Språkets hemmelige liv (2005)

Hannah er hørselsskadd, jobber på en støyende fabrikk og er ellers en isolert og ensom kvinne. Hun har jobbet i flere år uten å være syk eller ta ut ferie, noe som gjør sjefen lykkelig og kollegene litt nervøse. En dag blir hun påtvunget ferie av fabrikkens ledelse. Noe særlig til fritid blir det ikke da en tilfeldighet gjør at hun tar seg jobb som sykepleier på en nedleggingsklar oljeplattform i Nordsjøen. Her steller hun den lettere oppgitte, midlertidig blinde og brannskadde, men likevel livsnytende, Josef. Deres vennskap, og senere kjærlighetsforhold, utgjør brorparten av Språkets hemmelige liv, men det er likevel stemningen på den slitne, nesten forlatte og isolerte oljeriggen som gjør denne filmen. Fotografisk sett er plattformen et unikum. Det spesielle kveldslyset ute på Nordsjøen må være en nytelse for enhver fotograf. En rekke andre karakterer lever også på plattformen mens de venter på overflytting til andre plattformer. Vår egen Sverre Anker Ousdal er sjefen, og blant de andre mer humoristisk betonte personene finner vi den spanske gourmetkokken, den introverte økologen og et par veldig macho, men (viser det seg) homofile plattformarbeidere. Det er de små scenene som gjør at jeg setter pris på Språkets hemmelige liv. En dansescene på oljeriggen, en filmfremvisning, en solnedgang og samtalen rundt matbordet gir både humor og glede til denne ellers så triste filmen. Det er også disse små tingene som bringer Hannah ut av hennes tause tilværelse.

Regissøren Isabel Coixet vakte en viss oppmerksomhet med sin forrige film, Mitt liv uten meg, og denne gangen har hun laget et vakkert portrett av en kvinne og et kjærlighetsforhold. Der hun i mine øyne imidlertid feiler er at hun drar historien for langt. Det blir forsøkt å la den handle om noe mer enn bare karakterene. Det som kunne vært en europeisk film som klarer balansegangen mellom søtladen tristesse og velplassert humor blir til slutt en overforklarende affære om ofrene etter Balkan-krigen. Fortellingen om Hannah og Josef tjener ikke spesielt på dette og det som i utgangspunktet var en subtil og følsom historie føles etterhvert for tung og viktig. Jeg stiller meg spørsmålet om hvorfor det i det hele tatt var nødvendig å inkludere en slik slutt? Det er klart at Hannah har en fortid som har gjort henne til den hun er, og det føles kanskje naturlig at en forelsket og friskmeldt Josef ønsker en forklaring, men likevel blir dette for et sideplot å regne. Språkets hemmelige liv hadde fint tjent på å la de fleste spørsmål forbli ubesvart og beholde den hårfine balansegangen mellom det subtile og det sentimentale. De to glimrende hovedrolleinnehaverene Sarah Polley og Tim Robbins mestrer også denne biten av historien så bra at jeg er litt overrasket over at ikke flere nevner skuespillerprestasjonene i denne filmen. Like inspirert, eller dvs. like troverdig for meg, blir ikke filmens gråtkvalte og tåredryppende avslutning. Der er det Isabel Coixets hammer som står for for regien, og ikke de tidligere så kledelige silkehanskene. Synd.

Vinterland (2007)

I et snøkledd Norge, med våre fjell og fjorder, venter flyktningen Renas spent på sin brud, Fermesk, som kommer fra hjemlandet Irak. Renas og Fermesk har aldri truffet hverandre, men har snakket sammen på telefon og stirret i stykker tungt retusjerte bilder av hverandre. Da Fermesk endelig ankommer Norge brytes illusjonene hos dem begge raskt ned. Hun ser ikke ut som den kurdiske prinsessen Renas har hatt et bilde av, og han er ikke den rike entreprenøren hun trodde han var. Samlivet er truet av indignasjon og taushet, og lenge virker Hisham Zamans korte langfilm Vinterland å være et innlegg i innvandringsdebatten rundt arrangerte ekteskap med et litt skjevt blikk på Norge og nordmenn. Etter som historien skrider frem og karakterene, og humoren tar en større plass blir likevel resultatet en stillferdig, karakterdrevet og nesten paradoksalt varm historie.

For regissør Zaman er dette et skritt i en litt annen retning. Mens han tidligere har blitt sammenliknet med provoserende regissører som Michael Haneke da han lagde kortfilmen Broen, og ytterlige befestet sin europeiske inspirasjon med Bawke, har Vinterland mer elementer av en norsk film regissert av en flerkulturell. Denne siste filmen bærer et sterkere preg av en humanisme og en større tro på sine karakterer. Det er tydelig at filmskaperen har blitt glad i disse karakterene. Kanskje litt for glad. Filmen var egentlig planlagt som en enda kortere affære på 20-30 minutter, og det er for så vidt greit at filmskaperene tar seg litt lenger tid. Det spørs om ikke opp i mot en time likevel er litt for langt for denne typen historier. Aberet er at plotet blir så dvelende at man går litt lei mot slutten. En del gjentagelser i handlingen forverrer også inntrykket. Jeg ble sittende litt med følelsen av at dette er kinofilm som egentlig er produsert for TV. 53 minutter burde også passe godt inn i de fleste kanalers forståelse av en reell time på skjermen.

Vinterland er første film ut i Filmfondets nye satsing som har fått navnet “Nye veier til korte filmer”. Dette er vel tenkt som en serie filmer med relativt mindre støtte enn fulle spillefilmer. Filmene blir deretter kortere. Tidligere har Dag Johan Haugerud forsøkt seg på noe liknende med den delvis vellykkede Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta. Slike filmer er kanskje gode springbrett for mindre etablerte regissører før de forsøker sin første spillefilm. Jeg er tvilende til at dette er fremtiden, som jeg har sett at f.eks. Zaman mener, og tror kanskje også at TV fortsatt vil være det rette mediet for slike filmer. Likefullt er det en flott øvelse, og en mulighet til å lage kortere filmer som ikke nødvendigvis må havne i samme kategori som begrepet “kortfilm”.

Time (2006)

Det er to ting som imponerer meg med Kim Ki-duks seneste filmer og det er for det første hvor presise de er. Det er lite i filmene som enten ikke virker opplysende eller er med på å drive fortellingen fremover. For det andre er det et stort poeng at han som filmskaper ikke moraliserer over de ytre omstendighetene som omgir karakterene. Han moraliserer i liten grad over selve karakterene også, og i sin siste film Time er det ganske tydelig at det verken er plastisk kirurgi eller menneskelig forfengelighet som skal under lupen. Kim Ki-duk er, som mange før ham, opptatt av det menneskelige og ikke minst vårt moderne tankesett. Hvordan påvirker det våre relasjoner og hva gjør moderniteten med menneskets natur? Kim Ki-duk har tidligere vært svært så misantropisk, nok til å bli forhatt i hjemlandet Sør-korea, men omfavnet på vestlige festivaler. Han har tidvis blitt sammenliknet med bl.a. Lars von Trier i så måte, men jeg merker med relativt stor glede at Kim Ki-duk ikke lenger bare er en Bad Guy, kvinneforakter og opposisjonell. Både i The Isle, Vår, sommer, høst, vinter… og vår, Tomme hus og nå i Time skildres mennesket med interesse og undring. Ikke forakt og brutalitet. Filmen er ganske melodramatisk, og er muligens en årsak til at folk forbinder den med regissørens tidligere forsøk. Jeg konstanterer bare at Ki-duk virker mer og mer moden, og at han er en sann auteur både form- og temamessig.

Nå skal det ikke skjules at sør-koreanere er et forfengelig folkeslag, og i de store byene er det snakk om at så mange som over 50% av jenter i 20-årsalderen har lagt seg under kniven for å fikse på utseendet. Og gutta følger etter. Dette er i seg selv en skummel utvikling, og det utgjør en del av Time, men ikke i den grad som jeg har sett at bl.a. Todd på Twitchfilm vektlegger det. Jeg tror sjelden jeg har vært mer uenig med han enn er jeg her. Ki-duks filmer har ofte flere lag, og her er det hvor nært vår personlighet er koblet til hvordan vi ser ut som skal under regissørens presise skalpell. En kvinne, See-hee, frykter at hennes kjæreste er lei henne. Hun er tydelig overfladisk og vektlegger at det må være både kroppen og ansiktet hennes han har blitt for vant til å se. Kvinner vil vel generelt fnyse av denne problemstillingen Ki-duk legger opp til her, men ting tar uventede vendinger som både problematiserer dypere og nyanserer menneskelige forhold. See-hee legger seg under kniven, ikke for å forskjønne seg selv, men for å bli noe annet. Sårene, forteller kirurgen henne, tar seks månedere å lege. Slik forsvinner hun ut av Ji-woos liv og selv om han elsker henne, og har på følelsen av at hun vil vende tilbake, forsøker han å starte et liv uten sin tidligere kjæreste. Dette går dårlig, inntil han en dag treffer på servitrisen Seh-hee. Navnet er mistenkelig lik eks-kjærestens, og da Jin-woo samme dag mottar en papirlapp påskrevet “Jeg elsker deg” begynner tankene å spinne. Jeg røper ikke for mye ved å fortelle at See-hee og Seh-hee er en og samme person; eller det vil si, de kunne ha vært det, for Jin-woo elsker ikke Seh-hee. Det er See-hee han er glad i, men hun er borte for alltid. Godt skjult av kirurgens dyktige arbeid. Slik blir Time en smart, uhyre vellaget og vakker historie om hva vi som mennesker forbinder med både vår egen personlighet og andres. Er vi den samme personen om vi forandrer utseende? Oppfatter vi oss selv på samme måte, eller endres vår tankegang? Og, ikke minst, hvordan kan våre nærmeste noen gang se på oss som den samme personen som tidligere? Nå drar Ki-duk dette ut til det ekstreme i Time, men hele filmen er god hypotese på hva som er mulig i vår moderne verden, og hva det gjør med oss.

Tiden virker å være en viktig faktor i Ki-duks filmer, og i likhet med Park Chan-wook er han klar over hvor viktig den er for å etablere både et fokus og som et fortellergrep. Her er likevel Ki-duk både smartere og mer filosofisk enn sin landsmann. I både Tomme hus og The Isle virker tiden å være opphevet. Den påvirker ikke det forholdet som utvikles mellom hovedpersonene, og i førstnevnte film virker den tause hovedpersonen å heve seg over menneskets fysiske restriksjoner, men også i ytterste konsekvens selve tiden. I Vår, sommer, høst, vinter… og vår er tiden sirkulær, og buddhistisk i natur. Alt gjentar seg og naturen samt vår eksistens går i sirkler. Dette er også tilfelle med Time, der filmens begynnelse er lik slutten. To kvinner møtes utenfor klinikken, den enes ansikt er bandasjert og hun bærer et innrammet fotografi. Hun mister fotografiet i møtet med den andre kvinnen og det knuses. Slik møtes fortid og fremtid, begynnelse og slutt, ung og gammel, urørt og forandret. Et par ting er sikre. Du går ikke uberørt fra en Kim Ki-duk-film og du får et stort behov for å tenke en god stund over hva du har sett.

Pride and Prejudice (2005)

Regissøren Joe Wright gapte over mye når han tok mål av seg å skulle filmatisere en av tidenes kanskje beste britiske TV-serier. Attpåtil bare 10 år etter, mens ganske mange ennå har den friskt i minne. Og dertil kommer det faktum at den bygger på en roman av Jane Austen (1775-1817), en av de klassiske engelske forfatterne.
Som fan av engelske tv-serier generelt og Stolthet og Fordom spesielt gleder det meg derfor at adapteringen har lyktes over all forventning.
Spesielt var det knyttet forventninger til rollen som Darcy. Dette ble Colin Firths definitive gjennombrudd som karakterskuespiller, selv om han for lengst hadde medvirket i en rekke filmer og tv-produksjoner på det tidspunktet. Dessverre (?) er han vel mest kjent for sin medvirkning i filmene om Bridget Jones, men har definitivt mer å by på. Bl. a. som Arsenalfan i Fever Pitch.

Hva så med den nye Darcy? Matthew Macfadyen heter han som spiller, og er for meg et ubeskrevet blad. Han gjør en god opptreden, og spiller seg etterhvert opp, for å si det på den måten. Da er det kanskje litt verre med Keira Knightley. Det var noe forhåndsskepsis ute og gikk da hun ble valgt til rollen, som gikk på at hun var for pen til å spille Elizabeth. Det er jo søsteren hennes i filmen som skal være den peneste. Akkurat det er ubegrunnet, fordi hun er akkurat passe grå. Men - denne avveiningen mellom å dempe utseendet og samtidig skulle ha en så sentral rolle gjør noe med spillet hennes. Kanskje blir hun litt for teatralsk. Ellers gjør Donald Sutherland en herlig innsats som Mr. Bennet, det samme går for Tom Hollander som presten Mr. Collins.

Plotet er ikke for de utålmodige seere (Si ja, nå da!!). Ting tok tid hva kjærlighet angikk i datidens England. Og her spiller altså både stolthet og fordommer i tillegg en betydelig rolle. Likevel har jo filmen et langt større driv enn tv-serien som ga mer rom for karakterutvikling og også dagligliv. Det er en filmregissørs lodd å korte ned på slikt, men dette gjør at vi tross alt kommer til poenget noe raskere.

På grunn av at Jane Austen i sine bøker overlater svært mye til leserens fortolkning hva gjelder klær, bygningsinteriør og omkringliggende fasiliteter har Wright først og fremst valgt å gjøre endringene her i forhold til tv-produksjonen. Fra sistnevnte husker jeg rette grusganger, kortklipte gressplener samt vakre parkområder. Både borgerstand og adel hadde sin andel og tilgang på dette virket det som. I filmen er det et mye klarere skille mellom disse gruppene, og det kommer til uttrykk ikke minst eksteriørmessig. Husdyr løper fritt; griser, gjess. Det er skittent og det regner. Familien Bennet har loslitte klær og mer spartansk innredede værelser. Jeg personlig tror mer på denne versjonen. Regissøren imponerer med fin kameraføring der hvor det er grupper med mennesker. For eksempel i en scene hvor det holdes ball beveger kameraet seg fra rom til rom i lange tagninger. Det samme har vi på utsiden av hus, fra ett vindu til det neste og tilbake igjen.

Joda, dette er mer enn godkjent, og jeg koste meg storligen under hele forestillingen. Anbefales.

Tor Andre mener ellers mye det samme som meg, ser jeg.