Ti TV-serier du må se før du dauer

Jeg prøver å sparke liv i Fred Uts ypperlige meme, ved å ta over stafettpinnen etter Asbjørn på Filmdagbok.
Jeg ser egentlig ikke så mye TV, og enda mindre serier, men det har jo blitt noen opp gjennom årene og når jeg finner noe jeg liker forsøker jeg å være trofast. Det er det ikke alltid jeg klarer og serier som varer mer enn tre sesonger blir ofte for drøyt for meg. Derfor er det kanskje en liten overvekt av nyere serier på denne listen, men TV har forandret seg en del de siste årene, og da kanskje spesielt amerikansk TV. Jeg ser gjerne flere miniserier enn en lang, og den originale listen jeg kom opp med her rommet godt over 20 serier. Å kutte den ned til ti var likevel ikke så vanskelig. Jeg har kuttet ut en del serier som kanskje burde ha vært med, men det farlige med slike memer som dette er at de rett og slett blir for like. Du finner derfor ikke Simpsons eller Seinfeld her, men et par kort er likevel så sterke at de ikke kunne kuttes bort. Her er de ti tv-seriene jeg har gledet meg mest over og som du helt sikkert ikke blir et dårligere menneske av å se før du dauer:

10. Lost

Det er godt mulig jeg er den eneste som fortsatt følger med på Lost, og fortsatt er så dum at jeg tror på en løsning. Serien klarer alltid å få meg hektet igjen, selv etter 6 måneders pause, og gir akkurat så lite informasjon og så mange løse tråder i hver episode at jeg blir nødt til å få med meg den neste. Det er vel et kjennetegn på god TV? I hvert fall for meg.

9. Spaced

Denne serien har antagelig tapt seg en del siden 1999, men de første eskapadene til Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost har en lekenhet parret med utallige nerdereferanser og god britisk humor som fortsatt virker på meg.

8. Heroes

Fjorårets sterkeste nye serie. Hvor langt den kan gå er litt usikkert, men potensialet er bokstavelig talt helt supert. Jeg har stor tro på tempoet serien har lagt seg på, og flere av karakterene føles såpass ambivalente at ingen lojaliteter eller personligheter er spikret. Det skal bli spennende å følge denne utover året.

7. Riget

Den serien er vel den eneste grunnen til å tilgi Lars von Trier all den råttenskap og kynisme han har påtvunget oss. Både sær og god tv er en sjeldenhet, og det er denne spøkelseshistorien også.

6. Carnivalé

En av de sterkeste og mest lovende seriene de siste årene. Hadde fortjent en sesong eller to til for virkelig å ta ut potensialet rundt russere, amerikanere, atomkrig og de store religiøse spørsmålene. Slutten ble nok mer en nødløsning enn en fullendt avrunding. Men stemningsmessig og rent kreativt en skikkelig god serie.

5. Karaoke

Dennis Potter kunne egentlig vært representert på denne listen med alle seriene sine. Siden det hadde blitt litt urettferdig blir det min desiderte favoritt Karaoke som får representere mannen. I denne serien når Potter virkelig høydene i metanivåer og musikalnumre. Alt er sømløst sammenhengende og den lite likandes hovedpersonen går ut og inn av sin egen fiksjon mens stygge gamle menn synger rundt ham.

4. Battlestar Galactica

Ikke bare den beste sf-serien siden Firefly, men også en av de bedre seriøse seriene fra de siste årene. Battlestar Galactica tar de nødvendige tiltakene for å lage grandios sf. Og får til og med karakterene til å fungere. Det er ikke småtteri dette her. Menneskehetens ødeleggelse, vanvittige avstander, nådeløse fiender og et stort håp. Slik skikkelig sf bør inneholde.

3. Twin Peaks

Denne havner vel på alle de andre listene i dette memet? Trenger ingen introduksjon og jeg tror vel egentlig jeg bare skal nøye meg med å si at slikt som dette får vi aldri se på tv igjen.

2. Firefly

Jeg digger den. Jeg er forelsket i Kaylee, dialogen, idéene, ildflueromskipet, konfliktene, de enkle effektene og alle de fantastiske karakterene. Sf blir ikke stort bedre enn dette. Pokker, western blir vel ikke stort bedre enn dette.

1. Freaks and geeks

Til tross for mange sterke kandidater er det en amerikansk hverdagsserie som troner listen min. Jeg har aldri godtet og kost meg såpass med en tv-serie som med Freaks and geeks. Serien er uprentensiøs og er en av de få skildringer av oppvekst og en tidsepoke som ikke overkompliserer, forråer eller forsøker å sjokkere. Jeg kan ikke se annet enn at dette er totalt ekte, beskrevet med kjærlighet, glimt i øyet og den nødvendige avstanden. Forholdet mellom freaks og geeks er ikke noe typisk amerikansk fenomen og for oss som på en eller annen tid befant oss med en av disse merkelappene godt plassert i panna er det mye å glede seg over her. Dessuten er foreldrene i denne serien så naturlige og sukkersøte at jeg blir rent glad av bare å tenke på dem.

Egentlig hadde jeg tenkt å sende dette memet videre til Tor Andre, men han har visst forlatt landet. Da får Iversen ta over i stedet.

Firefly + Serenity + litt mer om universet

Take my love
Take my land
Take me where I cannot stand
I don’t care,
I’m still free
You can’t take the sky from me
Take me out to the black
Tell ‘em I ain’t comin’ back
Burn the land
And boil the sea
You can’t take the sky from me
* * *
Have no place I can be
Since I found Serenity
But you can’t take the sky from me

Omsider. Omsider har jeg fått tid til å se alle episodene av Firefly. I følge gbang på Gjemmestedet var dette nemlig nærmest obligatorisk før jeg kunne få sett Serenity.

Firefly

Og - jeg ble hekta. Serien er veldig bra. Riktignok tok det en to-tre episoder før jeg fant ut av dette, men etter det gikk det bare en vei. Akkurat nå føler jeg mest frustrasjon over at det aldri kommer flere episoder.
Har ikke klart å få det bekreftet, men det fortelles at episodene ble sendt hulter til bulter på amerikansk TV i sin tid? I så fall viser dette en smule uprofesjonalitet fra FOX’ side. Joss Whedon fortjente jo ikke dét - selv om kultstatusen økte betraktelig. Selv har jeg aldri vært i stand til å leve meg inn i hverken Buffy eller Angel, men dette var avhengighetsdannende. For så å ta en abrupt slutt. Jeg vil sammenligne dette med at The Man with the Plan hadde fått høre at Swedish Match skulle legge ned produksjonen av General snus.

Det meste er sagt om dette allerede, jeg er på etterskudd. Personlig likte jeg dialogen svært godt. Den er kompleks, humoristisk og intelligent. Liker man Whedons dialog så vil man vri seg i smerte over George Lucas‘ Star Wars. Jeg liker også smeltedigelen av kulturer og stilarter. Fra Western til Sci-Fi, fra amerikansk tradisjon til asiatiske verdier. I tillegg så er det litt skittent og upolert. Det er slett ikke sikkert at skipet henger sammen. Men hva gjør vel det når man har mekanikere som Kaylee?
Men det som er helt sikkert er - man kan ikke se enten TV-serien eller filmen. Dette hører sammen. TV-serien alene reiser selvsagt mange ubesvarte spørsmål. Og - de som bare ser filmen får servert underholdning uten den dybden man har med seg fra seriens eminente karakterbygging.
Anyway.
Etter serien lurte jeg veldig på dette:

1. Hva er egentlig Rivers historie?
2. Hvem er mennene med blå hender (Two by two, hands of blue)?
3. Hva med Reavers? Eksisterer de bare i hovedpersonenes fantasi?
4. Shepherd Book? Hva er hans historie? Hvem er han?
5. Hva ville ha skjedd med parforholdene: Kaylee vs Simon, Inara vs Mal?

Serenity

Jeg kunne nesten ikke vente med å snurre avgårde filmen. Og det var godt å se dem igjen, alle sammen. Jeg får ganske raskt svar på flere av spørsmålene mine over, men ikke alle. Et flashback i begynnelsen av filmen viser hvordan Simon redder River fra Alliansens eksperimenter. Deretter er vi omtrent der hvor serien sluttet.
Film og TV-serie er to forskjellige medier. På film må man fortelle mer på kortere tid. Det er også gjort grep for å fenge den tilfeldige kinogåer. Blant annet på grunn av dette vies Reavers stor oppmerksomhet i filmen. Det er også betydelig mer Sci-Fi enn Western i filmen. Kanskje må det være slik, kanskje var det litt for mye? Dette er ingen vesentlig svakhet. I stedet overrasker Whedon meg med å faktisk ta livet av noen av hovedpersonene. Dette var jo ikke hyggelig i det hele tatt, men det øker min tillit til mannen og dramaet.
Filmen er langt mer alvorstynget enn serien. De hyggelige stundene vi noen ganger hadde sammen med crewet i serien er det ikke plass for her. Til det er det altfor dystert det som skjer. Alliansen har satt inn sin beste mann, en leiemorder, for å lete etter River. I sitt forsøk på å unnslippe og samtidig finne flere svar kommer våre venner til den ene plassen verre enn den andre. Var serien i små glimt sentimental, oppveies dette til fulle av mangelen på det samme i filmen. Til sammen er dette genialt.

Hva gjør de nå?

Nathan Fillion (Mal) har fått en sentral rolle i Slither [IMDb] som jeg tidligere har nevnt på disse sidene. Han er også involvert i noe som heter Waitress [IMDb], regissert av Adrienne Shelly som bl. a. hadde en rolle i Factotum.
Gina Torres (Zoe) deltar for tiden i to produksjoner som pussig nok begge handler om trafikkuhell:
Jam [IMDb]

A dog bolts across a rural highway on Father’s Day forcing a collision. Traffic comes to a complete stop and the typical American road is transformed into a pressure cooker for human emotion and relationship. A focus on eight sets of unrelated travelers quickly boils down to five distinct yet interwoven stories.

South of Pico [IMDb]

Four witnesses of a fatal accident involving an eleven year-old girl react by attacking the driver. SOUTH OF PICO chronicles one day in the lives of the four complete strangers leading up to the tragic event. Each of them struggles to make meaningful human connection, only to find it where they least expect.

Whedon bistår nå med bearbeidelsen av to scripts som begge allerede er solgt, det ene er en adaptering til film av DC Comics Wonder Woman [IMDb], det andre er noe som heter Goners [IMDb]. Om sistnevnte sier Whedon til Variety:

It’s the story of a young woman’s journey that involves a great deal of horror and some heroics. It’s certainly darker than ‘Serenity,’ and there are a lot of left turns along the way.