Death Note: The Last Name (2006)

Shusuke Kaneko klarer nok en gang å lage en riktig så god adaptasjon av Ohba og Obatas mangaserie “Death Note”. Mangaserien finnes i skrivende stund i 10 bind på engelsk, og selv om kvaliteten har dalt betraktelig i de siste numrene er det ekstra gledelig at filmversjonen gir seg når den er på topp. Gledelig er det også at Kaneko tar seg såpass store friheter med materialet at det venter overraskende vendinger rundt hver sving.

Death Note: The Last Name ble antagelig spilt inn rygg-til-rygg med den første filmen. Skuespillerene og crew er det samme, og det vil nok være relativt håpløst å se denne uten å ha sett den første. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale denne. Om du skulle ønske å vite om bakgrunnen fra forrige film anbefaler jeg å lese Typisk Tor Andres omtale av mangaen og min eller Jacobs anmeldelse. Death Note: The Last Name er et ganske stort skritt frem i forhold til Death Note som ikke var ille den heller. Tempoet er skrudd opp et par hakk, intensiteten virker sterkere, karakterene mer inbitte, den generelle tonen mørkere og den intelligente leken som hele plotet baseres på tilspisser seg og blir mer komplekst. De to hovedrolleinnehaverene leverer varene på en imponerende måte og Tatsuya Fujiwara som spiller Light Yagami gjør en bedre figur enn forrige gang. Ken’ichi Matsuyama som den hyperintelligente og sukkeravhengige L er minst like imponerende som sist. I tillegg introduseres flere nye karakter der Erika Toda som popidol og Lights kjæreste Misa Amane nok er den viktigste. I tillegg dukker det opp nok en “death note” og en ny dødsgud ved navn Rem. Like tro mot mangaen og herlig animert som Ryuk fra første film. En slik “death note” er en notisbok fra dødsriket som lar brukeren ta livet av andre mennesker ved å skrive deres navn, tidspunkt og dødsårsak i boken. Det følger en rekke regler med en slik bok og til slutt er det selvsagt en pris å betale. Bare de som har tatt på en slik notisbok er i stand til å se og samtale med bokens rettmessige eier, dødsguden eller “shinigami” som de heter her.

Oppfølgere er alltid vanskelig, og i flere tilfeller helt poengløst. Som oftest er de et forsøk på “cashe” inn på originalens popularitet og å tilfredsstille tenåringenes umettelighet på sine popkulturelle favoritter (i hvert fall når det gjelder manga og anime generelt). Her er det likevel et kildemateriale som umuliggjorde en enkelt film, og en spin-off-film har allerede blitt laget. Death Note: The Last Name er likevel ekte saker og i stedet for en alt for lang film endte Kaneko opp på to med fornuftig lengde. Flere filmer blir det heller ikke da han overraskende nok velger å legge lokket på kista for siste gang med avslutningen her. Alt for mye skal jeg ikke røpe, men slutten her er nok mer moraliserende enn det mangaen noen gang har forsøkt å være. Slik må den også være, i mine øyne, for ikke å virke helt uansvarlig. Den blir også langt mer tilfredsstillende da vi heldigvis slipper det ene sjokkerende vendepunktet som ødela mangaserien.

Historien denne gangen tar ikke bare nye vendinger fordi det er flere karakterer å forholde seg til, men også fordi media, og da først og fremst TV, spiller en viktigere rolle. På et tidspunkt kommuniserer politiet som jobber med saken med hele tre “Kiraer” både direkte og indirekte gjennom TV-sendinger. Lagene med intriger og teorier er tidvis forvirrende, men alltid logiske, og i bunn og grunn er mangaserien disse to filmene bygger på kun et logisk byggverk. De moralske spørsmålene blir sjelden direkte behandlet i tegneserieformatet, men filmene ville nok føles ganske avstumpet uten. “Death note”-bøkene er drapsvåpen, og selv om de som bruker dem her bruker dem for å ta livet av kriminelle, føles nok Kanekos behandling av moral en del mer “riktig”. Så riktig at avslutningen slår meg som en perfekt avslutningen på denne historien. Lights galskap kommer virkelig til overflaten og Ls dedikasjon og intrikate plan er både logisk og rettskaffen. Shusuke Kaneko er ikke en fantastisk regissør, men han har mot til å endre der det passer og å ta de valgene som fører historien dit den bør ende. Om det dreier seg om menn i gummidrakter i Gamera-filmene eller i Giant Monsters All-Out Attack leverer han stødige, kontrollerte og underholdende filmer.

Gunnar om: Death Note (2006)

Jeg har aldri lest mye manga, men oppdaget tidligere i år den svært så smarte serien “Death Note”, ble umiddelbart fascinert og er i skrivende stund plutselig blitt veldig opptatt av tegneserier igjen for første gang på 10 år. Serien “Death Note” er et spill, og hovedpersonen Light Yagami er den som leder spillet. Han finner en dag en notatbok som en rastløs shinigami, dvs. en dødsgud, etterlot seg for å røske litt opp i sin kjedsomme tilværelse (”Mennesker er underholdende vesener.”). Den hvis navn blir skrevet ned i notatboken, etter et sett med intrikate regler som utfoldes mens spillet pågår, vil dø. Light Yagami ser seg som en rettskaffen hevner og går straks i gang med å ta livet av navngitte kriminelle. Politiet er i villrede og må innhente hjelp fra den verdenskjente detektiven som bare går under navnet L. Light Yagamis far leder etterforskningen og gir uivtende derfor Light førstehåndskunnskap om utviklingen. Det hjelper selvsagt på historien at både Light og L er to meget spesielle karakterer i tillegg til hyperintelligente. Og de er begge tenåringer (det er jo en manga dette). Det pågår en anime-serie på japansk TV basert på denne serien, men her skal det handle om den første filmatiseringen av serien (den andre filmen går på kino i Japan nå).

Filmen er regissert av Shusuke Kaneko som blant annet stod for revitaliseringen av kjempeskilpadden Gamera på slutten av 90-tallet og Azumi 2: Death or Love. Her tar han tingene litt ned, og godt er det for Death Note skal ikke være en actionfylt affære. Faktisk så består mesteparten av serien kun av karakterer som konfronterer hverandre med hypoteser om hvem den medieskapte Kira er. Kira er selvsagt Light Yagami, og filmen hopper rett inn i handlingen, uten egentlig å bry seg med tegneseriens møysommelige, men interessante, oppbygging. De kriminelle dør av mystiske hjertefeil over hele verden, og etter hvert som Lights ego vokser, øker antallet døde, og massemedienes dyrking av Kira. Ungdommen tilber ham som en popstjerne, men i det L kommer på banen snører nettet seg kjapt rundt Light. Han må bli mer forsiktig, og den uungåelige “battle of wits” som oppstår mellom de to er i tegneserien utrolig intens, intelligent og underholdende. Noe av dette har filmskaperene klart å overføre til filmen, og jeg må innrømme at dette er langt bedre enn det jeg kunne forvente. Karakterene er gode, selv om Tatsuya Fujiware som Light Yagami kanskje er litt for svak i forhold til serien. Den godteglade og svært så spesielle L, spilt av en glitrende Ken’ichi Matsuyama, er derimot helt spot-on og kunne knapt gjort en fanboy mer glad. Shinigamien Ryuuk er digitalisert, og klin lik figuren fra serien. Filmen hopper bukk over en del gode ting fra mangaen, men det er bare naturlig, og slutten er smart i forhold til oppfølgeren. Her blir det gjort noen endringer som får meg til å tenke at dette er en svært vellykket adaptasjon, og ikke en regelrett gjenfortelling. Overraskende valg faktisk, og såpass skjebnesvangre at man selv om man kjenner historien så lurer man fortsatt på hva man har i vente.

Enkelte vil kanskje ta avstand fra historiens lempfeldige forhold til moral, og realisme, men det er noe man må ta med en klype salt. Dette er en manga-adaptasjon, ikke realisme, ei heller en moralsk fortelling. Death Note er en serie med logiske slutninger som leder til en andre logiske byggverk, som igjen bringer L nærmere en løsning, mens Light forsøker å undergrave både L og sin egen familie. Hiv fordommer på havet og la deg forundre, og les for all del mangaen også. Underholdende saker er de begge to.