Superbad (2007)

Seth Rogen har sagt i et intervju med Time at filmene han skriver og lager med Judd Apatow er

extremely right-wing movies with extremely filthy dialogue.

Det er en ganske så presis beskrivelse, og Superbad tilhører nok mer den ekstreme enden av skalaen. Filmen er så langt fra politisk korrekt man kan komme, men også på sitt eget vis relativt befriende. Det som skiller den fra liknende amerikanske fjasekomedier som American Pie-serien er en mer personlig tilnærming til historien og ikke minst mer interessante og veletablerte karakterer. De to hovedpersonene i filmen har sågar fått sine navn fra de to manusforfatterene Seth (Rogen) og Evan (Goldberg), og det er kanskje ikke å skyte helt over mål å hevde at dette er en slags overdimensjonert oppvekstskildring.

Historien er ganske enkel. Drivkraften for de to hovedpersonene i den lange dagens ferd mot natt er å skaffe nok alkohol til en fest slik at det skal bli enklere å få trusene av jentene. Gjennom deres felles bekjente Fogell klarer de å skaffe falsk legitimasjon, men et sted på veien splittes de tre og når natten er omme og alkoholen konsumert har de lært noe om jenter generelt, men også om seg selv og vennskap. Det er slik disse ungdommene møter et visst alvor i livet, og det er balansen mellom de hysteriske, flaue og noen ganger drøye scenene samt det åpenbare og alvorlige vennskapet mellom Seth og og Evan som redder filmen. De to skuespillerene Jonah Hill og Michael Cera er begge flotte i sine roller. Jonah Hill som den utagerende, hyperkåte og tjukke Seth er litt masete til tider, men Michael Cera er rett og slett ubetalelig som den litt mer fornuftige og tilbakeholdne kameraten. Han overspiller ikke, har noen ubetalelige ansiktsuttrykk og en mimikk det er sjelden å se. En mann for mange gode roller fremover.

Superbad er exploitation. Den er sexploitation og teensploitation og jeg hadde til tider trøbbel med å takle dialogens forsøk på å være morsom ved å være så grov som mulig. Slikt blir trøttende i lengde, spesielt når majoriteten av humoren baseres på nettopp dette. Når det er sagt er likevel Superbad en av årets aller mest underholdende filmer. Temaet er gjenkjennelig, om overdimensjonert, det er nok av heftige sitater og en helt fantastisk funky musikkbruk. Superbad er også nok et eksempel på nerdenes hevn, men der f.eks. The Revenge of the Nerds virker ufarlig, utfordrer førstnevnte grensene hele veien. Ingenting er spesielt hellig, og poengene er dratt såpass langt ut at de til slutt mister den punchen de burde ha. I mine øyne taper Superbad seg når det kun koker ned til dette. Spikeren blir ikke spissere om den brukes tusen ganger. Den blir bøyd og til slutt ødelagt. Veldig mange av vitsene her er superslemme og morsomme, men minst like mange faller til jorden som en flau fjert. Til sammenlikning med The 40 Year Old Virgin, der alle vitsene satt fra første stund, og Knocked Up, der filmens mer eller mindre alvorlige bunn fungerte fantastisk, er Superbad en langt dårligere film. Den står likevel sterkt mot andre filmer det er naturlig å sammenlikne den med, og rent bortsett fra språkbruken er det lite som skiller denne komedien fra de beste 80-tallskomediene. Skal du se kun en komedie i år bør du se Knocked up, og om du er sugen på mer bør du kanskje se for deg gutta i nevnte film ti år tidligere. Det vil antagelig gjøre Superbad langt bedre.

Knocked Up

Jente møter gutt. På byen. Gutt blir med jente hjem. Det blir sex. Uten prevensjon. Vips, jenta blir gravid. Hørt det før? Jeg vet. Men du har ikke sett det på denne måten. Judd Apatow følger opp finfine The 40-year Old Virgin med en film som absolutt ligger i samme gate. Den gangen handlet det om å vente lenge, denne gangen er det for sent. Det som først og fremst imponerer meg med filmene (og TV-seriene) til Apatow, er hvordan han klarer å friske opp velbrukte historier eller krydre velkjente oppskrifter om du vil. Krydderet han bruker er karakterer, men basisvarene er de samme. Historien ligger til grunn og han beveger seg sjelden utenfor de historiene som for oss er velkjent. Forutsigbarheten er der, men det som gjør filmene hans er evnen til å introdusere den ene ville personen etter den andre, men også introdusere mange av karakterenes historier uten å miste fokus. I Knocked Up får vi også servert historien om søstera til Allison (jenta i fortellingen) og hennes mildt sagt eksentriske ekteskap. Eller er det egentlig så spesielt? Det er i allefall et ekteskap på auto og mens Ben (gutten i fortellingen) og Allison prøver å skape et forhold som i utgangspunktet virker dødfødt, står ekteskapet til søster Debbie i en slem kontrast. Slik setter filmen opp historier mot hverandre og fjerner all forutsigbarhet. I stedet blir man faktisk sittende og lure, og hvis det slutter slik du hadde trodd (og håpet), så gjør det ingenting fordi det var så moro mens det varte.

Filmene til Apatow er lange. Dette tror jeg henger sammen med fortiden i TV. Det som gjør produksjonene hans interessante er nettopp god dialog, herlige karakterer og mange historier. Dette tar tid, men det er også nødvendig. Slik sett kan man kanskje si at det fungerer best episodisk og at det trekker litt ut i langfilmformatet, men jeg kunne ikke vært mer uenig. I og med at det veksler mellom rene replikksekvenser og mer fysisk komikk, blir det aldri kjedelig. Man vil egentlig ha mer. Skuespillerne gjør mye av Knocked Up og det er hyggelig å se at Seth Rogen får den hovedrollen han er ment for. Dessuten får vi et herlig gjensyn et par av gutta fra tidenes kanskje beste TV-serie Freaks & Geeks. Katherine Heigl overrasker positivt og er helt riktig/feil for Seth Rogens mildt sagt avslappende fremtoning. Knocked Up er årets feelgood og sjelden føles feelgood så godt.

Midnattsfilmer, en påminnelse, gamle jomfruer og litt synd(th)

Det er ikke ofte jeg får tid eller lyst til å anbefale bøker her på Gjemmestedet, men når jeg leser en så god bok som J. Hoberman og J. Rosenbaums Midnight Movies [Amazon] så må jeg bare. Jeg kom over denne boken for et par år siden da jeg forsøkte å lese meg litt opp på David Lynch, men gjenoppdaget den nå i år da jeg lette etter litt stoff om Alexandro Jodorowsky. Boken har et kapittel for hver av fem av de seks originale “midnattsfilmene”: El Topo [IMDb], Night of the Living Dead [IMDb], The Rocky Horror Picture Show [IMDb], Pink Flamingos [IMDb] og Eraserhead [IMDb]. Den tar utgangspunkt i filmen som en del av undergrunnsbevegelsen på 60-tallet, men søker også røtter lenger tilbake i tid. Forfatterene er kjente kritikere og skriver for Village Voice og Chicago Reader. Boken er mer en gjennomgang av en spennende tid, på siden av mainstream, enn en komplett gjennomgang av de nevnte filmene og deres regissører. Man kan plukke opp en del titler her som er verdt å få med seg, og spesielt de siste kapitlene er spennende. Jeg fikk også mye ut av kapitlene om Jodorowsky og Lynch. Dessuten er en bok som umiddelbart gir meg lyst til å se mer John Waters en god bok (uten at jeg nødvendigvis kommer til å gjøre akkurat det, men Waters filmer blir satt i et spennende perspektiv).

The Beastmaster [IMDb] er antagelig avslutning på et heftig Coscarelli-kjør fra meg i de siste månedene. Filmen er en typisk sword-and-sorcery-sak med billige effekter og vanvittig trege kampscener. En scene og skikkelse skiller seg merkbart ut som genuint Coscarellisk: Slemmingens voktere blir skapt ved at en selvlysende grønn mark slippes inn i øret på uskyldige menn som blir iført et finfint SM-lærkostyme. Marken spiser sakte oppe hjernen deres, noe som medfører at øynene deres lyser grønt gjennom øyehulene i masken. De lever i en slags berserktilstand og angriper nesten alt som rører på seg. Det er slik makaber oppfinnsomhet som gjør Coscarelli til noe mer enn en gjennomsnittelig b-filmskaper og sikkert noe av grunnen til hans kultstatus. Ellers er The Beastmaster alt for lang, den brenner mye krutt i midtpartiet og når den strekker seg mot to timer lurer man på hvorfor denne filmen ikke er kuttet ned med minst en halv time. Hovedrollen innehas av en godt trent Marc Singer som mest av alt ser ut som en blanding av MacGyver og He-Man (som antagelig har hentet en del inspirasjon herfra). Hans utkårede her er Bond-jente Tanya Roberts og hun er i det minste verdt å hvile øynene på. Historien omhandler Dar som uten å ane sitt kongelige opphav har en magisk måte å kommunisere med dyr på (han ble for så vidt født av en ku, men sånne formaliteter bryr vi oss ikke om). Han reiser rundt i følge med en svart tiger (?!), en ørn og to ildere som han i et anfall av kreativ visdom har døpt Kodo og Bodo. Alt han eier og har hatt kjært har blitt ødelagt og drept av en ond kult. Kulten er også ute etter Dar som et offer til sin altomfattende gud. Guden tar helst småbarn, men Dar ble også merket som offer ved fødselen. På veien treffer Dar merkelige vesener, og dyr og noen få mennesker som hjelper ham på veien mot hevn. Filmen tar seg god tid, og er ofte fryktelig kjedelig, med nevnte unntak av ren Coscarelli-magi.

Egentlig har jeg litt trøbbel med streite Hollywood-komedier, og dette er definitivt en som fint kunne føyd seg inn i rekken. The 40 Year Old Virgin [IMDb] kommer likevel hederlig ut av forsøket. Jeg storkoste meg faktisk med større deler av filmen og selv om den er lengre enn man kan forvente av slike filmer er den sjelden kjedelig. Mye av æren må skuespillerene ta, men denne er også en god regi-film. Det meste virker godt gjennomtenkt, god musikk, herlige karakterer og godt sammensatt. Filmen er faktisk mye smartere enn det premisset virker som. Andy er 40 år og jomfru. Da arbeidskameratene oppdager dette tar de straks på seg oppgaven som fullbyrdere av den gjerning Andy selv ikke har klart. Flere forsøk senere er de fortsatt like langt, men noe skjer likevel med Andy. Han blir forelsket og etter hvert også en god del mer modig. Likevel blir det ingenting på ham. Andy lever i sin egen lille hule og har ivaretatt de interessene han hadde da han var fjorten år. Actionfigurer, dataspill og leker opptar hans fritid. Vennenes porno, griseprat, utroskap og ustanselige sjekking har lite i denne sfæren å gjøre. Likevel treffer Andy Trish og flere misforståelser og en del krangling senere er de et par. Jeg røper vel ikke så mye om jeg sier at aktfullbyrdelsen ikke skjer før på selve bryllupsnatten, med medfølgende sing-a-long til Aquarius. Slutten på denne filmen er bortimot fantastisk og skulle jeg velge mellom denne og andre distinkte komedier som Wedding Crashers [IMDb] og Napoleon Dynamite [IMDb] er valget ganske klart. The 40 Year Old Virgin er tusen ganger mer sjarmerende, morsommere og ekte enn disse. Kanskje ikke rart når flere av bakmennene og skuespillerene tidligere fikk fritt spillerom i verdens beste tenåringsserie Freaks and geeks [IMDb]. Jeg tror forøvrig et av de sikreste tegnene på at jeg begynner å bli gammel er at jeg fant Catherine Keener utrolig sjarmerende her. The 40 Year Old Virgin er en film mange vil styre unna på tittelen alene, men merk dere samtidig at den ikke er halvparten så dum som tittelen eller handlingen lover. Den er for all del også dum til tider, men inntrykket i etterkant er mer en skikkelig gla’komedie med gode karakterer.

Moog [IMDb] er en dokumentar om oppfinneren av Moog-syntheziseren og andre elektroniske musikkinstrumenter, Bob Moog. Han lagde og oppfant nye instrumenter gjennom et halvt århundre. Mens hans påvirkning ble sett ned på i begynnelsen er det få musikere i dag som ikke har en befatning med hans dippedutter. Jeg har aldri vært fan av rendyrket elektronisk musikk, og tilhører antagelig den gruppen som synes musikk først og fremst kan bli mye mer interessant ved en innlemming av elektroniske instrumenter. Moog er likevel en viktig fyr, og i enkelte kretser en skikkelig kulthelt. Dette får filmen bra fram, og fordi det til tider blir for mye “talking heads” er avbruddene med live-musikk og musikk over naturbilder velkomne. I mine øyne blir dette en velmenende, men litt for overflatisk dokumentar. Intervju-objektene blir ofte for obskure og har egentlig minimalt interessant å si. Bob Moog selv er derimot en interessant mann med mange smarte ord. Hans vektlegging av det analoge, organiske og viktige tingene i livet virker overhode ikke å komme i konflikt med hans elektroniske interesse (Moog-syntheziseren er riktignok også en analog oppfinnelse). Tvert i mot virker han å se de samme mønstrene i instrumentene han skaper som han finner i sin egen urtehage. Det er spennende å se. Moog døde i fjor, og denne dokumentaren er fra 2004. Således vil den nok bli stående som det definitive portrettet av mannen. Det jeg derimot savner er en større gjennomgang av hans betydning med et større persongalleri. De færreste har antagelig hørt om lovpriserene her og selv om jeg har et bekjentskap med flere av dem virker ikke dette sammenfallende med filmens tema. Dette skulle vært en fan- og kultfilm, men forsøker å si noe større og nå bredere uten helt å lykkes med det. Den forblir uinteressant for allmennheten, og for lett for de spesielt interesserte. Moogs bånd til sine instrumenter og elektronikken når likevel fram, bare for å bli ødelagt av dumme musikere som er nødt til å trekke inn Gud, kvinnen og annet utenomkroppslig skaperkraft og tull. Jeg skulle også gjerne sett mer av unge og friske musikere og deres forhold til fortiden. R.I.P. Bob Moog.