Bresler nede i Mexico i forbindelse med innspillingen av Love Has Many Faces.
Å finne regissøren tok heller ikke lang tid. Heston, den store stjernen fra Ben Hur, ble forevist lavbudsjettproduksjonen Ride The High Country. Han likte den umiddelbart. Regissøren Sam Peckinpah var vokst opp på ranch i Sierra Nevada, og hadde allerede skrevet god og autentisk dialog for en rekke westernserier. Nå, allerede i sin tredje film, fikk han drømmejobben. Ansvar for en haug med penger og frie tøyler til å lage sin film, på sin måte.

Major Dundee fikk tildelt 4,5 millioner dollar, noe som skulle holde til tre måneder med opptak i New Mexico. Produksjonsstart ble utsatt for at Peckinpah, som også var medforfatter, skulle få tid til å fullføre manus.
Men - da det nærmet seg første opptaksdag kom kontrabeskjedene. Budsjettkutt! Forkort manuset! Knip inn på opptaksperioden! Filmen som opprinnelig var vurdert til å bli en svær 70mm-greie med innlagt pause, skulle nå bli en ordinær actionfilm med litt over gjennomsnittlig budsjett.

Sannsynligvis voldsomt skuffet, men også noe naivt, ga Peckinpah blaffen i dette. Han la i vei ufortrødent med de originale planene i hellig overbevisning om at studioet ville skifte mening. Mens produsenten så til innspillingen av den andre filmen, sydde regissøren sammen en knalltøff skyteplan. Samtidig prøvde han tross alt å spare penger — kombinasjonen gikk dårlig. For eksempel, da en gruppe med meksikansk kavaleri skulle omgjøres til fransk ditto, brukte han billige drakter av vinyl. Etter få timer i den brennende solen hadde disse smeltet. For å spare på uniformsutgiftene kuttet man ut å skifte klær. Alle ble beordret til å bruke de samme uvaskede klærne hele tiden, og noen av skuespillerne kuttet til og med ned på personlig hygiene. Resultatet var en bunch med uflidde og realistisk utseende karakterer. Men den harde innspillingsplanen førte til friksjoner. Man falt selvsagt umiddelbart bak skjema, og stjernen Heston og regissøren kom til åpen konflikt. Dette kulminerte med at Heston med hevet kavalerisabel forsøkte å ri ned Peckinpah.

Konflikten stakk imidlertid ikke dypt, Heston hadde åpenbart sett kvaliteter i den ferske regissøren. Fordi - da studioet etterhvert grep inn og ville bytte ut regissøren på grunn av overskridelsene, tilbød Heston seg å kutte egen lønn mot at Peckinpah ble beholdt. Og dette ble godtatt.

Likevel, da filmingen var over, ble Peckinpah nektet adgang til klipperommet. Regissøren hadde dengang ingen rettigheter i forhold til filmen, og Jerry Bresler tok over redigeringen. Nå handlet det virkelig om tid, og en tredjedel (!) av den ferdige filmen ble kastet ut. Dette inkluderte Peckinpahs åpningsscene på nærmere 10 minutter. Utover i filmen førte klippingen til at karakterer kom og gikk uten nærmere forklaring, og etterlot store hull i plot og subplot. Peckinpah hadde eksperimentert en del med slow-motion opptak i actionscenene, disse ble fullstendig tilsidesatt og erstattet med reserveopptak. Da filmen hadde premiere i april 1965, var den overveiende dommen at dette var det vanskelig å få noe ut av. Senere da Peckinpah fikk sitt gjennombrudd med The Wild Bunch, ryktes det at Columbia tilbød ham å utgi sin egen versjon av Dundee. Peckinpah skal ha avslått. I 1966 fastslo i tillegg Akademiet at filmens råmateriale var gått tapt, dvs de bortklippede delene.
Men - det fantes i det minste en lengre versjon. Problemet med denne var at den manglet lydspor. Det var ikke før i 2002, da Sony foretok en gjennomgang og opprydning i lagrene sine at det faktisk ble avdekt et lydspor med både dialog, musikk og lydeffekter som matchet det lengre opptaket perfekt. Sony tok seg i denne forbindelse råd til å spandere på filmen et helt nytt originalt soundtrack, komponert av Christopher Caliendo.

Filmen har blitt mye bedre og mer sammenhengende. Den etterlater ikke de gapende hullene som originalen åpnet. Selv om dette ikke er en ekte Director’s Cut, så er det en versjon som Peckinpah trolig ville ha vært litt mer fornøyd med enn det som ble resultatet av hans første møte med studiosystemet. Innimellom preges den likevel litt av manglende driv i handlingen, den stopper noe uforklarlig opp ved et par anledninger. Best er filmen når Major Dundee leder sin rufsete avdeling av indianerspeidere, meksikanere, nord- og sørstatssoldater. Det leveres tildels strålende skuespill i de viktigste rollene. Spesielt falt jeg for Richard Harris‘ britiske (!) tolkning av sørstatsoffiseren Tyreen, men også Charlton Heston spiller en innbitt faen som bare han kan det. Jim Hutton (Timothy Huttons far) er svært så overbevisende som den unge artilleriløytnanten Graham som får sin ilddåp. Når det gjelder Hutton senior, så spilte han for øvrig i en rekke filmer og opplevde også å se sin sønn bli skuespiller. Han døde imidlertid ung, knappe året før sønnen ble tildelt Oscar for sin innsats i Ordinary People.

Battle of Wits (2006)

Bare så det er unnagjort i disse auteurtider, på denne filmen står Jacob Cheung bak både manus, regi og produksjon. Bak kamera har han imidlertid fått med seg den erfarne Yoshitaka Sakamoto. Cheung som er kjent for sine samtidsfilmer som The Kid (Leslie Cheung), har med dette lagd sitt første periodedrama. De storslåtte, realistiske slagscenene vil utvilsomt glede fans av genren. Det samme vil trolig det tankevekkende budskapet kunne gjøre. Filmen er for øvrig basert på en japansk manga ved navn Bokko. Historien er satt til borgerkrigsperioden, tre til fem hundre år før vår tidsregning. Kina besto av syv større nasjoner som mer eller mindre lå i krig med hverandre, og det skulle gå enda mange år før disse ble samlet. Dette har vært et populært bakteppe for flere andre filmer tidligere, så som Hero [IMDb]. Og det er selvsagt både likheter og ulikheter mellom disse filmene. Andy Lau portretterer i Battle of Wits en Hero. Ikke en helt med utsøkte kampsportkunnskaper, slik man gjerne finner i denne type filmer, men en mann som vinner harde slag ved hjelp av intelligens og kløkt. Da den lille byen Liang blir liggende i veien for den store Zhao-nasjonens krigsferd mot nabonasjonen, er Liangs eneste håp å få hjelp fra Mozu-klanen. Mozuene er kjent for sin dyktighet i forsvar, og det er nettopp hva Liang behøver. Overrraskende nok dukker det kun opp én mann, Ge Li (Lau).

Ge Li får snart folkets tillit. Snart har han overbevist den lokale kongen om å overlate ansvaret for hæren til seg, og etter hvert har han både prinsen og de fleste innbyggerne på sin side. De første angrepene fra Zhaoene slås tilbake og det hele ser lyst ut. Men, kongens rådgiver vil det annerledes. Han aner at kongens popularitet er fallende til fordel for Ge Li og at dette vil lede til opprør. Kongen beordrer dermed Ge Li ut av byen og prøver å drepe ham. Det hele får katastrofale konsekvenser for Liang.

Personlig må jeg si meg vel så fornøyd med denne som med nevnte Hero. Ge Lis budskap er hele tiden universell kjærlighet og fred. I en scene blir han beordret opp til kongen for å motta heder for sin strategiske innsats til seier. Han fnyser av dette mens han skuer utover likhaugene. Dette er i grunnen vendepunktet til hans disfavør, da kongen og hans rådgivere slett ikke kan sies å ha det samme filantropiske livssyn. Historien er ellers nokså kynisk og skånselløs i sine skildringer fremfor å henfalle til det overdrevent melodramatiske man kanskje hadde forventet. Historien er lett å følge og er engasjerende. Det filmatiske er det selvsagt ingenting å kritisere for. Jo, jeg er fornøyd med denne.

Klassiker: Zulu (1964)

Damned funny! Like a train in the distance.

Lt. Gonville Bromhead lytter til lyden av 4 000 zuluer på vei.

Dette er en film jeg har hatt på ønskelisten helt siden jeg bestemte meg for å bli eier av samtlige filmer i Empires The Greatest Action Movies Ever. Filmen er der listet i kategorien Art of War, sammen med følgende andre: Saving Private Ryan, Lawrence of Arabia, The Great Escape, The Dirty Dozen, Apocalypse Now og The Big Red One. Ingen tvil om at dette er strålende filmer, like lite som at det er minst like mange som er utelatt. Zulu var for meg den ukjente outsider, men jeg glemte aldri filmens oppføring i denne listen. Da den plutselig dukket opp i en svær kasse på det lokale Elkjøp til latterlige kr 69 var det gjort. Filmen dreier seg om slaget ved Rorke’s Drift i Natalregionen. Slaget har i ettertid blitt stående som det britiske Alamo, der rundt 100 britiske soldater holdt stand mot og bekjempet en hær på 4 000 zuluer. Den utløsende faktor var at dagen før overfalt zuluene en britisk hærstyrke på omlag 1 500 mann og drepte hver eneste én. Massakren ved Isandlwana ble gjort til film først i 1979 (Zulu Dawn [IMDb]), og er dermed en slags prequel til denne. Filmen starter derfor med at en svensk misjonær og hans datter er på besøk hos zuluene da en budbringer ankommer med melding om det første slaget. Reaksjonene er av en slik karakter at misjonæren rømmer i all hast for å varsle den lille styrken ved Rorke’s Drift om at de er de neste. Hans forsøk på å få soldatene til å flykte faller imidlertid på stengrunn. Tilfeldig til stede er ingeniøroffiser Chard (Stanley Baker, filmens produsent) som tar kommandoen fordi han har noen få måneder lengre ansiennitet enn Lt. Bromhead (Michael Caine).

Bromhead, som stammer fra en lang rekke med offiserer, har vondt for å svelge dette. Han argumenterer først for å flykte, men kan selvsagt ikke gjøre annet enn å følge Chards ordrer. Sistnevnte får bruk for både intuisjon og klokskap da zuluene gang etter gang velter fram i bølger mot de få soldatene. Zuluenes korte kastespyd viser seg å være dødelig effektivt i nærkamp, langt mer enn de lange og klumpete britiske geværene påmontert bajonett. Det er til slutt oversersjant Bourne, med sin lange erfaring og stoiske ro, samt et genialt (og heldig ?) taktisk trekk fra Lt. Chard som bidrar til seieren.

Som spektakulær krigsfilm med sterke moralske dimensjoner, kommer den Spielbergs Redd menig Ryan i forkjøpet med tredve år

Filmen har gnistrende farger, et spektakulært landskap (filmet on location i Natal), imponerende slagscener og brilliante skuespillerprestasjoner. Ikke minst gjelder dette Caine, som “introduseres” her. Caine, som var cockney, spiller på ypperste vis en britisk overklasseoffiser. Grunnlaget for hans videre karriere var etter dette belagt med gull, og han fulgte opp og befestet det med The Ipcress File og ikke minst Alfie. Andre flotte portrett leveres av James Booth som menig Hook samt Nigel Green i rollen som oversersjant Bourne. For øvrig med koteletter Trond Giske bare kan drømme om.
Filmen mistet en periode noe av sin status da det ikke ble politisk korrekt å vise hvite menn som slakter ned urinnvånere. Filmen ble dømt som direkte rasistisk, noe som ikke kunne være mer feil. Den er historisk korrekt så langt det er mulig, og inneholder få, om noen, rasistiske utsagn. Zuluene blir fremstilt som rådsnare og dyktige. Åpningsscenen prøver endog å gi oss en rask innføring i en eldgammel kulturtradisjon.
Richard Burton, som med mektig patos er fortelleren, lar oss få høre av at de rundt 1 300 Viktoria-korsene som er delt ut siden 1850 tilfalt hele 11 menn fra styrken ved Rorke’s Drift. Filmen om en av de største seire for den britiske hær er tilsynelatende gjengitt på perfekt manér. Og, selv om den er laget på 60-tallet, er den så langt fra glorifiserende. Do you think I could stand this butcher’s yard more than once? sier Chard til Bromhead etter slaget. I came up here to build a bridge. Som spektakulær krigsfilm med sterke moralske dimensjoner, kommer Zulu Spielbergs Redd menig Ryan i forkjøpet med tredve år.

Pans labyrint (2006)

Vi poster her en MSN-samtale fra tidligere i dag. Dette har blitt med veldig varierende hell av andre tidligere. For øyeblikket virker det som en lettvint og god løsning. Kjør debatt!

(12:01:31) djtokyoboogie: nå? va tycks?
(12:01:39) gbang: jeg er lunken
(12:01:44) djtokyoboogie: javel ja
(12:01:47) djtokyoboogie: hmm
(12:02:06) gbang: skriver en anmeldelse på søndag tenker jeg. har ikke tid før det
(12:02:15) djtokyoboogie: ok
(12:05:09) gbang: kanskje vi skulle poste en anmeldelse hver da? kunne vært spennende
(12:05:37) djtokyoboogie: hehe…joa…har lissom ikke så mye å si akkurat nå, kanskje etterhvert
(12:05:41) gbang: ok
(12:05:55) djtokyoboogie: denne splitter i hvertfall folket
(12:06:01) gbang: ja mulig det
(12:07:42) gbang: jeg synes for det første at en eventyrverden/innbilt verden å flykte til bør være bedre enn den man flykter fra. ellers har det lite for seg. hvis man derimot antar at eventyrverdenen er virkelig så mister den helt sin metaforiske kraft - dvs. filmen kan ikke fortelle oss noe om virkeligheten om mytologien også er virkelig.
(12:09:46) djtokyoboogie: jojo, men den er jo ikke virkelig…sånn jeg forsto det er det Ofelias eventyrverden og den er et resultat av den virkelige verden, derfor er den som den er siden de påvirker hverandre..dessuten problematiseres jo dette i sluttscenen, hva som er virkelig og ikke..for henne.
(12:13:17) gbang: Nettopp. Hva er da så poenget med den? Ville ikke filmen kunne sagt akkurat det samme uten å forsøke å være en eventyrfilm? Det er jo ikke akkurat et karakterdrama dette. Dessuten er måten El Capitan blir etablert på (flaske vs. hode) for grusom, for platt og for ekstrem. Jeg fikset ikke disse voldscenene og er lite fornøyd med at de kun blir brukt for å etablere karakterer, eller for å understreke mennesket grusomme natur. At dette er en anti-krigsfilm er bare tull, det er en anti-menneske-film.
(12:14:28) djtokyoboogie: hehe..ok…da får vi være enige om å være uenige
(12:14:31) gbang: haha
(12:14:42) gbang: det er en trygg firer på terningen fra meg
(12:15:00) gbang: men den er ekstremt godt laget da! men jeg liker Hellboy tusen ganger bedre.
(12:16:41) djtokyoboogie: fantastisk laget ja..det er litt det som opptar meg tror jeg, den følelsen jeg fikk av å se filmen…likte hvordan den var såpass kontrastfyllt og så full av så mange emosjoner på en gang…satt aldri med følelsen av det du sier
(12:18:01) gbang: ok. vi oppfattet det forskjellig. Den scenen med øyemonsteret er sykt bra da! Utrolig intens, og der fungerer også balansen mellom uskyld, det groteske, eventyr og virkelighet ekstremt bra. Bare litt synd at resten ikke følger opp.
(12:18:13) djtokyoboogie: Det er jo film for pokker, man kan dra ting litt langt da…synes hele filmen bærer preg av eventyr, til og med kapteinen. og den scenen er fantastisk ja, faen for et monster
(12:19:26) gbang: Vel det synes ikke jeg. Jeg tror at man her har forsøkt å skildre den virkelig verden så full av inhuman grusomhet nettopp fordi det er et virkemiddel og ikke for å fortelle historien.
(12:21:26) djtokyoboogie: det er jo absolutt en del av historien OG den brukes som et virkemiddel…om det er for å sette en kontrast til eventyrverden vet jeg ikke, men jeg følte det heller slik at grensene mellom magi /realisme viskes ut….
(12:21:37) gbang: Og det er et annet ankepunkt hos meg: til å være en eventyrfilm er den nesten ubehagelig rasjonell og kald. Alt henger sammen og ingenting er overlatt til det fantastiske eller tilfeldigheter. Derfor reagerer jeg kanskje enda sterkere på at Ofelia ikke har et eneste lyspunkt i sin tilværelse. Dersom hun for bare ti sekunder kunne oppleve litt glede hadde nok opplevelsen blitt sterkere.
(12:21:58) djtokyoboogie: her har vi anmeldelsen vår her;)
(12:22:22) gbang: Kanskje vi skal poste en MSN-anmeldelse ja!
(12:22:28) djtokyoboogie: ikke sant!