The Matador (2005)

schizoid: Kosmorama #7

Filmmusikken betyr en del for meg. Noen soundtrack legger jeg mer merke til enn andre sånn ved første gangs visning. Den filmen jeg har sett i år som mest bevisst har gjort soundtracket til nærmest en gimmick, er uten tvil The Business. The Matador peker seg ikke spesielt ut i denne retning, men noen godbiter er det. Jeg fatter umiddelbart interesse når åpningssporet er A Town Called Malice med The Jam, sikkert fordi jeg tilhører den generasjonen.
Hva hadde jeg så av forventninger til denne filmen. Ikke særlig, egentlig. Den passet sendemessig inn mellom to andre filmer. Likevel, forhåndsomtalen virket ganske interessant, om en leiemorder som hadde mistet gnisten. Jeg studerte ikke rollelisten nærmere, og ble derfor positivt overrasket over å finne Greg Kinnear der i tillegg til Pierce Brosnan.
Handlingen er ikke svært komplisert. Leiemorder Julian (Brosnan) og konsulent Danny (Kinnear) sine veier krysses ved en tilfeldighet i Mexico City, der begge er på respektive oppdrag. De blir hengende sammen, amerikanere på tur, og Julian røper for Danny hva det er han driver med. Han får til og med en direkte demonstrasjon. You’re a hitman?! Oh, stop it. I call myself a facilitator of fatalities. Ingen vaskekjerring altså, snarere linoleumsterapeut. Omtrent her er det vel soundtracket spiller opp med Tom Jones’ It’s Not Unusual, noe som gjør at jeg får lurt inn denne historien:

Patient: Doctor, I can’t stop singing Green, green grass of home.
Doctor: That sounds like the Tom Jones Syndrome.
Patient: Is it common?
Doctor: Well, it’s not unusual!

Tittelen The Matador går nok noe dypere enn det vi blir presentert for på overflaten. Det er riktignok nok av ‘ekte’ matadorscener. Men leiemorder Julian Noble er en mann som er fullstendig uten bindinger til noen andre. Han ‘viker unna’ (geddit?) for direkte spørsmål og lyver når han kan. Hans målestokk på hva som skal til for at noen skal kunne kalles venner er også svært liten.

Men, Julian har slitt i det siste. Han begynner å se bilder av små barn i det han skal knerte sine ofre. Og her svikter manuset. Vi blir ikke presentert for noen som helst årsak til disse problemene, hva det nå måtte være av hendelser (rent bortsett fra alle drapene :)) som utløser disse reaksjonene. I stedet spøkes det bort: It’s as serious as an erection problem, og filmen klarer ikke helt å finne balansen mellom actionkomedie og drama. Synes jeg. Men Julians feil må korrigeres — hans arbeidsgivere vil ha ham drept. Julian mener at dette kun kan løses ved sin eneste venn Dannys hjelp. Og slik går det vel?
Filmen var for så vidt grei nok, den. Jeg skjønte riktignok ikke helt hva den ville, men Greg Kinnear var god. Og når det er på det mest hektiske så drar Asia i gang med The Heat of the Moment. Og da er det vel OK? Tre eller fire? OK, fire.

Lonesome Jim (2005)

relasjoner: Kosmorama #6

Det henger en svart sky over hodet på Jim. Den har hengt der en stund og han er i ferd med å bryte sammen. Der er det vi møter ham. Jim er 27 år og bor egentlig i New York, der han lever av å gå tur med folks hunder. Han har nå reist hjem til familien sin i Indiana for å ha et nervøst sammenbrudd. Akkurat dette avverger han selv ved å i stedet fremkalle et for sin bror. Broren Tim er fem år eldre og bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Disse to brødrene er muligens det mest deprimerte brødreparet på film i nyere tid. If I’m a fuckup, then you’re a tragedy! utbryter Jim til sin bror, med nærmest skjebnesvangert resultat. Ikke mindre deprimert, men håpløst rekende rundt på hjemstedets barer, møter Jim sykepleieren Anika. Han kvikner umiddelbart noe til og serverer en av de beste, mest subtile sjekkereplikker jeg noensinne har hørt:

Anika: I write too. But only for myself.
Jim: I like your audience.

Fantastisk. Filmen er full av denne typen lun humor. Jim er så deprimert at man bare må humre i medlidenhet. Casey Affleck er helt perfekt i rollen og Liv Tyler er også bra som Anika. I tillegg har de utmerket støtte i Mary Kay Place som Jims mor. I rollen som Uncle Evil (ja, faktisk), et dophue og narkolanger av en onkel, finner vi en strålende opplagt Mark Boone Junior.

De fire kuratorene på Kosmorama gjorde også her et utmerket valg, denne gang i kategorien relasjoner.
Kan man si at det er noe filmen handler om, så er det vel nettopp om familierelasjoner. James C. Strouse har levert et flott manus og regissør Buscemi har hatt den takknemlige oppgaven å bare lose disse eminente skuespillerne gjennom dette. Jeg føler ikke at filmen vil fortelle oss noe spesielt, annet enn at det er håp for oss alle uansett hvor dystert livet ser ut? Og det er jo generelt en god ting å ta med seg.

Where the Truth Lies (2005)

relasjoner: Kosmorama #5

Ikke den filmen jeg hadde forventet meg av Atom Egoyan. Dette er egentlig en kriminalhistorie i film-noirens ånd, men fortalt på en svært subtil måte. Intensjonen er å vise spenninger på flere plan, hvor ingenting er som det ser ut til å være på overflaten. I den forstand kan man altså gjenkjenne Egoyan.

Historien er som følger: Lanny (Kevin Bacon) og Vince (Colin Firth) har på slutten av 50-tallet enorm suksess over hele USA som TV-verter for store innsamlingsaksjoner. De har nærmest heltestatus og lever som guder. Over denne glamouren kastes det en skygge da en ung kvinne blir funnet død i badekaret i deres felles hotellsuite. Det antas drukning som følge av en overdose. Ingen blir mistenkt for noe, men guttenes karrierer får en brå slutt.
Vi hopper så til tidlig 70-tall, der en ung kvinnelig journalist (Alison Lohman) har fattet interesse for historien og ønsker å skrive om hva som egentlig skjedde dengang. Hun har en spesiell egeninteresse i saken, og etterhvert som hun graver finner hun at det er flere involverte enn først antatt. Kan noen av dem faktisk fortelle om hva som skjedde?

Relasjoner
fl. [fra lat., av referere] forhold, forbindelse,
berøring, sammenheng i r- til

Egoyan har på en fin måte klart vekslingen mellom 1957 og 1972, og filmen har gjennomgående en god tidskoloritt. Nå settes riktignok ikke filmen på prøve i særlig stor grad hva kulisser gjelder, den fokuserer i større grad på samspill mellom mennesker. Dette er likevel ikke alene nok for en film som dette. Historien utvikler seg i et sedat, ikke-neglebitende tempo, og til tider svært langtekkelig. Alison Lohman i den kvinnelige hovedrollen fanger meg dessuten ikke i det hele tatt. Noe rettes opp av at Kevin Bacon aldri er dårlig, heller ikke her. Colin Firth blir litt for overfladisk for meg, selv om det gjøres et poeng av at det er sånn karakteren Vince er.

Til tross for at den er ganske fin å se på, så mangler det en god del her for min del. Den faller liksom litt mellom de to stolene “Film Noir” og “Psykologisk drama” og klarer ikke helt å reise seg opp igjen i sittende stilling. Flott filmplakat og artig ordspill i tittelen til tross — sorry!

Everything is Illuminated (2005)

debutant: Kosmorama #4

Jonathan Safran Foers roman er angivelig erklært ufilmbar. Det viste seg åpenbart ikke å være riktig. Dette ryktet skremte i hvert fall ikke regidebutant Liev Schreiber fra å gå løs på oppgaven. Schreiber er kjent som skuespiller fra en rekke filmer, for meg spesielt fra Scream-filmene. Og nå altså som regissør.
Filmen foregår på landsbygda i Ukraina, dit den unge amerikanske jøden Jonathan (Elijah Wood) har reist i håp om å finne en eldre kvinne. Kvinnen var i sin tid til stor hjelp da Jonathans bestefar unnslapp nazistene under 2. verdenskrig og kom seg til USA. I det minste er dette hva Jonathan vet om saken. Som Jonathans guide i Ukraina finner vi Alex (Eugene Hutz, debutant og musiker i det ukrainske sigøyner-punkbandet Gogol Bordello), som også er filmens forteller. Og hvilken sjarmerende forteller er det ikke! Alex digger amerikanske negre (premium people!), spesielt Michael Jackson, og har en flott gebrokken engelsk. Hans bestefar driver et firma som har spesialisert seg i “Tour of Dead Jews” selv om han er erklært jødehater. Etter å ha mistet sin kone er bestefaren psykisk langt nede, og hevder selv også å ha blitt blind, noe han langt fra er. Han kjører i det minste bil. Like fullt krever han tilgang på førerhunden (?) Sammy Davis Jr. Jr. (Grandpa’s seeing-eye bitch), hunden virker imidlertid å være like ustabil som sin eier.

Debutant
[fra fr.] person som debuterer/særl. om kunstner:
stå frem el. gjøre noe for første gang

Disse fire begir seg så ut på det omfattende søket etter denne kvinnen. Etterhvert skal det vise seg at også Alex’ bestefar har noe han skjuler, og som griper direkte inn i Jonathans misjon.
Filmen veksler mellom komedien og tyngre eksistensiell problematikk og sjonglerer på en fin måte mellom disse vidt forskjellige temaene. Humoren kommer best fram i de scenene hvor kulturkollisjonen mellom amerikaneren Jonathan og den Ukrainske levemåten blir påfallende. Ellers er det flott kamerabruk, vakre bilder fra et vakkert landskap og en fengende historie som gjorde dette til en fin opplevelse. Elijah Wood var overraskende god, men den som for alvor gjør dette til noe ekstra er Eugene Hutz‘ fremstilling av Alex. Anbefales!