Familie på randen av nervøst sammenbrudd

Little Miss Sunshine (2006) * Jonathan Dayton & Valerie Faris

Velkommen til helvete. Det er Dwayne som med en håndskrevet lapp ønsker sin onkel Frank inn i familiens lune rede. (Thank you, Dwayne. That means a lot coming from you.)

Familien er i dette tilfellet far Richard, mor Sheryl, barna Dwayne og Olive samt bestefar. Filmer om mer eller mindre dysfunksjonelle familier har vi sett mange av etter hvert, men denne familien er sammensatt av de snåleste karakterene på lenge. Dwayne (Paul Dano) har inngått et taushetsløfte i tillegg til at han hater alle. Lille Olive (Abigail Breslin) er besatt av skjønnhetskonkurranser uten egentlig å være en åpenbar kandidat. Bestefar (Alan Arkin) har begynt å sniffe heroin på sine gamle dager og driver en noe uortodoks oppdragelse av barnebarna. Far (Greg Kinnear) er en selvstendig næringsdrivende som forsøker å selge et vinnerbudskap på ni punkter, et slags selvrealiseringsprogram, til de som trenger det. Noe ingen gjør. Onkel Frank (Steve Carell) er homofil og latent selvmorder. Mor (Toni Collette) kan virke mest normal, men i sine forsøk på å holde disse raringene samlet så kan man jo lure også på henne. Olive har ved en tilfeldighet klart å kvalifisere seg for en skjønnhetskonkurranse for barn som skal gå av stabelen helt på den andre siden av USA. Det er umulig å overlate noen til seg selv i denne familien, derfor må alle dra i en forlengst utrangert VW-buss. Og det er selvsagt denne roadtripen hoveddelen av filmen er spunnet rundt.

Filmen utspiller seg i et nokså rolig og bedagelig tempo til å begynne med. Det lakker og lir før det for alvor begynner å bli interessant. Karakterene utvikles imidlertid fint, kanskje med unntak av Grandpa, som virker vel usannsynlig i sin livsfilosofi. Hvor kommer han fra egentlig? Etterhvert satt jeg likevel og humret og betraktet det hele med en stadig voksende uvirkelighetsfølelse. Er dette mulig, liksom.
Filmens handling byr ikke på de store overraskelsene. Det er ingen premie for å gjette hvordan det går. Filmens styrke ligger som nevnt i karakterskildringen. Det aller beste og det definitive klimakset i filmen er imidlertid konkurransen, som er noe av det bedre jeg har sett på film i år. Filmskaperne skildrer en side ved det amerikanske samfunnet på en såpass karikerende måte at jeg velger å tro at det er sant.

Jeg har vært på en del hundeutstillinger i min tid. Vi tørket boxeren Max ren i ansiktet og på bena og stilte i vei. Vi gliste av Bichon Frise-, Puddel- og Chow Chow-eierne som sprayet og fønet i timevis. Amerikanerne har faktisk sånne show hvor hundene er byttet ut med små jenter. Det er kvalmende og groteskt, og rasende festlig fremstilt.
Konklusjon: Kanskje kan man kritisere filmen for et par lite troverdige forhold; bestefar er nevnt, kanskje er Dwaynes forandring fra opprørsk tenåring til omsorgsfull bror vel overdrevet. Men det gjør egentlig lite. Skuespillerne passer perfekt til hverandre, hverken Greg Kinnear eller Steve Carell stjeler oppmerksomheten alene. Toni Collette er nær sagt alltid perfekt og en liten juvel er funnet i Abigail Breslin. Regidebutantene Jonathan Dayton og Valerie Faris har tidligere jobbet med TV og musikkvideoer. De har levert en meget severdig film.